tirsdag 28. oktober 2014

R.Jacobsen – De usynlige

Denne boken fikk jeg låne av min sjef. Jeg visste fra før at den var en kritikerfavoritt. Det er tydelig at det er en bok mange liker, for jeg fikk smil og nikk da jeg leste den på toget.
- Det der er en bra bok, sa de.
- Ja. Den virker bra, svarte jeg. (Men nå må det skje noe snart, la jeg til inni meg).

De usynlige handler om livet på en liten øy, helt ytterst i Helgelandskysten. Vi følger familien Barrøy fra 1913 til 1928. Jacobsen er sitert i bokomslaget "Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett." Protagonisten vår Ingrid, vokser opp på øya. Familien lever av fiske, og supplerer inntektene herfra med ærfugldun, litt melk og egg. Det er enkle kår, og livet på øya er prisgitt naturen og været.

De usynlige flankert av en mandarin (klementin?) og litt blyantspiss

I et nøtteskall: Havets Grøde.

Utdrag:
Husene på Barrøy står i en skjev vinkel mot hverandre. Sett ovenfra ligner de fire tilfeldige terninger noen har strødd utover på måfå, pluss en potetkjeller som blir en iglo om vinteren. Det er steinheller til å gå på mellom husene, kleshjell og grasganger strålende utover i alle retninger, men egentlig danner husene en plog mot været slik at de ikke skal gå overende, om så hele havet skulle velte over øya.


Flotte skildringer av øya, men hvor er handlingen?
Om Burial Rites var en kjærlighetserklæring til Island, er det liten tvil om at De Usynlige er Jacobsens kjærlighetserklæring til de staute, fåmælte menneskene i nord som levde av havbruk.

Boka fenger meg likevel ikke særlig, og jeg forstår ikke hva alle kritikerne jubler over. Det skjer jo nesten ingenting. Å lese De usynlige er litt som å se Hurtigruta minutt for minutt. Noen folk og dyr kommer, noen folk og dyr går. Ellers går nå dagene. For å si det rett ut, jeg savner en handling. Det virker som Jacobsen har vært motivert til å fortelle om disse glemte menneskene ute på en øy, og det gjør han – vi får skildret både mennesker og øy svært omstendelig. Etter å ha lest boken kan vi si noe om livet deres, men jeg føler som leser at jeg har gitt mer enn jeg har fått. Jeg har latt meg belære, uten å ha fått en god historie tilbake.

Anbefales: De som hadde slektninger som levde på en øy på Helgelandskysten i samme tidsperiode, som gjerne vil høre mer.

Karakter: D

Andre mener:
Line har skrevet en episk slakt av en anmeldelse, og etterlyser plott
Beathe syntes det var vakkert og brutalt om øylivet på Helgelandskysten

torsdag 23. oktober 2014

H. Kent – Burial Rites

I London gikk jeg  og så på alle bøkene jeg hadde lyst til å kjøpe, men ikke orket å bære i kofferten hjem. Jeg tok derfor bilde av dem, og kjøpte flere av dem til min Kindle da jeg kom hjem. Et av kjøpene var Hannah Kents Burial Rites.

Burial Rites er en historisk roman satt til Island i 1828, boken tar utgangspunkt i en sann historie om drapsdømte Agnes Magnùsdottir og Illigastadir-saken. Kent har spedd på med fiksjon der fakta ikke lot seg oppdrive. Forfatteren er australier, men forelsket seg i Island da hun var på utveksling der i 2003. Boken er et resultat av 10 års flittige studier av Islands siste dødsstraff. Hun skriver selv at hun håper islendingene ser boken som "the dark love letter to Iceland I intend it to be".

I påvente av dødsstraff for drapet på hennes tidligere mester, blir tjenestepiken Agnes innlosjert med en motvillig bondefamilie. Hun er nedkaket i søle, avføring og i tøyet og håret hennes kravler det av lus etter fengselsoppholdet. Agnes historie er godt kjent over hele Island, folk snakker jo. Familien syntes det er ubehagelig at hun skal bo med dem, og holder avstand. Litt etter litt forstår man at det er mer til historien enn det som fortelles på bygda.

