lørdag 12. juli 2014

Linnformasjonen tar sommerferie

Jeg reiser om få timer til en seilbåt i Middelhavet. Dere kan tro jeg gleder meg! Håndbagasjen er fullstappet med like deler badetøy og bøker.

Fordi tilgangen til internett kommer til å være litt sporadisk er det mulig dere ikke kommer til å høre fra meg før jeg er tilbake i begynnelsen av august. Blant bøkene jeg har pakket med meg er flere jeg håper vi finner på longlisten til Man Booker når denne publiseres onsdag 23 juli. På oppfordring fra dere tar jeg også med to Kill a Mockingbird.

Ønsker dere en god sommer og håper dere finner lykke og ro i skyggen med en god bok!

Ship o'hoi!

Bilde: We Heart It
 

tirsdag 8. juli 2014

Boken som nesten ingen fullfører


E24 skriver i dag om bøkene "alle" snakker om, men veldig få leser ferdig. Bøker som er snakkis, og som det er trendy å ha i hylla – men som krever sitt av leseren. Thomas Pikettys "Kapitalen i det 21 århundre" som har vært et hett samtaleemne på jobben i flere uker, fullføres av mindre enn 3 av 100. Greit, økonomi kan være tørt – men come on.

Det er Wall Street Journal som har gjort en uhøytidelig gjennomgang av bøkene leserne kommer til å gi opp – samt hvem de mest sannsynlig vil lese ferdig. Metodikken er som følger: man har brukt Amazons popular highlights – hver bok oppgir de fem mest siterte passasjene. Hvis hver leser klarer å lese ferdig boken bør disse utdragene være ganske jevnt fordelt på bokens lengde. Dersom ingen kommer forbi introduksjonen vil man finne alle de fem sitatene i bokens første sider (som i Stephen Hawkings "A brief history of time"). Her har man laget noe man litt flåsete kaller Hawkingindeksen: Ta gjennomsnittet av sidetallene til de fem mest siterte passasjene i boka og del dem på bokas totale sideantall.

På toppen av lista ligger The Goldfinch av Donna Tartt – som 98.5 % fullfører.Det er som Wall Street Journal påpeker ganske imponerende, siden det er en ganske tykk bok. Nederst på lista, godt under Stephen Hawkings "a brief history of time" (6.6 %) kommer Piketty med 2.4 %.

Er jeg litt rar om det gjør at jeg får enda litt mer lyst til å lese den nå? Piketty kommer forresten til Norge i regi av tankesmien Agenda i november. Lurer på hvor mange i salen som kommer til å ha lest boka i forkant.

Jeg har tidligere skrevet dette innlegget om bøkene folk lyver om å ha lest.

lørdag 5. juli 2014

H.Yanagihara - The People in the Trees

Boken åpner med presseklipp som forteller at nobelprisvinnerenvinneren Dr.Norton Perina – er mistenkt og fengslet for seksuelle overgrep mot et av fosterbarna sine. Resten av boken er strukturert som Nortons memoar skrevet fra fengsel. Her forteller han om den spektakulære ekspedisjonen til den Mikronesiske øyen U'ivu – da han var nyutdannet lege i 1950. I U'ivu er Norton med for å finne et hemmelig stammefolk, men ender opp med å finne flere øyboere som vandrer målløst rundt i jungelen. Disse refereres til som "drømmere" fordi de er alle "fjerne" i blikket, mest sannsynlig av fremskreden demens. Det mest spesielle med jungelvandrerne er likevel alderen, de eldste anslås å være rundt 300 år gamle. Kan Norton ha oppdaget kilden til evig liv?

 



Forfatter: Hanya Yanagihara

Tittel: The People in the Trees (2013)

Sideantall: 384 sider

I et nøtteskall: Finnes det noe objektivt rett og galt – eller må det sees i en kulturell kontekst, og tiden ugjerningene ble begått i? Er Norton Perina en nobelprisvinner eller en pedofil – og kan han være begge deler?

Favorittutdrag:
It had always been one of Norton's fondest dreams – the dream, I think, of many brilliant and over-extended men – that one month, or one year, he'd find himself in a warm place with absolutely no commitments. There would be no speeches to give, no articles to edit or write, no students to instruct, no children to look after, no research to conduct; only a blank, flat expanse of open time, which he would be free to clutter with whatever he wished.

