mandag 11. august 2014

J. Ferris - To Rise Again on a Decent Hour

Forfatteren av den tredje Man Booker boken jeg begir meg ut på har blitt hyllet som den nye Jonathan Franzen. Det er imponerende i seg selv.

Paul forteller tålmodig eierne av råtnende tannsett og tannkjøtt at de må bruke tanntråd. Et råd de fleste ignorerer. Den førti år gamle tannlegen eier sin egen praksis på fasjonable Upper East Side i New York kommer til å få deg til å trekke på smilebåndet med sine betraktninger av omverden. Han hater sosiale medier, men klarer ikke legge fra seg iPhonen sin (som han omtaler som me-machine). Han regner seg selv som ateist, men søker konstant fellesskapet religion tilbyr. Han blir gjort oppmerksom på at foretaket har fått en webside, som ingen vedkjenner å ha laget. Det rare er at tannlegekontorets webside også har en kryptisk liten tekst om religion. Kort tid etter dukker det opp en facebook- og twitterkonto i hans navn – der det også postes om religion. Hvem skriver alt dette, og hvorfor?



Forfatter: Joshua Ferris

Tittel: To Rise Again on a Decent Hour (2014)

Sideantall: 340 sider.

I et nøtteskall: En nihilist og ateist, full av motsetninger, på søken etter tilhørighet.

Favorittutdrag:
I no longer had a self of my own, except the one full of love for her, and as everyone knows, that's a self that invites abuse quicker than it does affection.

"Why never under your real name?"
"For the sake of privacy",  I said.
"And so you post under this other name here, this YazFanOne?"
"Right, YazFanOne. That's me. This Dr.Paul C. O'Rourke, D.D.S, he's someone else. Except not, because that's also me. I'm Dr.Paul C. O'Rourke, D.D.S"
"So for the sake of your identity," she said, "you avoided using your real name, which effectively allowed someone else to use your real name and steal your identity".


Tanker i ettertid

Utgangspunktet er godt, og jeg ler masse. Jeg liker Paul. Greit han er litt needy, men han er dyktig i jobben og han observerer menneskene rundt seg på en måte som er både intelligent og humoristisk. Jeg forventer meg en bok om hvordan sosiale medier har evne til å endre ikke bare hvordan andre oppfatter deg, men også oppfatningen du har av deg selv. Eller noe i den duren.

Jeg koser meg med denne boken, og forteller kjæresten at denne må han bare komme i gang med. Så kommer resten – og jeg blir mindre og mindre sikker på at dette er en bok jeg liker.

To Rise Again går fra å være en slags komedie til å bli klaustrofobisk teologisk. Jeg mister handlingen litt i alle disse skriftene. Føler at spenningen som ble bygget opp i første del av boka dør ut. Ferris er utvilsomt en dyktig forfatter, dialogene karakterene i mellom er enestestående. men dessverre tapte denne boka seg for meg underveis. Jeg sitter igjen med følelsen av ikke å ha forstått hva Ferris forsøkte å fortelle meg.

Karakter: D

Andre mener:
Clementine syntes det var en smart og herlig bok
 

onsdag 6. august 2014

P. Kingsnorth - The Wake

Jeg fortsetter lesingen av Man Bookers longlist, med The Wake - ellevehundretallshistorien skrevet på gammelengelskish.
 
Historien skrives av de som vinner slagene, sies det. I The Wake fortelles vi hvordan England falt under normannernes invasjon i 1066, fra tapende parts perspektiv. Buccmaster of Holland - en mann med mer ego enn mot, beretter om livet tre år etter krigens utbrudd. I skogen samler engelske menn seg, de ønsker å kjempe for å ta tilbake England fra franskmennene. For Buccmaster har kampen en ekstra dimensjon, han ønsker å fordrive kristendommen og bringe tilbake de gamle gudene – som vi kjenner igjen fra vikingtiden. I tillegg vil han vise seg som stor kar. 

Så snart jeg hadde lest ferdig The Wake ringte jeg kjæresten, som fullførte boka i på flyet fra Valencia i går. "Vi må snakke om slutten!" 

Boka er gitt ut på Unpublished – som er et spleiselag av begeistrede lesere. Paul Kingsnorth har tidligere utgitt to bøker, One No, Many Yeses (2003) og Real England (2008). I tillegg har han skrevet en poesisamling med tittelen Kidland (2011). The Wake er hans første skjønnlitterære bok (Kilde: Man Booker).
 


