søndag 1. mars 2015

Lest i februar 2015

Denne måneden ble det fem bøker, noe som bringer totalen opp til elleve så langt i år. I tillegg har jeg lest Our Mutual Friend, men den er jeg ikke ferdig med før nå i mars. Jeg har imidlertid skrevet to deloppsummerings-/diskusjonsinnlegg av Book the first, og Book the Second.
 
Februar var en herlig måned, høydepunkter verdt å nevne var: Tvangslesing på Oslo Mekaniske (rekordoppslutning), shopping i Amsterdams bokbutikker og Sara Stridsberg på Litteraturhuset.

Tvangslesing i dunkel belysning på Oslo Mekaniske Verksted.

Undertegnede utenfor ABC i Amsterdam (på sin 31. fødselsdag)
 
 
Dette er bøkene jeg leste i februar:
 
 
  1. Lars Fr. H. Svendsen - Arbeidets Filosofi
  2. J.K. Rowling - Harry Potter and the Prisoner of Azkaban (3)
  3. Jenny Offill - Dept. of Speculation (Folio Shortlist 2015)
  4. Ben Lerner - 10:04 (Folio Shortlist 2015)
  5. Neil Gaiman - The Sleeper and the Spindle

fredag 27. februar 2015

N. Gaiman (illustrert av C.Riddell) - The Sleeper and the Spindle

Jeg hadde noen gode leseropplevelser innen tegneserieromaner (er det det vi kaller sjangeren på norsk, graphic novels heter det på engelsk?) i fjor. Maus og Watchmen var blant klassikerne som ble lest. Nå har jeg akkurat klikket hjem Y the Last Man og Saga også, og Vendetta ligger ved siden av meg i sofaen. Jeg tror jeg er inne i en periode. Jeg fant The Sleeper and The Spindle på en liste over de beste tegneserieromanene som ble utgitt i fjor, så da jeg kom over den på Tronsmo havnet den på disken.


Forfatter: Neil Gaiman (illustrert av Chris Riddell)

Tittel: The Sleeper and the Spindle (2014)

Sideantall: 68 vakre sider.

Plot: I The Sleeper and The Spindle møtes historiene om Snøhvit og Tornerose, men de er slettes ikke slik vi kjenner dem. Kvelden før sitt forestående bryllup bestemmer Snøhvit seg for å legge tilside brudekjolen og trekke på seg rustningen. Prinsen må bare smøre seg med tålmodiget, for dronningen har et oppdrag og bryllupet må vente. Naborikets forbannelse brer seg over grensene får hun vite på det lokale vertshuset - og folket i hennes eget rike er redde. Rykter og vitnemål om hele byer fulle av sovende mennesker, som har sovet i nesten femti år uten å eldres, skremmer dem.  Smitten av sovesyken har akselerert, og underlegger seg nye byer raskt. Ledet av tre dverger, tar hun seg til naboriket for å bryte forbannelsen og redde den sovende prinsessen.

Favorittutdrag:

Oh-lala
Jeg koste meg med de vakre tegningene til Riddell og fortellerstilen til Gaiman. Jeg forstår sant nok ikke hvorfor det er dødninghoder overalt og konkluderer med at Riddell må ha en slags forkjærlighet for dem.

Feministprinsesser
Prinsessene til Gaiman venter ikke på noen prins. Prinsen til Snøhvit venter faktisk på henne, i mens hun har trukket på seg rustningen for å beskytte landet. Når forbannelsen til Tornerose krever et kyss for å oppheves, går ikke Snøhvit av veien for det heller, hun har selv ligget et år i en glasskiste og vet hvor kjedelig det er at livet går videre i mens en sover. Jasså, tenker du kanskje nå. Så dette er en slags feministversjon av to klassiske eventyr. Vel, ikke helt. Det er mer. Gaiman har spunnet videre (hirr hirr) og lagt til noen helt nye og overraskende tilskudd til historien. Generelt er også boken mørkere rent stemningsmessig enn forsiden gir inntrykk av. Likevel er den beregnet for barn, men for de minste vil jeg si den er for skummel. På politisk korrekthet er det full score.

De eneste mennene som er å skimte i historien er de tre dvergene.

Selve historien i seg selv, likner på - og skiller seg ikke kvalitetsmessig fra noen av novellene til Angela Carter i The Bloody Chamber and Other Stories. Denne boken fra 1979 tar også utgangspunkt i kjente eventyr og har en feministisk tematikk. Kvinnene i Carters eventyr er ikke hjelpeløse, endimensjonale, tandre prinsesser. De er ganske komplekse og selvhjulpne. Akkurat som Snøhvit og Tornerose i Gaimans bok.