My father, when he spoke to women at all, enjoyed well-educated women, though he did not find them in any way sexually appealing, I assume this is because intelligent women reminded him of his sister, Sybil, who was a doctor in Rochester and whom he admired enormously. So he was left with beauty. It disappointed me when I discerned as an adolescent that my father had married my mother only for her beauty, but this was before I realized that parents disappoint us in many ways and it is best not to expect anything of them at all, for chances are they won't be able to deliver it.

So there I was, a scientist (presumably), a doctor (allegedly), and a colleague (regrettably) of two people who were convinced that a man who appeared to be 65 was actually 131.

Tanker i ettertid:
Dette er den første boka i år jeg ikke har klart å legge fra meg. Herlig å ha den følelsen igjen! Det begynte imidlertid ikke så bra. Jeg kjente hjertet synke ved anklagene om misbruk på bokas første sider. Jeg tenkte at jeg orket ikke en bok til om det temaet, a Girl is a Half-formed Thing påvirket meg såpass følelsesmessig bare for få dager siden. Men dette er ikke først og fremst en bok om misbruk, selv om spørsmålet om skyld gnager leseren gjennom hele boken.

Jeg liker måten Norton får legge frem sitt eget liv på. Parallelt med dette kan vi lese fotnotene til Nortons eneste lojale venn etter skandalen, Dr. Kubodera. Disse utfyller historien på en flott måte, og jeg syntes aldri de blir kjedelige, slik fotnoter har en tendens til å være. Beskrivelsene av det hemmelige samfunnet på U'iva er spennende å lese om. Jungelen og menneskene som bor i den er så velskildret at man føler man er med på oppdagelsen.

Boka stiller flere vanskelige, men nyttige spørsmål. Spesielt rundt kostnaden av vitenskap. Med kostnad mener jeg ikke penger – jeg mener alt som må ofres for kunnskap. Det kan somme tider virke som vi gladelig bytter menneskeligheten vår mot mer eller mindre nyttig kunnskap. I 1950 var det fortsatt lov til å eksperimentere på mennesker. I fotnotene fortelles det at det på samme tid i historien ble gjennomført flere grufulle forsøk. Blant annet to der man smittet psykisk utviklingshemmede barn med Hepatitt A og Syfilis – for å forske på stadiene i sykdommen.

Boka oppfordrer leseren til hele tiden å trekke sine egne slutninger om rett og galt. Samtidig viser den oss hvilke monstre vi kan være når noe vi ønsker oss står på spill. Jeg er ikke overrasket om vi finner den på Longlisten til Man Booker når denne slippes om knappe 3 uker. Det er mye jeg kunne tenke meg å diskutere med dere om denne boken, men jeg vil ikke spoile handlingen.

Boken har jeg for øvrig kjøpt selv.

Les den fordi: Den er mer enn velskrevet, dette er kvalitetslitteratur som får deg til å reflektere over viktige spørsmål.

Anbefales: Denne boken vil nok falle best i smak hos lesere som er interessert i vitenskap og lar seg selv få drøfte for og i mot underveis i lesingen. Lesere som er mer sort hvitt på rett og galt vil ha en dårligere leseropplevelse.

Karakter: A

Likte du denne tror jeg også du vil like:
1) The Evolution of Bruno Littlemore av Benjamin Hale
2) Shantaram av Gregory David Roberts
3) Speaker for the Dead av Orson Scott Card

Tags: #etikk, #vitenskap, #samvittighet, #urbefolkning, #antropologi, #evigliv, #myter, #katolskprestsyndrom
 

fredag 4. juli 2014

5 klassikere jeg skulle ha lest - og 5 jeg har lest

Jeg er inspirert av Julie, Ann Helen, Beate og Elida som har skrevet om 10 klassikere de skulle ha lest. For å gjøre listen litt lettere for samvittigheten og gi meg selv en liten klapp på skuldra har jeg delt den opp i 5 klassikere jeg ønsker å lese, og 5 jeg har lest.

Jeg har sneket inn noen "moderne klassikere" også - det er kanskje juks, men det får stå sin prøve.

Here it goes. 5 klassikere jeg ønsker å lese:


1) War and Peace av Leo Tolstoy. I motsetning til mange klassikere er ikke War and Peace en tynn liten sak. Jeg begynte på den i februar men ble distrahert av en annen bok (på dette tidspunktet begynte mange andre bøker å se ganske fristende ut). Jeg kom 200-300 sider inn. Jeg forsøkte lydbok (en veldig tre nøtter til Askepott-liknende mann leste alle stemmene). Jeg forsøkte Kindle. Jeg forsøkte pocket. But-eh-no. Jeg klarte ikke å vekke interessen min. Nå må jeg ta opp tråden, før jeg glemmer handlingen og må starte på nytt, for jeg vet jo at den er verdt tiden.

