tirsdag 23. september 2014

D. Mitchell - The Bone Clocks (Man Booker Longlist 2014)

De som kjenner igjen navnet til David Mitchell gjør det trolig på grunn av suksessen Cloud Atlas, eller sjokket rundt at han ikke kom med på Man Bookers shortlist med sin nyeste bok, i forrige uke.

Vi følger Holly fra hun er tenåring på åttitallet til hun er en gammel dame - et godt stykke inn i alderdommen i en dystopisk, men kanskje ikke helt urealistisk fremtid i 2043. Men la oss hoppe tilbake til 1984. Femtenårige Holly rømmer hjemmefra etter moren berettiget nok setter ned foten for forholdet med en sleip bilselger i tyveårene. Alene, og drevet av stoltheten som forhindrer henne i å dra hjem, setter hun ut på en reise til fots langs Englands landeveier. Underveis dukker det opp uforklarlige handlinger og Holly hører stemmer ingen andre hører. Er hun i ferd med å miste forstanden? I tillegg møter vi en arrogant Cambridgestudent, en krigsjournalist som ikke klarer å føle seg levende i familielivet og lengter tilbake til krigen i Irak, og en halvgammel og bitter forfatter hvis glansdager syntes å være bak ham.

Dette er en bok jeg har hatt med meg, i lunsjen på jobb, på hyttetur, på toget og på cafe. Fordi jeg ikke klarte å velge bilde, og fordi boken har så vakkert cover får dere hele tre bilder.



Forfatter: David Mitchell

Tittel: The Bone Clocks (2014)

Sideantall: 595 sider.

I et nøtteskall: Dette er to bøker, første halvdel er brilliant - andre halvdel er åndenes makt-materiale.

Favorittutdrag:

Power is lost or won, never created or destroyed. Power is a visitor to, not a possession of, those it empowers. The mad tend to crave it, many of the sane crave it, but the wise worry about its long-term side-effects. Power is crack-cocaine for your ego and battery acid for your soul.

These twenty-first Century children of Iceland are plugged into headsets but still elude that Nordic confidence and sense of well-being , even the two African-Icelenders and a girl in a Muslim headscarf. All have a '2' in front of their birth-year and need barely scroll down an inch when finding it on an online form. They carry a fragrance of hair conditioner and fabric conditioner. Their consciences are as undented as cars in a dealership showroom, and all are bound for the world's centre stage where they'll challenge, outperform and patronize us old farts at our retirement parties, as we did when we looked that beautiful.

Plan A was to alert the world through poetry. That failed.

Tanker i ettertid:

Dette er den første boken jeg leser av David Mitchell. Forventningene var enorme, etter at Torgeir mente CloudAtlas var den beste av de 200 bøkene han leste i fjor – og all støyen over at boken ikke kom med på Man Bookers shortlist. Enorme forventninger er ikke det beste utgangspunktet for et nytt forfatterbekjentskap.

Jeg elsket likevel hovedkarakterene, og hvor levende Mitchell gjorde de. Det jeg derimot ikke likte var det overnaturlige elementet i boken. Ikke fordi jeg ikke liker innslag av fantasy eller sci-fi, for det gjør jeg – men fordi det minnet meg om å få ispedd deler av The Bone Series i en ellers god bok og det er igjen litt som å helle FunLight i Amarone, hvilket jeg ikke forstår hvorfor noen ville gjøre. Dette overnaturlige var det som tvinnet alle historiene sammen, og uten å bli tent av den delen av historien fortonet leseropplevelsen seg som fornøyelige, tidvis geniale fragmenter holdt sammen av tyggegummi.

Jeg er forberedt på at det ikke er mange av bokbloggerne som ble like skuffet som meg, og halvveis ut i boka var jeg fortsatt en svært optimistisk leser. Så røynet det på. Det ble rett og slett en annen bok en den jeg begynte på. Jeg har irritert meg over ikke å klare å forklare bedre hva som ikke fungerte for meg i siste halvdel av boka, og den fånyttes jakten på en god forklaring har paralysert meg som leser og blogger i nesten ei uke.

Jeg ser at de som har lest flere Mitchell-bøker kan ha en fordel, i at de kjenner flere av karakterene. Vulture.comhar laget en oversikt over Mitchells karakterer (Crowd Atlas – a surely incompetent accounting of where Mitchell's characters keep popping up).


Anbefales: Litteraturelskeren

Karakter: C


 

tirsdag 9. september 2014

Trakk de lapp? – Mine kommentarer til Man Booker Shortlisten 2014

13 longlistede bøker er blitt til seks i annonseringen av Man Bookers Shortlist i dag. En liste som vekket lite begeistring, hos flere enn undertegnede. Hvordan var det mulig at Cloud Atlas-forfatteren Mitchell hadde falt ut av listen? Og viktigere – at bøker som Fowlers We are all completely beside ourselves og Ferris' To Rise again at a decent hour i heletatt var med på longlisten er rart, at de har kommet seg videre til shortlisten er et mysterie for meg. Trakk dommerene lapp?
  