Anbefales: voksne og barn i alle aldre, må være i Harry Potter-alder eller eldre.

Karakter: C

torsdag 26. februar 2015

C. Dickens - Our Mutual Friend (Book the second)

Sammen med Dickens-veteranen Labben, leser jeg min første bok av den kjente forfatteren. Boken består av fire deler (book the first, -second, -third and -fourth). Dette innlegget er ment som mitt bidrag til diskusjonen av bokas andre del, på omlag 200 sider. Derfor vil den i motsetning til mine vanlige anmeldelser inneholde spoilere.



Kort om plottet
Our Mutual Friend er et satirisk verk skrevet av Dickens i 1865 som rettet et kritisk lys over forholdet vårt til penger. Penger gjør at mange av oss skifter atferd og det blir kanskje tydeligst i arveoppgjør, der noen er villig til å ofre relasjonen til familiemedlemmer over eiendeler. Dickens tar utgangspunkt i dødsfallet til en rik forretningsmann. Han har fordelt formuen sin mellom en av sine mest lojale tjenere, Mr. Boffin og sønnen sin. I mens tjenerens andel syntes å komme uten forutsetninger, er det klare krav til sønnens arv. Han må gifte seg med en ung kvinne, beskjedent bemidlede Bella, som han ikke engang har møtt for å ha rett på arven. Slik synliggjør Dickens pengenes urimelige makt over livet til arvingen. Det oppgis ingen grunn for hvorfor faren mener sønnen burde gifte seg med Bella. Både arvingen og Bella syntes likevel å være villig til å innfri dette kravet, selv om som Bella sier "det er gitt at vi aldri kommer til å føle noe annet enn gjensidig forakt for hverandre, hvordan kunne vi det?" Viktigst av alt er pengene.

Det hele tar likevel en vending når man finner liket av forretningsmannens sønn i Themsen. Det virker da som hele formuen tilfaller tjeneren, Boffin med frue.

Bilde: We Heart It

Glem Charlie, han er en dust.
Ved avslutningen av første bok heiet jeg på Charley Hexam - som hatte fått en fot opp den sosiale stigen. Den skoleflinke gutten hadde med hjelp fra den oppofrende søsteren sin fått muligheten til å studere. Første kapittel i bok 2 viser at Charley har gjort det svært godt, og har blitt tatt i lære av skolemesteren Mr. Headstone (en erfaren kar i midten av tyveårene, knis). Kort tid etter Charley forlater hjemmet, drukner faren i elva. Charley anser seg selv nå som familiens overhode, og forsøker å presse storesøsteren til å gifte seg med skolemesteren. Lizzie avslår frieriet, noe Charley håndterer så ufint at han godt kan være nestemann ut i Themsen for alt jeg bryr meg. Det virker som han er så ivrig etter å demonstrere sin økte innflytelse, at han prøver å kommandere søsteren uten å tenke på alt hun har oftret for å gi ham denne muligheten.
 
Oh I know their tricks and manners! Frekke lille Jenny. 
Lizzie flytter sammen med Jenny, en handicappet men munnrapp ungpike som syr dukkeklær og omtaler den fordrukne faren sin som "sitt uskikkelige barn". Jenny Wren er en av favorittkarakterene mine i boken. Hun beskrives som "barn i kroppen, men kvinne i livserfaringer." Misdannelsene hennes i ryggen og bena, har ført til at hun har blitt mobbet av de andre barna. Hun har derfor ikke noe særlig til overs for dem, og hytter stadig med den lille neven mens hun sier "oh,I know their tricks and manners!" og fantaserer om hvordan hun kan gjøre livet surt for dem. Dette gjelder også fremtidige ektemenn – som hun har fått for seg at man må tukte, for at de ikke skal bli helt ubrukelige. I mens hun arbeider forteller hun ofte Lizzie om alle oppgavene den fremtidige beileren skal pålegges. Når Lizzie så undres om ikke Jenny er litt i overkant hard med denne unge mannen, som Jenny tross alt enda ikke kjenner – svarer Jenny raskt (you know it) "Oh I know his tricks and manners! Dessuten må man være streng med dem, ellers respekterer og elsker de deg ikke."
 
Når jeg tenker meg om er det flere unge jenter som er stuck i en foreldrerolle for fedre på skråplanet i boken. Det gjelder også datteren til avdøde Hexams partner, som bærer det minneverdige navnet Pleasant Riderhood, i tillegg til Lizzy selv - iallfall frem til "Gaffer" døde.
 
