torsdag 12. april 2018

E. Ferrante - The lost daughter (Den dunkle dottera)

Jeg er akkurat ferdig med Elena Ferrantes The Lost Daughter, en frittstående liten bok. Jeg har tidligere tenkt at dette er en perfekt bok å gi til folk som jeg ønsker å introdusere for Ferrante, for jeg elsket Napolikvartetten - men å selge inn en bokserie på fire bøker er ikke alltid like lett. Så jeg har gitt bort The Lost Daughter, uten å ha lest den selv.  Jeg burde heller gitt bort My Brilliant Friend.

bildet er lånt fra Scroll.in som har skrevet en artikkel om hvorfor en journalist synes det var en god ide å avsløre identiteten til Ferrante.


Forfatter: Elena Ferrante (Psaudonym)

Tittel: The Lost Daughter (2008)

Sideantall: 140 sider

Plot
Leda er på ferie alene. Hun er 47 år (men ser ut som 40), skilt og har to voksne døtre. På stranden observerer hun en storfamilie fra Napoli. En vakker ung mor med en tre år gammel datter fanger oppmerksomheten hennes. Leda reflekterer over sine egne valg som mor og forholdet til døtrene som voksen. Hun begår også en merkelig liten forbrytelse som får større ringvirkninger enn hun kunne forutsett.

Favorittutdrag
“How foolish to think you can tell your children about yourself before they're at least fifty. To ask to be seen by them as a person and not as a function. To say : I am your history, you begin from me, listen to me, it could be useful to you.”

How many ways can I write my one book
Elena Ferrante forteller den samme historien eller i det minste en historie som er veldig lik som historien til Elena fra Napolikvartetten (som kom etter The Lost Daughter.) Både Elena og Leda kommer fra Napoli, men har lagt byen og de fleste familierelasjonene bak seg for en akademisk karriere. Begge har også forlatt mann og to unge døtre for å leve ut egne ambisjoner, for så å vende tilbake til familien. Flere av karakternavnene er de samme og det er en generell stemning av at begge bøker er skrevet ut fra det samme selvopplevde materialet. Men her spekulerer jeg.

Ledas karakter minnet meg om de minst sympatiske delene av Elena i Napolikvartetten. Perioden der hun sliter som småbarnsmor. Å få barn kan være nærmest selvutslettende, og Ferrante skriver godt om det hun kaller "the shattering" av selvet. Å ikke kunne tenke, å ikke lenger ha tid til å være kreativ og på denne måten føle at du mister det som definerte deg. Både Elena og Leda er akademikere som lever for og av å skrive, og som vokser på anerkjennelse av sin intelligens. Morsrollen føler de seg mislykket i, for barna vil alltid ha mer enn de gir. De er ikke alene om å ha det slik, men Elena Ferrante drar det litt lengre.

Sånn avslutningsvis vil jeg si at Elena Ferrante for meg er den litterære versjonen av Coldplay. How many ways can I sing my one song, eller i dette tilfellet write my one book. Jeg hadde det litt slik med Murakami og, og akkurat som 1Q84 er det beste han har skrevet - er Napolikvartetten trolig det beste Elena Ferrante har skrevet. Nå skal jeg ikke være så bombastisk, for jeg har lest mer Murakami enn Ferrante. Så les Napolikvartetten - start med My Brilliant Friend/Mi briljante venninne og se om det er noe for deg. Det er bedre enn å ta denne bare fordi den er frittstående og relativt kort.

Karakter: C

Anbefales: Mødre som er skikkelig ferdig med å kjøre bil på teppet og kle på dukker.

Tags: #Ferrantelapskaus, #GodMenIkkeDetBesteHunHarSkrevet, #LesNapolikvartettenIsteden, #FortjenteDenKongla

mandag 2. april 2018

Lydbok og Minty Breeze i påsken


Det har vært stille fra meg i påsken. Sorry! 

Jeg har hatt maling på fingrene og sett tidenes påskevær fra innsiden av leiligheten med malekosten i hånden. Vi skal selge leiligheten og gjør den klar for fotografering og visning. Minty Breeze everywhere (elsker den fargen)! Oppsiden er at jeg har hørt lydbok imens jeg har arbeidet. 


Jeg ble endelig ferdig med Little Women som Labbens lesesirkel leste januar. Omtale er rett rundt hjørnet. Jeg er også halvveis ut i A Story of a Brief Marriage av Anuk Matthew. Den er forferdelig trist og nummen på samme tid om folkemordet på den tamilske minoritetsbefolkningen i Sri Lanka.