2) To Kill a Mockingbird av Harper Lee. Denne står i bokhylla og intensjonene er gode. Likevel venter den enda på å bli lest. Ikke er den så tjukk heller. Kanskje den får være med på ferie.

3) Crime and Punishment av Fyodor Dostoyevsky. Jeg innrømmer gladelig å være fascinert av russerne. Jeg tenkte at før jeg leser denne skal jeg lese boken Russland er sitt eget sted - for å få innsikt i russisk kultur og historie. Tanken er at jeg virkelig skal få ånden over meg og lese denne for så å vie en hel måned til russisk litteratur.

4) The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas. Fordi jeg har hørt navnet så mange ganger. Jeg er en enkel sjel.

5) Madame Bovary av Gustave Flaubert for å finne ut hvorfor den fikk folk til å rødme for så lenge siden.
      

5 klassikere jeg har lest (og elsket)



1) The Great Gatsby av F.Scott Fitzgerald. For en bok! Etter å ha kjedet meg litt halvveis, plukket jeg den heldigvis opp igjen (begynner vi å se et mønster her?). Boken sier noe om den amerikanske drømmen - og hvor (lite) oppnåelig den er. Det som på overflaten kan se ut som målet - er bare et tomt skall, for det gode selskap er ikke så godt. Det er fullt av voksne privilegerte mennesker som oppfører seg som barn, som ikke tar ansvar og som er blottet for lojalitet. Det er en sår historie, men en veldig vakker en. Helt klart en av de beste jeg har lest.

2) The Old Man and the Sea av Earnest Hemingway. Etter 84 dager uten fisk, legger den gamle fiskeren ut på sjøen alene. Han fanger sitt livs fangst, og kjemper med den digre fisken dag og natt i flere døgn og blir trukket langt fra land før han klarer å drepe fisken og feste den til båten. Før han får kommet seg tilbake til havna er fisken spist av hai og det er bare skrotten igjen. Den gamle mannen og havet er et isfjell av en bok, i det at den er så mye mer enn historien om en gammel mann som fisker. På en måte er det vår historie også, den sier noe om menneskets natur. Dette er en bok som folk som ikke bryr seg nevneverdig om verken fisk eller gamle menn også vil like.

3) 1984 av George Orwell. Det er ikke før du har lest den at du merker hvor ufattelig mange referanser til denne boka du kommer over i dagligtale. Har du sett Clockwork Orange eller Being John Malkovich når du har vært fyllesjuk - bør du være i stand til å forstå ubehaget som brygger opp i deg når du leser denne boka. I Orwells advarsel mot den totalitære staten er kjærligheten, språket, privatlivet og en definisjon av frihet hele partispekteret bør kunne stille seg bak - tapt for befolkningen.

4) Lolita av Vladimir Nabokov. Jeg unngikk denne boken lenge i frykt for halvpornografiske skildringer av forholdet mellom Lolita og Humbert Humbert. Det skulle vise seg å være ganske ubegrunnet, for det er først og fremst det vakre språket som fanger leseren i Lolita. Boken handler i mindre grad om livet til personen Lolita, enn Humberts konstruerte Lolita og den grenseløse kjærligheten han føler for henne. Humbert ser ikke ut til å ha noe annet valg enn å leve i et helvete med glimt av begjær. Han begjærer Lolita så mye at han nesten driver seg selv til vanvidd uten henne, og med henne lever han med smerten av å vite han gjør henne vondt, og frarøver henne barndommen. Bokens første tredjedel er den beste, etter dette har mesteparten av handlingen utspilt seg og spenningen synker jevnt.

5) Revolutionary Road av Richard Yates. Jeg leste denne fordi jeg husket at jeg likte filmen, som i likhet med The Great Gatsby er filmatisert med Leonardo DiCaprio i hovedrollen. Revolutionary road er et portrett av et skrantende ekteskap, hvor April gradvis merker at ideene og holdningene som en gang knyttet dem sammen, ikke er mer enn tomme ord og lånte fjær fra ektemannen, Frank sin side. Når hun skaper muligheten de har drømt om, blir han feig og unnvikende - han blir det de alltid har kritisert og hånledd av sammen, en kjedelig mann fanget i en pastellfarget forstad.

onsdag 2. juli 2014

Leserspørsmål: Kan du anbefale noe god dystopisk litteratur?