Tomme mennesker med fulle lommebøker
Vi møter ambisiøse og utspekulerte mennesker i alle lag. Nyrike fru Veneering betaler noen for å få mannen sin inn i Parlamentet. Det gjøres åpenbart for at hun skal få statusen av å være gift med en MP (member of parliament), for mannen eier ikke et eneste politisk bein i hele kroppen og ser ikke ut til å ha ambisjoner utover å inneha plassen. Hvilket kanskje er likegreit når plassen er kjøpt og betalt.
 
Bella har flyttet inn med herr og fru Boffin, som har bestemt seg for at det bare er rett og rimelig at formuen kommer henne til gode også. Denne ordningen trives Bella godt med, og hun gleder seg over fine kjoler og muligheten til å kjøpe gaver til familien sin. Vi blir bedre kjent med henne i del 2. Hun reflekterer over hvordan hun er en golddigger og bekjenner det også ovenfor faren sin at det ultimate målet hennes er å gifte seg til penger. "I am the most mercenary little wretch that ever lived in the world."
 
Selve plot-twisten: Arvingen er ikke død 
Det viktigste som skjer i bok 2 er at den antatt døde arvingen ikke er død likevel! Jeg skal ikke gå inn i alle detaljene om hvordan og hvorfor - men John Rokesmith, Boffins sekretær – viser seg å være arvingen John Harmon. Han bekjenner dette til oss, men fortsetter dobbeltlivet ovenfor herr og fru Boffin og Bella. John er åpenbart tiltrukket av Bella og gjør flere tilnærmelser for å lære henne å kjenne. Hun er ikke nevneverdig interessert (man blir tross alt ikke rik av å gifte seg med en sekretær), men hun ser hvordan han oppfatter henne og justerer seg litt til det bedre. Hun forsøker også å forklare ham at hun slettes ikke er så bortskjemt eller overfladisk som han tror. Det at Bella ønsker å forbedre seg når hun er sammen med John, leder til små men konkrete endringer i oppførselen hennes. For eksempel insisterer hun på å hjelpe til med matlagingen til foreldrenes bryllupsdag, selv om hun aldri har laget mat før. "Skal høna være rød inni når den er ferdigstekt?" "Eh. Nei".
 
Boka største styrke hittil: Dickens livlige persongalleri
Dickens har et stort og interessant persongalleri i Our Mutual Friend. Jeg elsker hvordan han animerer karakterene, og hvordan selv de mest håpløse gribbene drives av ulike motiver og er sine egne personer. Dickens kan dette med å skape karakterer. Det har vært påpekt at boken har dette med en ny begynnelse som gjennomgående tema, sammen med samfunnets forventninger. Dickens bruker vann og elva Themsen som et bilde på fornyelse (kremt. Wikipedia). Det kan jeg se. Halvparten av karakterene har snart enten druknet i, eller holdt på å drukne i elva.
 
Our Mutual Friend handler om folk som helt eller delvis drukner i Themsen. Primært. (Bilde: Google)
 
Så kort fortalt fra Bok 1 til Bok 2 har vi hatt følgende karakterutvikling:
  • Charley Hexam – fra begavet fattiggutt -> utakknemmelig lømmel
  • Lizzie Hexam – selvoppofrende søster og datter -> setter grenser for brorens innflytelse (Bra for deg, Lizzie!)
  • Mr. Boffin – fra lojal tjener -> glad nyrik idiot -> mistenksom og lei av alle som vil ha penger av ham
  • Mrs. Boffin – brukte pengene på vulgære klær og ting -> bruker pengene på veldedighet/å kjøpe seg en familie.
  • John Rokesmith -> John Harmon!
  • Bella – fra golddigger uten samvittighet -> golddigger med gryende samvittighet. Det er jo en slags progresjon, men gudbedre så sakte det går.

Spørsmål jeg tar med meg inn i del 3:
- Finner Jenny Wren noen mannlige prospekter å tukte? (She knows their tricks and manners, you know)
 - Forkaster Bella Golddiggerplanene og legger merke til at John er en skikkelig bra fyr, eller kommer hun til å fortsette å bruke mesteparten av tiden og pengene sine på å date faren sin?
- Kommer Lizzie Hexam til å bli lykkelig?
 
og ikke minst - hvem er nestemann til å drukne i Themsen?
 

torsdag 19. februar 2015

Sara Stridsberg på Litteraturhuset, intervjuet av Åsa Linderborg

Sveriges kanskje ypperste forfatter, Sara Stridsberg gjestet i går Litteraturhuset i Oslo i anledning utgivelsen av hennes nyeste roman Beckomberga.