På IMDB ligger Burial Rites som under produksjon, og det ryktes at The Hunger Games-stjernen Jennifer Lawrence vurderes castet i rollen som Agnes.


Hannah Kent - med Burial Rites (Kilde)

Forfatter: Hannah Kent

Tittel: Burial Rites (2013)

Sideantall: 314 sider

I et nøtteskall: I Illugastadir-saken er myndighetene mer opptatt av formalitetene rundt dødsstraffen enn spørsmålet om skyld.

Utdrag:
They will say ‘Agnes’ and see the spider, the witch caught in the webbing of her own fateful weaving. They might see the lamb circled by ravens, bleating for a lost mother. But they will not see me. I will not be there.

 He told me how he caught the foxes up in the mountains. "The trick is to find and catch a fox kit," he said. "The kit must then be made to cry out to its parents, otherwise it's near impossible to lure them out of their hole. They're wily things. Cunning. They smell you coming."
"And how do you make a fox kit cry?"
"I break its front legs. They cannot escape then. The parents hear it mewling and come running out of their den, and they're easily caught. They won't leave one of their own."
"What do you do with the kit after you kill its parents?"
"Some hunters leave it there to die. They are no use for market – the skins are too small."
"What do you do?"
"I stove their heads in with a rock".
"That is the only decent thing to do."
"Yes. To leave them is cruelty."
Tanker i ettertid:
Dette er en bok jeg ikke klarte å legge fra meg til jeg var ferdig. Det er en stund siden jeg har hatt det slik, og jeg elsket det – selv om boka var gjennomgående mørk materie. Jeg syntes det er imponerende at denne boken ikke er skrevet av en islandsk forfatter, slik all detaljkunnskap og skildring av det islandske samfunnet kunne indikert at den var. Kent har gjort grundig research.

I min iver etter å definere ting, stilte jeg meg spørsmålet – er dette krim? Om ja, er det krim av høy litterær kvalitet. Først og fremst ser jeg boken som en historisk roman. Kent selv, sier hun i større grad ser debutboka som en spekulativ biografi.

Burial Rites viser hva mennesker er kapable til når de har et system og et sett regler å gjemme seg bak. Staten bør aldri få lov til å ta liv. Agnes Magnusdottir mottok Islands siste dødssstraff i 1830, I Norge avskaffet vi dødsstraff i 1876, men den siste henrettelsen ble utført i 1948 (landssvikeroppgjøret etter andre verdenskrig). Land som fortsatt har dødsstraff inkluderer blant annet Kina, Iran, Vietnam, USA og Saudi-Arabia. Kina henretter over 10 ganger så mange som de neste fire på listen til sammen. I 2010 vedtok FNs hovedforsamling en resolusjon som oppfordrer alle stater til å avskaffe dødsstraff (Wikipedia). 

Det er en nydelig, men trist bok – om sinnet, frykten og minnene Agnes grunner over i påvente av henrettelsen. Likevel opplever jeg aldri boken som sentimental eller moraliserende. Jeg anbefaler den til alle historieinteresserte.

Karakter: B

Andre syntes:
Elin ble engasjert og opprørt, og ga den full score
 

onsdag 22. oktober 2014

Murakamielskende Kindle Paperwhite (Viser bare en bakgrunn/pauseskjerm)

Tenkte å vise frem min nye Kindle!


I London kjøpte jeg en ny Kindle Paperwhite, fordi min gamle Kindle har avgått med frossenskjermdøden. Jeg har tidligere forsøkt å bestille denne på nett, men Amazon vil av en eller annen grunn ikke sende Paperwhite til Norge (eldre modeller av Kindle ja, men ikke Paperwhite).

Jeg er godt i gang med å bruke den og har lest min første Kindlebok på den. Det er bare en ting jeg syntes er litt rart. På kjærestens Kindle Paperwhite, kjøpt med fra USA - er det mange bakgrunns-/pausebilder. På min er det bare ett.

