mandag 22. desember 2014

Ny juletradisjon - lille julaften forbeholdes bøkene


Å kose seg i pysj til langt ut på dagen, spise karbohydrater (min favoritt!) og se TV-programmer jeg har sett så mange ganger at jeg kan dem utenat, er en obligatorisk del av julen. Klart det!  Men TV'en tar virkelig mye plass i julen! I år skal jeg slukke lyset i boksen litt oftere. Etter min mening har julens to beste filmer allerede gått, i går gikk Love Actually og Up! – og jeg gikk glipp av begge to. Men hei. Internettet FTW.
Se på de gode ørene da! Bilde fra We Heart It
I år skal jeg tilbringe mer tid med bøkene, fordi det er kvalitetstid for meg. Derfor skal jeg gjøre lille julaften TV-fri, og heller kose meg med bøker. Det er uansett ikke som om War and Peace har tenkt til å lese seg ferdig selv.
På TV i julen:
  •  3 nøtter til Askepott
  • Love Actually
  • Jul i Tangerudbakken (Rrrrrrr....bibbe!)
Leses i julen:
  • War and Peace av Tolstoy
  • Nora Webster av Toibin
  • Harry Potter #1 - av Rowling
-Gode juleønsker herfra! 

fredag 12. desember 2014

Å tvangslese, sammen

I begynnelsen av året satte jeg lesemål, som jeg i årets siste måned er et godt stykke unna å innfri. Not to worry, jeg skal poste status mål og gjennomføring på slutten av året, slik at du kan gni deg i hendene og si "hva var det jeg sa".

Uansett, et krav jeg ikke kommer til å fire på er at War and Peace skal leses ferdig i 2014. Hittil er jeg 25 % inn i mursteinen på 1200ish sider - det har jeg vært siden februar... Så for å få litt fremdrift reagerte jeg med entusiasme på Ingalills forslag om tvangslesing på kafe. Vi møtes, holder kjeft, og leser. Gode ideer sprer seg jo gjerne fort, så jeg vet det var intensjoner om å avholde tvangslesing i Stavanger, Bergen og det var også en Trønderdelegasjon, men også her slet de med sisteliten avmeldinger.

Oliven-til-leser-ratioen var det ingenting å si på!

Vi i Oslo møttes på Oslo Mekaniske Verksted i går etter jobb. Et hyggelig sted, hvor hipstere med gammeltestamentlig skjegg og røde politiske sympatier drikker mikrobrygget øl. Vi hadde fått tildelt en god sofa lokalisert i nærheten av en vegg kledd med bøker og verdenskart. Slik kan man like. Men oppmøtet. Vi må snakke om oppmøtet. vi var kun tre oppmøtte av veldig mange flere påmeldte. Dez, tvanglsesingsgeneral Ingalill og undertegnede.
- Jeg tror ikke de forstår konseptet tvang?
- Neste gang ordner vi med hentetjeneste.


Tvangslesing er ment å være en månedlig begivenhet for de som ligger bakpå med lesemålene sine, eller bare ønsker å kose seg med en bok i hyggelige omgivelser sammen med andre bokelskere.

Neste gang vi møtes blir i januar. Ønsker du å bli med? Da kan du ta en titt på facebookgruppa eller du kan kontakte generalen selv.


 

mandag 8. desember 2014

M. Roffey – House of Ashes

På innsiden av et kupp
Monique Roffey er en av de fire nominerte til Costaprisen for beste roman med boken House of Ashes.

Vi følger kuppet av regjeringsbygget på den karibiske øya Sans Amen fra innsiden. I første del av boka forteller en av rebellene, Ashes. Han passer egentlig ikke spesielt godt inn med de andre opprørerne, for han er en rolig, lavmælt og leseglad person – som er med fordi Lederen spurte ham personlig. Ashes sin bror, River, døde også i et tidligere forsøk på opprør mot regjeringen. De to brødrene var så ulike de kunne fått blitt, men Ashes ønsker å hedre minnet hans.

I neste del av boka forteller miljøministeren, Apasia. Hun holdes gissel og ligger kneblet på gulvet i regjeringsbygget sammen med resten av regjeringen, og flere funksjonærer. Mange er skutt og drept og teppet de ligger på er innsauset med blod, avføring og knust glass. En gutt på 14, Breeze, har tatt spesiell interesse i Apasia og den andre kvinnelige ministeren – og har oppnevnt seg selv som deres gisseltaker. Her oppstår det glimt av forståelse mellom motpartene.