Forfatter: Paul Kingsnorth

Tittel: The Wake (2014)

Sideantall: 384 sider

I et nøtteskall: Ingen kan si det bedre enn Adam McPhee på Goodreads:
"this is a good boc about a triewe anglisc man who was feotan the ingengas who cwelled harold cyng he is buccmaster a socman with three oxgangs but the fuccan frencs beorned his hus and his wifman so he macs himself a grene man who lifs in the holt hwit the treows"           
Favorittutdrag:
odelyn was my wifman i has talcced of her she was a good wifman to me gifan me luf and cildren and duty lic a wif sceolde. all men lusted for my odelyn thynne she was of wifly scape I will sae only that all things a wif moste do she wolde do and if she did not she wolde cnaw cwic about it.

the frenc he saed was in all places now and they was locan to see what they colde get from all anglisc men. they had raised geld in all places and they was macan men gif geld for all free things what had been their rights. geeyome the bastard he had macd a law gifen all the land in angland to him and nefer had there been succ a great synn done and micel of this land he had gifen to hes frenc brothors and freonds and the scuccas what cum with him to cwell our great cyng at sanlac and now they was macan their new thralls bow to them.
Tanker i ettertid:
Hvorfor er dette gamle slaget aktuelt? Undrer du kanskje. Selv ikke engelskmenn har viet denne delen av sin historie særlig med oppmerksomhet. I etterordet forteller forfatteren at det er synd fordi effektene av invasjonen fortsatt er gjeldende. I England i dag er det fortsatt slik at 70 % av landområdene eies av mindre enn 1 % av befolkningen – en så ujevn fordeling at England kun sees slått av Brasil i verdenssammenheng. Forfatteren mener dette trolig skyldes konsentrasjonen av britisk eiendom i hendene på den nye kongen for nesten 1000 år siden.

Når man skal skrive om the Wake kommer man ikke unna å si noe om språket og språkets effekt. Kingsnorth har skrevet hele boka med unntak av etterordet på et skyggespråk som skal likne gammelengelsk, men er tilpasset nok til at det er leselig. Jeg anbefaler deg å lese forfatterens etterord " a note on language" og "a note on history" før du leser selve boka. På spørsmålet hvorfor forfatteren har valgt å gjøre det så vanskelig for seg selv, og leseren – svarer han at språk reflekterer tiden vi lever i, vårt verdenssyn, våre holdninger og våre antakelser. "To put 21st century sentences into the mouth of eleventh century characters would be the equvalent of giving them iPads and cappuccinos: just wrong." Kingsnorth har også brukt språket for å vise avstanden mellom dagens briter og deres forfedre. Det tok noen sider å komme helt inn i språket, og hver gang jeg la fra meg boka og tok den frem igjen føltes det fremmed for meg. Men hjernen er tilpasningsdyktig, og boka er skrevet slik at de som kan lese engelsk, også vil kunne lese The Wake uten for store utfordringer. Kjæresten lot seg virkelig fascinere av effekten språket ga og sammenhengen mellom språk og historie. "Dette er noe helt for seg selv, noe helt eget" fortalte han meg ivrig. Og det ER noe helt eget. For å lese denne romanen, føles som å få overlevert et vitnesbyrd fra en slagen og engelskmann på ellevehundretallet. Vi ser verden slik han ser den, og England er så fremmed.

Dette er et interessant valg av Man Booker dommerne. Boken slår trolig best an hos historieinteresserte, og det ville overraske meg (gledelig) om den kommer med på Short List.

The Wake tar også opp temaer som er like relevante i dag – som hva det vil si å være en fri mann (eller kvinne), effekten av endringer i det øverste laget i samfunnet for de under og ikke minst hverdagslige betraktninger om det å ha et "esol" til nabo og være omgitt av dumme "hunds" som motarbeider en.

Styrkene til The Wake er måten den er skrevet, i form av bruk av språket og humoren. Jeg lo flere ganger, selv om fortellingen var gjennomgående mørk. Jeg likte også godt forfatterens to korte etterord, spesielt det der han forteller om slagets relevans for dagens England. Det jeg ikke liker så godt er Buccmasters lange rants om egen fortreffelighet, de blir veldig repetitive og kjedelige – men jeg ser at de er nødvendige for å gi oss et bilde av fortelleren, som er tvers igjennom usympatisk.

Boken har jeg kjøpt selv, og lest på Kindle.

Anbefales: Alle som er klar for en litt krevende og veldig annerledes leseropplevelse.

Karakter: B

Tags: #ManBooker, #Longlist2014, #middelalder, #oldenglish, #wifman, #invasjon

Lest i juli

Juli har vært den absolutt beste lesemåneden hittil i år! Jeg leste to bøker jeg vurderte til en A (jeg tror jeg hadde 5 A'er av 70 bøker i fjor). Her er en oversikt over antall sider som er lest pr. mnd. hittil i år - man kan se sommerferieeffekten. Ja, jeg liker Excel. Ikke mobb.




I juli har jeg lest:



Det var bare gode leseopplevelser denne måneden - favorittene mine ble The People in the Trees og The Narrow Road to the Deep North. Det var deilig å komme i gang med Man Booker Longlist-lesingen. Det er virkelig årets litteraturbegivenhet, for meg.