Først tenkte jeg at det kanskje var en usedvanlig klok Kindle. At den valgte Murakami fordi den så at jeg hadde flere Murakamibøker i samlingen min. Likevel, det er jo flere forfattere i samlingen - mange som er vel så kjente som Murakami, så jeg fikk ikke det til å stemme heller.

Min Kindle er kjøpt på Waterstones bokhandel i London. Det viser seg at Waterstones hadde  fått moderert Kindle Paperwhite slik at den kun hadde en pauseskjerm og at dette var Waterstoneslogoen. Det ble det imidlertid så mye klager på fra folk som jo hadde kjøpt en reklamefri Kindle, at bokkjeden så seg nødt til å bytte ut dette bildet med et annet. Dette ser ut til å ha blitt Murakamisitatet.

Det er ikke egentlig noe problem, men jeg syntes at et Amazonprodukt burde være likt uavhengig av hvor man kjøper det. Spesielt når prisen er lik, og det ikke er skrevet på produktet at dette er en modifisert utgave for Waterstones.

Heldigvis liker jeg Murakami.

Har noen andre av dere vært borti dette? Jeg kommer ikke til å foreta meg noe med det, det er ikke så viktig. Bare litt irriterende, siden det ikke kan velges bort.

Ser det er en tråd på det her.
 

fredag 17. oktober 2014

N. Mukherjee - The Lives of Others (Man Booker Shortlist 2014)

Om ikke Richard Flanagan hadde vunnet Man Bookers litteraturpris med The Narrow Road to the Deep North, tror jeg Neel Mukherjee hadde vunnet med The Lives of Others.

I et fireetasjers hus i Calcutta, lever hele den indiske familien Ghosh. Øverst bor familiens patriark, som grunnla papirfabrikkene som er kilden til familiens plassering i øvre middelklasse, sammen med sin kone. Med dem bor også deres første sønn Adinath, hans kone og deres to barn. Faren ønsker at Adinath skal ta over papirfabrikkene, som i øyeblikket er i paralysert av langtrukne streiker. Adinath selv ønsker seg et annet liv – og en utdanning innen arkitektur eller ingenørfag.

Resten av familien bor i etasjene under. I de midterste etasjene i huset bor Priyonath med den grådige kona Purma, som ingen i familien forstår hvorfor han giftet seg med – og deres datter Buli. Her bor også familiens skamplett, den høyt utdannede, ugifte, mørkhudede og sjeløyde datteren Chhaya, som tiden og livets skuffelser har gjort bitter. Familiens tredje sønn, Bolanath er kjent som en enfoldig sjel, som ikke engang mestrer de simpleste oppgaver bor også her – med sin kone og datter.

På grunnplan, i enkle kår, bor svigerdatteren Purba og hennes to barn. Hun har blitt enke etter den fjerde, sadistiske sønnen – Somnath. Purba behandles som svigermors tjenestepike, og utsettes daglig for psykisk terror. Innad i storfamilien er det en helt klar rang, akkurat som i det indiske samfunnet forøvrig.

I The Lives of Others følger vi dynamikken innad i familien etter hvert som det legges press på dem fra utsiden.

Dette er historien om de som har og de som ikke har.



Forfatter: Neel Mukherjee

Tittel: The Lives of Others (2014)

Sidetall: 528 sider.

I et nøtteskall: Hvor langt ut fra nærmeste familie strekker lojaliteten vår seg, og hvor store forskjeller skal vi tolerere i et samfunn?

Favorittutdrag:
Things have their own momentum: union leaders who tried to follow orders and call off the strikes were beaten up by their supporters. Those of us who didn't want to be designated as traitors, as unthinking servants of the Communist Party, which was rapidly becoming every bit as power-hungry as establishmentarian, as compromised and complicit as the rest, decided to continue with our sit-ins, our roadblocks and bus-burnings.

This is not life that we have. This is a kind of death. If we die fighting so that our children can live better lives, we will die fighting.