Bildet er lånt fra Costa

Forfatter: Monique Roffey

Tittel: House of Ashes (2014)

Sideantall: 368 sider


Utdrag:
He had revolutionary ideas. The last will be first, the first will be last. Jesus Christ was a born socialist. And they nailed his arse to a cross. The Buddha was also a great socialist; Siddhartha Gautama Buddha ran away from his noble palace life, donned saffron robes and wandered about Learning how to live from poor men. And they poisoned his arse too, in the end. The world's great spiritual Knights were often socialists on a quest of justice, Ashes had always understood that. And he had also understood that as a socialist too, he was above the average man in thinking, and to be above average was to think of others, not just oneself.

"You think it is Our government who spend all the treasury Money? Eh? Think again, my Young friend. The treasury was empty when we arrived two years ago. What we are doing with cuts is for the general good of everyone. If we didn't cut back, then the country would go bankrupt. That would be a bad thing. Catastrophe. We had to make short-term cuts. Austerity measures."

'Væpna revolusjon med bitter ettersmak - og masse sympati
Sinte unge menn marsjerer mot makta med knyttede never, Gud i hjertet og ladd våpen. Nå skal ting endres. Hørt det før? Historien gjentar seg selv, og kupp og opprør gjennom tidene har mange likhetstrekk. Disse baserer forfatteren seg på når hun skriver om omveltningene i det fiktive Sans Amen, en liten karibisk øy. Kort tid går imidlertid stort sett før folkets selvutnevnte frigjørere blir mer opptatt av å forsvare egen maktposisjon enn folket sitt.

Merverdien i House of Ashes er at de to motpartene kan forstå hverandre, flere forstår hvordan konflikten oppstod og at ingen er uten skyld. Flere av karakterene føler sterk sympati for hverandre, selv om de er i en kamp om liv og død. Ministeren Apasia forstår raskt at rebellene er dårlig informert om grunnlaget for de upopulære innsparingstiltakene regjeringen har vært nødt til å iverksette for å unngå konkurs. Hun føler skyld og skam for oppvekstvilkårene til de unge guttene som utgjør gisseltakerne, og at regjeringen ikke har kommunisert nødvendigheten av tiltakene bedre i forkant og underveis av gjennomføringen av politikken.

Boken forklarer på en god måte hvordan svake grupper i samfunnet som føler de ikke blir hørt tolker innsparingstiltak (austerity measures) – og hvordan dette leder til spenninger, som politikere ofte ikke er flinke nok til å ta på alvor. Gjennom å utjevne store sosiale forskjeller reduserer man muligheten for at nye generasjoner fattige, sinte unge menn (og kvinner) med lite å tape angriper staten. Fra rebellenes standpunkt ser IMF-hjelp ut som økonomisk imperialisme, nødvendiggjort av at korrupte politikere har stjålet fra fellesskapet. Tankene går raskt til demonstrasjonene utenfor Syntagma i Hellas i 2011, der sinte arbeidsløse unge menn og kvinner sang at det var plass til veldig mange korrupte politikere på bunn av havet utenfor Pireus.

Det er så mange fantastiske karakterer i boka, min favoritt er vaskedama, Mrs Gonzales – en bestemor med parykk som lekser rebellene opp og ned om hva de har gjort med teppet hun har vasket i 15 år, og hvordan de tar feil når de tror de er kommet for å redde henne som de anser som "undertrykket".

Boken forteller også om hvordan man velger hvem man skal følge, hvordan man skal leve med det grusomme man har gjort - og hva makt er. Jeg er ikke alltid enig med Roffey, av og til blir det så mye sympati på kryss og tvers at jeg bare venter på at noen skal trekke frem blokkfløyte og danne klassering. MEN hun får også frem viktige og gode poeng, fra begge leires standpunkt. Svakheten mener jeg at det fremstilles som løsningen utelukkende er å forstå hverandre - som om kløfta mellom høyre og venstresiden, eller de som er valgt til makt og de som tar den, skyldes miskommunikasjon heller enn ulike verdisett og det faktum at noen grupper vinner på bekostning av andre som følge av de aller fleste politiske beslutninger. Men et virkelig godt innspill i debatten, det er den. Og den vil gi leseren mer sympati og forståelse, slik de aller beste bøkene gjør. Dette er en bok som vil gjøre deg mer nyansert. Les den!