Shortlisten for Man Booker 2014:
  • Joshua Ferris (US) – To Rise Again at a Decent Hour
  • Richard Flanagan (AU) – The Narrow Road to the Deep North
  • Karen Joy Fowler (US) – We are All Completely Beside Ourselves.
  • Howard Jacobson (UK) – J
  • Neel Mukherjee (UK) – The Lives of Others
  • Ali Smith (UK) – How to Be Both
 
Jeg har enda ikke lest Jacobson, Mukherjee og Smith, så jeg håper og tror det kommer til å ligge noen perler av noen leseropplevelser der.
 
Min favoritt hittil er Flanagan, som jeg ratet til en A. Kjæresten ble ferdig med å lese The Narrow Road to the Deep North tidligere i uken (mellom oss kaller vi den "the protruding anus book") og hans dom er langt fra så positiv som min. Han syntes:
 
 - Det vies for mye plass i historien til repetitiv romantikk, etter hans smak.
 - Historien om australske krigsfanger er tidligere bedre fortalt av andre, han har blitt mer engasjert av å lese om det i historiebøker.
 - Det at hver karakter skal presse på leseren en slags livsvisdom underveis føles påtatt og er dessuten utrolig irriterende.
 
Jeg savner The Wake av Kingsnorth på listen, jeg skjønner det ikke var særlig sannsynlig at den kom med, fordi den var ganske smal, men hei – Fowler kom med. FOWLER. KOM. MED. Jeg savner også Mitchell med The Bone Clocks, som jeg er halvveis inn i. Hustvedt ville det heller ikke være rart om var på lista. Skulle man fylle kriteriet amerikansk og kvinne er det veldig rart Fowler ble prioritert foran Hustvedt.
 
 Hva tenker du om Shortlisten?

mandag 1. september 2014

Lest i august

August har ikke vært den mest produktive lesemåneden. Jeg skylder på en uke byferie i Valencia og to uker som syk og selvmedlidende, der jeg etter jobb var sofapotet som passivt slukte TV-serier.

Det ble fire bøker denne måneden, som er greit under målet på 6 bøker. Totalt 1425 sider, i snitt 46 sider pr. dag.

De bøkene jeg har lest har alle vært fra Man Bookers Longlist, som jo er en av årets største litterære begivenheter. Målet er å lese så mange som mulig av de 13 longlistede bøkene før shortlisten slippes om litt under ei uke, på tirsdag 9 september.

I august har jeg lest:



  Forfatter Tittel År Sideantall
1  Paul Kingsnorth The Wake (MB) 2014 384
2  Joshua Ferris To Rise Again at a Decent Hour (MB) 2014 352
3  Karen Joy FowlerWe are all completely beside ourselves (MB) 2013 310
4  Siri Hustvedt The Blazing World (MB) 2014 379

De to beste leseropplevelsene var The Wake og The Blazing World. Jeg håper jeg ser de begge på shortlisten i neste uke.

søndag 31. august 2014

S.Hustvedt - The Blazing World (Man Booker Longlist 2014)

Tanke 1: En kvinne med helnorskt navn, nominert til Man Bookers longlist? Spennende!

Tanke 2: Å nei, dette er artsy feministlitteratur fra en kvinne som er så privilegert at hun ikke trenger å arbeide.

Det eneste jeg skulle ha rett i var dette med at navnet høres norsk ut. Siri har norske foreldre, men er født og stort sett oppvokst i USA. Hun er gift med forfatteren Paul Auster. Når det gjelder det jeg litt nedsettende kalte artsy feministlitteratur fikk jeg fordommene mine utfordret, og det er flott. Som du kanskje forstår, var dette mitt første møte med Siri Hustvedt.

Harriet Burden (Harry) er frustrert over den manglende anerkjennelsen kunsten hennes får på New Yorks kulturelle scene. Hun iverksetter et eksperiment, som skal avdekke forutinntattheten til gallerieiere og kjøpere. Dette omfatter at hun i samarbeid med tre unge menn stiller ut sin kunst, under deres navn. Hvordan vil kunsten bli tatt i mot, når publikum kan knytte verkene til fascinerende unge menn, heller enn en middeladrende dame – og hvordan påvirker dette de tre mennene som fungerer som masker for Harry? 
 


Forfatter: Siri Hustvedt

Tittel: The Blazing World (norsk tittel: Denne Flammende Verden) (2014)

Sideantall: 379

I et nøtteskall: Hvordan påvirker avsenderens emballasje mottakerens tolkning av innhold?

Favorittutdrag:
I turned to New York's shrinking Culture Pages, strategically written for the declining numbers of middlebrow readers, and I pounded out articles on movies, art, books and music as a freelancer. I reviewed, and I interviewed. As a writer I knew that it was my tone that delivered the goods; that is what they wanted, a tone of boredom and superiority that mimicked my readers' fantasies of a posh British accent and assured them that I knew better, just as they did. I wrote to inflate them, This meant never, ever making a reference they might not understand; anything to highbrow was a no-no. The idea was to stroke their insecurities, not to bring them out.