Tanker i ettertid:

Det første du ser i boken etter et kart over familien Gosh og Vest-Bengal i 1967, er en prolog. Denne prologen på tre sider kommer til å slå bena under deg. Den er noe av det sterkeste jeg har lest. Så følger historien. Bakerst i boka finner du et notat som forklarer noen av reglene for hvordan familiemedlemmer adresserer hverandre, og en ordbok som forklarer ord, utrykk og matretter som er skrevet på indisk.

Jeg liker godt at forfatteren er ambisiøs i det prosjektet denne boka representerer. Han får leseren til å tenke over grunnleggende spørsmål som hvor mye økonomiske ulikheter i samfunnet man skal tolerere, og hvem sin jobb det er å kjempe kampen for de svakeste.

Mukherjee har skrevet en god bok som oppfordrer til debatt. Jeg skulle likevel ønske at boken hadde vært litt mindre Gert Nygårdshaug i det at alle de privilegerte i middelklassen – er absolutt ufordragelige, og alle de fattige som sliter er sympatiske. Det forenkler og fordummer et ellers interessant innlegg å redusere hele sosiale lag til "de onde" vs "de gode". I tillegg blir boken tidvis repetitiv. Adinaths sønn, Supratik, bestemmer seg for å bli med i den politiske Naxalite-bevegelsen som dro ut av byene for å ruste utsultede bønder og arbeidere til revolusjon i maoistisk ånd. Det er ikke måte på hvor mange sider som vies til å romantisere en utsultet Supratik, liggende på mindre egnede steder for å hvile og sove. Jeg syntes også det er interessant at naxalite-bevegelsen ble skildret av Jhumpa Lahiri i The Lowland, som var med på Short-listen til Man Booker i fjor.

The Guardian oppgir at nye undersøkelser viser at 82 prosent av indere anser de store forskjellene i samfunnet som et stort problem. Likevel har ingen av de store politiske partiene i India gjort ulikhet til et sentralt valgkamptema i 2014. Det er behov for redistribusjon gjennom økt beskatning av de rikeste, omfordeling av land og oppløsing av monopoler på goder som rent vann, skogområder og mineralreserver. De undertrykte gruppene må få komme til orde i den offentlige debatten, her har også de indiske mediene et ansvar. Debatten har hittil vært dominert av synet at de fattige har seg selv å takke for situasjonen de er i, og at fattigdom alltid vil forekomme. (Kilde: The Guardian 2014).

Selv om boken tidvis er repetitiv og karikert – er den en sterk leseropplevelse som jeg anbefaler.

Anbefales: Den samfunnsinteresserte leseren, som tåler ubehaget av fattigdom på sitt grimmeste.

Karakter: C

Jeg tror også du kan ha interesse av disse bøkene:



 

tirsdag 14. oktober 2014

Vinneren av Man Booker 2014 er australieren Richard Flanagan

Jeg ble gledelig overrasket over at Richard Flanagan vant Man Booker. Ikke fordi han ikke fortjente det, det gjorde han så absolutt - men fordi det er første gang jeg har vært enig med dommerene i valg av vinner.



Denne boken er en stor leseopplevelse! I begynnelsen av boken møter vi Dorrigo, som har inntatt rollen som en slags krigshelt. Han føler selv også det er blitt en rolle, som eksisterer ved siden av ham selv. Oftest er han enig med det kritikerne sier om ham. Han er ingen god mann, men en bløff - mener han selv.

Akkurat diskusjonen om hva en god mann er står sentralt i boken - og det er interessant satt i konteksten av krig, der vi settes på prøve og man vel kan si at vår sanne natur kommer til syne. Jeg er ikke enig i at Dorrigo er for øvrig ikke enig i at han er en bløff eller en dårlig mann.

Boken skildrer de som lever og lider på begge sider av en krig, og den umulige kjærligheten - og det er brilliant.

Faren til Flanagan, som var overlevende fra arbeidsleiren som jobbet med jernbanen som det skrives om i boken, døde samme dag manus til boken var ferdig skrevet (kilde: Man Booker).

Les min anmeldelse her.