Anbefales: De som ønsker større innsikt i noen av de største spenningene som er i samfunnet.

Karakter: B





 

onsdag 3. desember 2014

H. Mantel - The Assasination of Margaret Thatcher

Hilary Mantel er den britiske forfatteren som ser ut til å høste minst tre høytragende litteraturpriser for hver bok hun utgir. Best kjent er kanskje de to første bøkene i serien om Thomas Cromwell, Wolf Hall og Bring Up the Bodies som vant Man Booker i 2009 og 2012. Jeg har lest hennes nyeste bok, novellesamlingen The Assassination of Margaret Thatcher: Stories. Siste bok i den historiske triologien om Thomas Cromwell (The Mirror and the Light) er ventet utgitt neste år.
 

Signert kopi fra England, hurra hurra!

Forfatter: Hilary Mantel

Tittel: The Assassination of Margaret Thatcher: Stories (2014)

Sideantall: 242 sider

I et nøtteskall: Margaret Thatcher ble heldigvis ikke myrdet, slik tittelen og siste novelle tilsier – men det er plenty andre tragedier i Mantels novellesamling.

Utdrag:
June 6th: 'Spent two hours with my neighbour,' says my diary, 'widening the cultural gap.' (Sorry to Disturb).

Once, a year or two into their marriage, he had confessed to her that he found the presence of small children unbearably agitating: the unmodulated noise, the strewn plastic toys, the inarticulate demands that you provide something, fix something, though you didn't know what it was.
'On the contrary,' she said. 'They point. They shout, "Juice."'
He nodded miserably. 'A lifetime of that,' he said. (Winter Break)

Mary Joplin put questions to me: "Are you rich?"
I was startled. "I don't think so. We're about middle. Are you rich?"
She pondered. She smiled at me as if we were comrades now. "We're about middle too."
Poverty meant upturned blue eyes and a begging bowl. A charity child. You'd have coloured patches sewn on your clothes. In a fairytale picture book you live in the forest under the dripping gables, your roof is thatch. You have a basket with a patchwork cover with which you venture out to your grandma. Your house is made of cake. (Comma).



Usympatiske mennesker skildret med vittig og nådeløs penn
Det var tittelen i kombinasjon med forfatternavnet som gjorde meg til en kjøper av boka. Jeg er dypt fascinert av Margaret Thatcher og skrev om Storbritannias økonomiske reformer under hennes styre i masteroppgaven min om EUs bail-out av Hellas (Greece – too European to fail?) for andre som er interessert i jernkvinnen anbefaler jeg på det sterkeste Claire Berlinskis bok fra 2008 med tittelen There is no Alternative: Why Margaret Thatcher Matters. But I diverge…

Mantels ti noveller har til felles at de skildrer mennesker, relasjoner og manglende empati dem imellom sylskarpt. Hele boken har en ubehagelig stemning, og påminnelsen om at alle monstre i realiteten er mennesker presser seg på. Mantel har noe til felles med dronningen i Alice i eventyrland. Hun liker kvinnene sine hodeløse "Off with their heads!" Les Wolf Hall, Bring up the Bodies eller ta en titt på forsiden av The Assassination of Margaret Thatcher om du lurer på hva jeg mener.


Venstre: Off With their Heads! En alternativ forside til boken, oppe til høyre: Hilary Mantel, nede til høyre: Margaret Thatcher. To damer som er over gjennomsnittet glad i hårspray.

Hva slags historier kan du forvente å finne i boken? Mangfoldige mørke historier satt til nyere tid. Vi møter ondskapsfulle småjenter som kaster stein på naboens baby, en forfatter som er på bokturne i en gudsforlatt by og møter en spesiell person, og en døende anorektiker hvis søster -om mulig - gjør situasjonen verre. Selv om jeg gledet meg mest til den siste historien om Margaret Thatcher, syntes jeg ikke dette var den sterkeste. Mine favoritter var Comma, How Shall I know you og Sorry to Disturb. Disse tre, kanskje spesielt How Shall I Know You – kommer jeg til å ha med meg i lang tid fremover.