Ellers håper jeg at dere har hatt en super påske. Noen som leste noe bra?

fredag 16. mars 2018

G. Honeyman - Eleanor Oliphant Is Completely Fine

Joda, Eleanor Oliphant er normal hun, men bare ved siden av en valgfri Sara Stridsberg-karakter (hun setter på en måte rekorden i ustabile kvinnelige protagonister).

Jeg husker ikke helt hvor jeg kom over denne, men det er ikke så lenge siden - og jeg husker jeg tenkte at denne boken måtte jeg lese. En flytur/retur Budapest ga meg anledningen.



Forfatter: Gail Honeyman

Tittel: Eleanor Oliphant Is Completely Fine (2017)

Sideantall: 336

I et nøtteskall: Bridget Jones er sosialt dysfunksjonell til en score 3 på en skala fra 1-10. Eleanor er en god sjuer.

Plot: Eleanor arbeider med fakturering og regnskap i et selskap som driver med grafisk design. Hun er keitete sosialt og sier akkurat det hun tenker i de fleste sammenhenger. På hjemmefronten spiser hun pasta (billig) fra Tesco Metro, drikker vodka og googler en lokal sanger (åpenbart en fremtidig potensiell kjæreste) for å få tiden til å gå. Ellers er hun alene.

BTW: Boken er under filmatisering. Produsenten er ingen ringere enn Reese Witherspoon.

Ensomhet er en muggsopp
Boken var drivende og lettbent selv om tematikken var ganske tung. Man skjønner raskt at det ligger noe alvorlig galt bak Eleanors væremåte. Forfatteren skriver med varme og humor om ensomhet. Hvordan møter du forresten den "rare" kollegaen på jobb - det er noe å tenke på. Eleanor blir mobbet av kollegaene. Ingen kjenner historien hennes, eller henne - for den saks skyld, men det er lett å finne noe å le av. 

Ensomhet er en slags muggsopp som vokser på en, forklarer forfatteren. Noe andre senser umiddelbart, og som gjør det enda vanskeligere å få innpass. Ikke at "jeg-våknet-sånn-stilen" hjelper nevneverdig heller.

Det er en fin liten bok, og jeg likte den godt.

Karakter: C

Her er noen andre (ikke lettbente, men skikkelig bra) bøker om ensomhet og kvinner som sliter.


1. History of Wolves av Emily Friedlund.
Denne blir bare bedre og bedre jo mer jeg tenker på den. A history of Wolves er ikke en historie om ulver, men noe av nøkkelen i tematikken ligger nok i ulven som symbol for ensomhet og det å sultent søke etter tilhørighet i en flokk med likesinnede. Hva er vi villig til å gjøre for å bli sett og hørt, og hva er vi villig til å overse når vi først har funnet vår plass? Det er noen av bokens sentrale spørsmål.

2. Eileen av Ottessa Moshfegh
Eileen liker virkelig ingenting ved seg selv, kanskje med unntak av at morens klær er alt for store til henne og at hun ergo ikke er voksen. Eileen er ekstremt selvbevisst, hun er av typen som holder munnen lukket hele tiden fordi hun synes det er for intimt at noen skal se tannkjøttet hennes. Det som gjør boken spesiell, er også det som gjør den litt frustrerende å lese. For det er en interessant historie der, men den er ikke Eileen sin. Den havner i bakgrunnen, for i forgrunnen er en oppmerksomhetssyk Eileen. Likevel er det akkurat denne hungeren etter samhørighet og anerkjennelse som kommer til å forme Eileens bane.

3. Darling River av Sara Stridsberg
Som Francis Underwood sier i House of Cards: Alt handler i bunn og grunn om sex, med unntak av sex. Sex handler om makt. Darling River er inspirert av Lolita. Stridsbergs Lolita (Dolores som hun egentlig heter) er 37, møkkete og halvveis skallet. Hun går i oppløsning og dekkes av skitt – forfallet er større enn Kristopher Skau noen gang kommer til å klare å simulere i et butikkvindu. Dette er bekmørkt, men det er også kunst.

 

onsdag 14. mars 2018

J.Egan - Manhattan Beach

Totalt MIA hele februar. Til mitt forsvar: jeg var i Budapest. Ok, det var tre dager. De andre 25 dagene er det litt verre med. Jeg hadde bursdag en av dem, og sånn ellers har det vært generelt hektisk. JA, altså jeg rakk å se Netflix. Yoga derimot. Det rakk jeg ikke. Ikke å lære å prioritere heller, tydeligvis. Men nok utenomsnakk, for jeg har rukket å lese litt i februar og her kommer anmeldelsen av Manhattan Beach.