Jeg har fått spørsmål fra Irina (23) som likte Divergent og the Hunger Games. Hun har fått smaken på dystopisk litteratur og lurer på om jeg har noen anbefalinger.

Artig spørsmål! Lite slår en virkelig god dystopi der forfatteren forstår nok om både politikk og menneskelig natur til å lage et troverdig scenario. Her er mine anbefalinger:


Boken som jeg sterkest vil anbefale deg er ikke en bok for unge voksne (YA) slik de to du har listet opp som favoritter, men den er til gjengjeld en av de beste dystopiene jeg har lest. Margaret Atwoods The Handmaid's Tale er tilgjengelig under den norske tittelen Tjenesterinnens Beretning. I Atwoods bok er det trusselen om islam som i stor grad brukes til å samle innbyggerne i tidligere USA under en ekstremt konservativ kristendom. Nesten over natten blir kvinner bedt om å fratre stillingene sine i arbeidslivet, visa-kortene deres slutter å fungere (alle penger må overføres til ektemann, eller nærmeste mannlige slektning) og samfunnet deles inn i lag - der alle har sine roller og plikter. Undertrykkerne har en hær, og alle spionerer på alle. De minste avvik straffes med døden.

En annen klassiker er George Orwells 1984. Dette er en dystopisk beretning om et samfunn i konstant krig, styrt av "The Party" et form for diktatur med utstrakt overvåkning og tankekontroll. The Party er en totalitær kult og styres av Big Brother. I dette samfunnet er det ikke lenger kjærlighet, barn angir foreldrene og om man ikke aksepterer at 2+2 er 5 er man riktig ille ute. Hovedpersonen Winston Smith, hater "The Party" i all hemmelighet, og drømmer om en revolusjon.

En annen god dystopi syntes jeg er Metro 2033 av Dmitry Glukhovsky. Året er 2033 og verden er redusert til et radioaktivt helvete. I Moskva har de overlevende trukket ned i byens undergrunnsbane. De voksne husker fortsatt sivilisasjonens glansdager, men i metroen er det klart at menneskets storhetstid er forbi – og sivilisasjonen med den. Det fødes mutanter grunnet stråling, men selv de normalfødte barna er små, bleke og har lysømfintlige øyne. All kommunikasjon med verden er brutt og de parhundre menneskene i Moskvas metro vet ikke om de er de siste menneskene på jorda. Dette er en verden uten en morgendag, der følelser og fornuft har måttet vike for instinkt – hvorav det viktigste er overlevelse. VDNKh er den nordligste bebodde stasjonen på linja og hjemstedet til Artjom. Skumle og uforklarlige ting begynner å skje og det blir Artjoms oppgave å komme seg frem til Metroens hjerte, det som ryktes å være den siste sivilisasjonen – stasjonen Polis, for å hente hjelp. Det å komme seg frem er en enorm utfordring, de ulike stasjonene og linjene er nå styrt av lokale grupperinger med sin egen ideologi og religion. I tillegg til mutanter finner vi kommunister, kannibaler, Jehovas vitne og en blond gjeng med oppstopperneser som er i full gang med å gjøre om sin stasjon til det fjerde rike.

Skal vi holde oss innen YA syntes jeg Earnest Cline sin Ready Player One er fengende og god. Handlingen finner sted i 2044. Jorda har blitt et ubeboelig sted der fattigdom og pågående energikrise bidrar til en hel befolknings virkelighetsflukt. Wade Watts bor med tanten i en trailerpark der vognene er stablet i høyden, og som brorparten av de andre på planeten, drømmer han om en vei ut av fattigdom og elendighet. Han bruker hver våkne time i OASIS, en virtuell utopi - der du kan være hvem du vil og reise hvor du vil. Han går på skole i OASIS, møter venner og forelsker seg. Mindre oppslukt blir han ikke når en av grunnleggerne bak OASIS dør, og etterlater seg en svimlende formue og aksjemajoritet i OASIS til første spiller som finner tre nøkler som leder dem til et egg. For å finne nøklene kreves omfattende kunnskap om populærkulturen fra 80-tallet, - grunnleggerens egen ungdomstid. Dette gir 80-tallet en ny vår, også i det virkelige liv. Ingen hadde vel trodd at det kuleste man kunne ha i 2044 var hockey-sveis og A-ha-musikk på full guffe. Dystopi indeed.

Dette er de jeg kom på, som jeg vil anbefale – har dere lest noen virkelig gode dystopiske bøker? Fortell oss gjerne om dem i kommentarfeltet.