Hvis du ønsker en introduksjon til skrivestilen til Mantel, eller lurer på om The Assassination of Margaret Thatcher er noe for deg kan du lese bokens andre novelle Comma, som tidligere er publisert her.

Anbefales: De som tåler det litt mørkt, og leter etter et sted i Mantels forfatterskap å begynne.

Karakter: B
 

mandag 1. desember 2014

Lest i november (55/60)

Det ble seks bøker i november, hvilket er helt OK siden jeg nedjusterte årsmålet fra 70 til 60 forrige måned. Denne måneden brakte med seg så mye godt. Et stort utvalg julemarsipan i alle landets butikker for å nevne noe.


Gavebordet på bokbloggernes julebord

I november møtte jeg et knippe bokbloggere til julebord i Oslo. Det var veldig trivelig. Etter en god middag, delte vi bokgaver på Gatsby. Jeg fikk Elin fra Bokelskerinnen sin bokgave, som var Burial Rites av Hannah Kent. En virkelig god bok, som jeg leste i oktober på min Kindle. Nå får jeg et fysisk eksemplar til hylla og det blir supert. Selv ga jeg bort Dave Eggers med The Circle, som ble trukket av Elisabeth fra Bokstavelig talt.

Men over til de 1606 sidene jeg koste meg med i måneden som gikk. Her er titlene som ble lest:


Forfatter Tittel År Sideantall
Gillian Flynn Sharp Objects 2006 272
Harper Lee To Kill a Mockingbird 1960 309
Emily St. John Mandel Station Eleven 2014 333
Emily Lockhart We were Liars (YA) 2014 227
Aaron Thier The Ghost Apple 2014 289
Ian McEwanBlack Dogs 1998 176


Den boken som gjorde sterkest inntrykk på meg i november var Aaron Thiers debutroman The Ghost Apple.

Tripoli College er mest kjent for sin all-you-can-eat puddingbar og tilbyr en høyere utdanning andre utdanningsinstitusjoner sidestiller med å tilbringe 3 år i et skap. De danner den akademiske baktroppen i nordøstre USA. Når økonomien svikter inngår skolen et samarbeid med snacksgiganten Big Anna. Snart opprettes en ny studielinje for landbruk i Karibien, der studentene får lære mer om Big Annas klimavennlige sukkerproduksjon. Midt i det hele møter vi en gammel studentveileder som har farget håret i forsøk på å gå undercover i det nyeste studentkullet. Nyliberalismen, globaliseringen, høyere utdanning og slaveri får alle et godt spark i siden i debutboken.
David Leavitt sa det godt bakpå bokens omslag
"It's the sort of book that makes you laugh until you realize how sharp its bite is".
Satire med sting – der nyliberalismen og multinasjonale selskaper får en suckerpunch
Det beste med denne boken er at den utfordrer leseren, og tvinger han/henne inn i nye tankerekker, akkurat slik god satire skal gjøre. For en person av min politiske legning kan jo dette være tøff kost, men det er det også ment å være. Dessuten tror jeg Adam Smith helt fint kunne sagt seg enig i kritikken, for uberettiget er den ikke.

Boken er kreativ i formatet og holder det jeg forestiller meg mer avanserte lesere vil kalle høy litterær kvalitet. Vi fortelles historien om Tripoli og Big Anna gjennom personlige brev, informasjonsbrosjyrer, reklamer, e-poster, blogginnlegg, skolens nyhetsbrev og studenten Maggie. Til å begynne med humrer du, så ler du høyt, så skjønner du hvor det bærer og smilet stivner i vantro.

Det tar litt tid å forstå at vi kanskje ikke har kommet så langt i historien som vi skulle ønske, at gamle synder har inntatt nye former.Ikke noe nytt i det egentlig, men måten Thier demonsterer sine poeng på er velkonstruert. De råtne forutsetningene den latterlige høyskolen er fundert på, danner grunnlag for USA for øvrig. Jeg vil ikke si mer. Jeg vil at du skal lese den selv, og gjøre dine egne oppdagelser underveis.

Friskt og satt på spissen!