Forfatter: Jennifer Egan

Tittel: Manhattan Beach (2017)

Sideantall: 438 sider.

Plot: Anna er ung og er med faren i jobbærend. Primært for å få mistenkelige møter der konvolutter utveksles til å se mindre mistenkelige ut. Det er depresjonstid. Anna blir 12år og faren bestemmer seg for at hun ikke lenger bør være med på ærendene. Annas siste besøk med faren er til gangsteren Dexter Styles. Senere forsvinner faren, og familien lever i uvisshet om hva som egentlig skjedde. 

Ti år senere er USA i krig (andre verdenskrig) og kvinner må til for å fylle mennes stillinger. Dette gir Anna muligheten til å bli dykker. Hun reparerer krigsskip på Brooklyn Navy Yard. På en nattklubb møter hun Dexter Styles - er han nøkkelen til å finne ut hva som egentlig skjedde med faren? 

Mottakelse: Må si den har fått en varm mottakelse. Den har vært nominert til flere priser:
  • National Book Award Nominee for Fiction (2017), 
  • Women's Prize for Fiction Nominee for Longlist (2018), 
  • Andrew Carnegie Medal for Fiction (2018), 
  • Goodreads Choice Award Nominee for Historical Fiction (2017) (Kilde: Goodreads)
Not a ship in sight - skjer det noe snart?
Jeg har tidligere lest A Visit From the Goon Squad (2010) fra samme forfatter. Manhattan Beach er mer tilgjengelig i det at den eksperimenterer mindre i formatet. Her er ikke flere sider med to-ords setninger, eller hele kapitler i powerpoint-format. Tanken om at fortiden innhenter oss, som stod sentralt i A Visit From the Goon Squad er premissgivende også i Manhattan Beach. Jeg skal ikke nevne alle måtene dette manifesterer seg på, for det vil være å spoile - men parallellene i tematikk er påfallende. Et sted i Manhattan Beach referer hun også til en Goon Squad.

Denne boken fant aldri helt formen synes jeg. Jeg ventet hele tiden på at den skulle bli mer drivende, men det ble den aldri. Den har en sterk kvinnelig hovedkarakter, med viktige oppgaver fremfor seg - men blir likevel ikke særlig spennende. 

Min favorittdel av boken var farens refleksjoner rundt forholdet til sin yngste datter gjennom boken.

Karakter: C-

Tags: #historisk, #thegreatdepression #wecandoit, #gangsterlovin #savnerlekenhetentilgoonsquad, #skjerdetnoesnart? #notashipinsight

onsdag 31. januar 2018

Little Women


Lesesirkelen til Labben leser Little Women i januar, et bokvalg jeg var glad for. Når jeg er ferdig med den skal jeg se mini-serien fra 2017. Rettighetene til NRK nettTV har utløpt, men får nok tak i den på et vis. Jeg er ikke ferdig å lese i tide og må stå på!
Hittil er Little Women veldig from og ganske hyggelig. Moralen så langt er at man må huske å være glad for det man har, for det er lett å ønske seg mer og være en "ungrateful little wretch". Så selv om man i utgangspunktet er både snill og god er selvforbedring et fulltidsgesjeft for de fire søstrene.  Når Jo forteller moren at hun sliter med temperamentet og av og til blir sint og sier stygge ting, erkjenner moren at hun har det likt (tenke seg til). Og gjennom å snakke om det og se at moren har samme feil og mangler som hun selv, blir det lettere for Joe å ta seg i det når hun holder på å miste besinnelsen. Jeg mistenker at dette er hovedformålet med hele boka. Å inspirere og lede folk til å bli mer takknemlig for det de har, og søke selvforbedring.
Jeg forsøkte å bildegoogle Little Women, for å få opp noen bilder av hvordan søstrene ser ut i ulike filmatiseringer og tegninger. Et av de første treffene var et datingprogram for kortvokste. De neste var miniserien som kom i fjor.
Little Women - synes de ser litt store ut? Meg (helt til høyre) er 16 år når serien starter og Amy (blondinen i midten) skal være 12. Men mulig dette er et stykke ut i fortellingen. Dette ser mer ut som Pretty Little Liars ala 1860.
Nå har jeg sytet litt, men jeg liker boken godt. Det er gode verdier den promoterer - og jeg gleder meg resten. Anmeldelse kommer så snart jeg er klar.
 
 
 
BLOG DESIGN BY DESIGNER BLOGS