It was true they didn't want Harry the artist. I began to see that up close. She was old news, if she had ever been news at all. She was Felix Lord's widow. It all worked against her, but then Harry scared them off. She knew too much, had read too much, was too tall, hated almost everything that was written about art, and she corrected people's errors. Harry told me she never used to set people straight. For years she had sat by, silently listening to people mess up references and dates and artists' names, but by then she had had it. She said she had been released by Dr. F, a figure I began to think was an invisible man behind Harry. Harry credited the invisible man with permission. She now permitted herself to say what she had suppressed earlier: "I think you mean so-and-so," she would say, and people inevitably gave her that and-who-are-you? glance. Some of them fought back, telling her she was wrong – and then the battle started. Harry had stopped backing Down.
Tanker i ettertid:
Jeg likte godt hvordan boken var strukturert med ulike fortellere, som avlegger sine forklaringer i egne kapitler, som supplerer dagbokinnleggene til Harriet. Hustvedt har marmorert Harriets dagbokinnlegg med referanser til filosofer, kunstnere, forskere og forfattere, som trolig vil gå over hodet på nær alle leserne. Dette er tidvis frustrerende, men likevel bra.

Bra fordi det er det motsatte av kritikken som rettes mot kulturskribentene i det første utdraget jeg har valgt ut. Man må ikke være så opptatt av å stryke meningmanns ego at man begrenser seg selv og budskapet. På den måten utfordres ingen, og utviklingen flater ut. Enda verre, fordi vi er så dårlige til å forholde oss til noe som krever noe av oss – velger vi i de tilfeller kvaliteten ikke er åpenbar, som f.eks i kunst å tillegge kunstneren for stor betydning i forhold til hvordan vi oppfatter verket. I de innledende kapitlene var jeg usikker på Harriets talent, hvorvidt hun forklarte egen utilstrekkelighet ved å peke på andre. Harriets eksperiment resulterer i en utvikling hos meg som leser, der jeg endrer syn på henne og betydningen av persepsjon som så urettferdig rammer henne. Harry holder speilet opp mot en intellektuelt lat kulturelite, som nekter for sin bias. De vil ha sin wonderboy.

I debatten kvinner-har-ikke-samme-muligheter-som-menn, er jeg generelt i Sheryl Sandbergs leir. Den største utfordingen kvinner stå ovenfor karrieremessig er indre stengsler. Jeg tror mange kvinner begrenser seg selv, fordi de ved å yte som en mann kan regne med å bli dårligere likt. "Hun er veldig ambisiøs" er ofte ikke et kompliment. I tillegg mangler vi ofte selvtillit, vi inntar rollen som observatør og trekker oss tilbake når vi heller burde lene oss frem. Harry gjør ikke dette. Hun begrenser seg ikke og nekter å være tause Birgitte. Hun er rasende og sier hva hun vi ha og hva hun kan bidra med. Resultatet er at hun ignoreres. Så Harriet kjemper åpenbart mot ytre stengsler som jeg ikke har anerkjent tilstrekkelig tidligere.

Det er likevel mer til boken enn diskusjonen rundt kjønn og mottakelse. Noe av det jeg likte best var hvordan Hustvedt også utfordret fordommene mine gjennom de andre karakterene i boka. Jeg hadde for eksempel aldri trodd at jeg skulle bli så rørt og positivt overrasket av handlingene til den krystallhealende og aurarensende hippien, Sweet Atumn – fordi jeg hadde avskrevet henne som ute av kontakt med virkeligheten.

Alt i alt var boka fullspekket med meninger og ideer som tidvis var tungt fordøyelige. Den fikk meg til å tenke, og det verdsetter jeg. Jeg er sikker på at jeg kunne lest den igjen og fått mer ut av den. Bokens siste kapittel rørte meg virkelig, jeg var ikke langt unna å gråte på bussen.

Jeg tenkte å delta på Siri Hustvedts foredrag på Litteraturhuset for å se om det diskuteres noe som gir meg nye perspektiver på boka. Jeg anbefaler forresten at man går inn på Clementines blogg "Har du lest" der the Blazing World er månedens bok og man tar et dypdykk i denne fascinerende og flotte boka.

Anbefales: Alle kulturinteresserte.

Karakter: B

Andre syntes:
Rose Marie syntes det er en fantastisk roman som krever sin leser, men som gir i mangfold igjen.
Elida syntes den var utfordrende, men spennende og intellektuell.


 

fredag 29. august 2014

Man Booker live fra London i oktober

Jeg er like glad som en spurv med en pommes frites! Det er fordi jeg har fått fri fra jobben slik at jeg kan dra på Man Booker høytlesningen mandag 13 oktober i London. Jeg er også fornøyd fordi jeg fant et hotell i London uten vegg til veggteppe som ikke tømmer kontoen helt. Det er ikke så lett.



I London skal jeg:
- Drikke te og spise kake med en bok som selskap
- Lete etter en ny drakt til jobb (Next pleier å ha en del fint)
- Svinge innom Tate Modern
- Lete etter små sjarmerende bokbutikker
- Treffe Clementine og kanskje noen flere norske bokbloggere for Man Booker høytlesningen

Hurra hurra!