  Forfatter Tittel År Sideantall
1 . H.Yanagihara The people in the trees 2013 384
2 . K.Atkinson Life after Life 2013 545
3 . D.Eggers The Circle 2013 508
4 . M.Jergovic Sarajevo Marlboro 2012 217
5 . C.N Adichie Amerikanah 2013 549
6 . R. Flanagan The Narrow Road to the (MB) 2013 464

onsdag 30. juli 2014

R. Flanagan - The Narrow Road to the Deep North

Dette er den første boken jeg har lest fra Man Booker Longlist 2014. Planen er å lese så mange jeg klarer før shortlisten annonseres 9 september. Kjæresten min leser sammen med meg, og det er veldig hyggelig å ha noen å diskutere bøkene med. Akkurat nå leer han The Wake av Paul Kingsnorth og koser seg veldig med den. Han har begynt å kalle meg wifman.

Legen Dorrigo Evans klarer aldri å kvele kjærligheten han føler for sin onkels unge kone, selv ikke når han sendes bort for å tjenestegjøre under andre verdenskrig. Så blir han tatt til fange av motparten. Som australsk krigsfange er han med å bygge en jernbane gjennom Thailands jungel i regi av den japanske keiseren. Gjennom en usedvanlig godt fortalt bok får vi innsikt i hvordan Dorrigo forsøker å holde seg selv og de rundt seg gående under uverdige forhold. Så mottar han et brev som endrer alt.

Faren til Flanagan, som var overlevende fra arbeidsleiren som jobbet med jernbanen som det skrives om i boken, døde samme dag boken ble utgitt (kilde: Man Booker).



Forfatter: Richard Flanagan

Tittel: The Narrow Road to the Deep North

Sideantall: 467

Favorittutdrag:
A good book, he had concluded, leaves you wanting to reread the book. A great book compels you to reread your own soul.

They were starving. When the war ended the Yanks parachuted supplies into POW camps there. US Liberators dropping forty-four gallon steel drums chockers with food. They're fluttering down, gentle as dandelions in summer, one bloke said. Blokes everywhere, excited. Then the forty-fours start landing, crashing through roofs, smashing up whatever they fell on. And a forty-four full of Hershey bars landed on Les. Crushed him to death. He passed over a shoebox to Dorrigo Evans in which a few ribbons and medals rolled around. On the lid was sticky-taped the name and address of Mrs Jack Rainbow. What sort of death is that? John Menadue said, his gaze fixed on the shoebox. A starving man killed by food? By our side? By Hershey bars. For God's sake, Dorrigo, bloody Hershey bars. What do you say? What did you say?

Tanker i ettertid:
Denne boken er en stor leseopplevelse! I begynnelsen av boken møter vi Dorrigo, som har inntatt rollen som en slags krigshelt. Han føler selv også det er blitt en rolle, som eksisterer ved siden av ham selv. Oftest er han enig med det kritikerne sier om ham. Han er ingen god mann, men en bløff - mener han selv.

Akkurat diskusjonen om hva en god mann er står sentralt i boken - og det er interessant satt i konteksten av krig, der vi settes på prøve og man vel kan si at vår sanne natur kommer til syne. Jeg er ikke enig i at Dorrigo er for øvrig ikke enig i at han er en bløff eller en dårlig mann.

Flanagan skriver også om kjærlighet, hva det er og hva det ikke er. Flere ganger gjør han meg så sentimental at jeg nesten (merk nesten) gråter. Og jeg gråter ikke av bøker eller film.

Spesielt interessant syntes jeg tankene rundt sanksjon og plassering av skyld i krigsdomsstoler er. Her er tesen at jo høyere opp på rangstigen man er, jo lettere slipper man unna krigsforbrytelsene - de som ender opp med å henge er fotfolket som fulgte ordre. Er det virkelig slik?

Boken skildrer de som lever og lider på begge sider av en krig, og den umulige kjærligheten - og det er brilliant.

Karakter: A

- boken har jeg kjøpt selv. Innlegget ble skrevet den 2 august, på reise i Valencia - det er tilbakedatert til den dagen jeg leste ferdig boken og skrev anmeldensen for hand i notatboka mi, slik at jeg skal få det riktig i månedsoppsummeringen min.
 

mandag 28. juli 2014

Longlist på reisefot

Årets lesebegivenhet for meg er Man Booker. Hele året gleder jeg meg til å lese de 12-13 utplukkede bøkene på longlisten. Den 23/7 ble listen med bøker offentliggjort. Da var jeg på seilbåt i Middelhavet. Derfor kommer det først noe nå. Flere har kanskje lagt merke til flere tilbakedaterte anmeldelser, det er fordi jeg ikke har hatt nett-tilgang på båten og har skrevet anmeldelser for hånd i ei bok. For å få bøkene i riktig måned for de månedlige oppsummeringene har jeg tilbakedatert.

Men tilbake til Man Booker, Clementine har skrevet et supert innlegg om selve longlisten. Kort fortalt: veldig mange hvite menn. Frem mot 9 september skal jeg lese så mange av disse jeg klarer. Den 14 oktober velges en vinner.

Longlist 2014 er:

Longlist 2014 (screenshot fra prisens hjemmeside)

 Jeg hadde ikke lest noen av disse på forhånd, men det ser ut som en spennende liste. Jeg var litt trist for at ikke The People in the Trees ble vurdert.