Stridsbergs roman handler om 13 år gamle Jackie som besøker sin far, Jimmie, på mentalsykehuset med jevne mellomrom på 80-tallet. For henne oppleves mentalsykehuset som en redning, og Stridsberg beskriver det som en stor hånd som tar imot faren som er i fritt fall. Det er godt for Jackie at han ikke utelukkende er hennes ansvar, moren har mistet troen på faren og reiser bort.


til venstre: Åsa Linderborg, til høyre: Sara Stridsberg på Litteraturhuset onsdag 18. februar 2015

Publikum var 98 % kvinner, hvorav hovedtyngden var 40-60 år. Jeg tok meg selv i å undres hvor stor andel av kvinnegruppa-ottar som var på plass. Jeg så et par andre bokbloggerfjes i salen, men blikkene våre møtes aldri – og jeg fikk ikke hilst. De fleste andre drakk hvitvin. Jeg drakk Pepsi max og plundret med å balansere en kanelbolle på toppen av veska (barnebursdagsmeny ftw), sammen med notatblokka. Dette hadde jeg gledet meg til, billetten har hengt på korktavlen over arbeidsbordet mitt i flere uker.

Etter å ha lest Darling River og Drømmefakultetet hadde jeg dannet meg et bilde av hvordan Sara Stridsberg kom til å være. Jeg tippet litt sint og intens, rastløs i stolen. Jeg kunne ikke tatt mer feil. Forfatteren snakket med myk og rolig stemme og tvert imot slo det meg at hun virket veldig balansert.

Det var Åsa Linderborg som intervjuet Sara Stridsberg. De to forfatterne deler det å ha vokst opp med dysfunksjonelle fedre. Åsa Linderborg har skrevet Meg eier ingen - en selvbiografisk oppvekstroman om barndommen alene med en alkoholisert far. Den er også blitt filmatisert, og forfatteren har ikke lagt skjul på at hun ikke er fornøyd med filmen.

Sara Stridsberg har skrevet om det myteomspunnede mentalsykehuset Beckomberga, Stockholms svar på Gaustad i sin nyeste roman, tittelert Beckomberga. Mentalsykehuset var i drift fra 1932 til 1995 og hadde om lag 1400-2000 pasienter boende. Olof Palme var der en periode og besøkte sin mor som bodde der. Under den tiden ble det spekulert mye i at Palme var gal og bodde på Beckomberga på natta og styrte Sverige på dagtid, som statsminister. Historiene fra taxisjafører som fortalte at de kjørte Palme til og fra "Beckis" levde godt til langt utpå 90-tallet.

"Målet med romanen var å la det friske og det syke smelte sammen. Det skulle ikke gå å skille de to", sa Sara Stridsberg til forsamlingen. "Jeg var redd jeg skulle bli enda en frisk person – alt er relativt- som skrev om sykdommen. Språket er konstruert med friskhet som utgangspunkt selv om man har de beste hensikter vil derfor språket forråde en." Dette var et dilemma Stridsberg stod fast i lenge. Stridsberg besøkte selv, som Jackie – sin pappa på Beckomberga. "Det eneste jeg kunne gjøre var å beskrive sykdommen i friskheten, den Jackie bærer på. Hun besøker mentalsykehuset igjen og igjen, selv etter faren ikke lenger vil treffe henne. Denne typen galskap kunne jeg skrive om. Pårørende er også et slags offer for sykdommen."

Men selv om hun selv hadde avlagt faren besøk på Beckomberga, var planen aldri å bygge historien på dette. "Jeg var så naiv, jeg trodde virkelig at jeg kunne skrive en sval historie om Beckomberga – med fokus på arkitekturen. Den skulle være det motsatte av intensiteten i Drømmefakultetet." Men slik ble det ikke, som hun selv sa "Pappa hadde jo vært der – men jeg tenkte ikke at han skulle være med i boken. Jeg ville ikke skrive om meg selv. Jeg kløv over det gjerdet likevel, og der stod jo faren min. "

Stridsberg brukte lang tid på å skrive Beckomberga, hun sa hun voktet seg for hvert ord hun skrev. Løsnet gjorde det først da faren satte seg ned ovenfor henne med avisen og fortalte at dødsannonsen til legen hans fra "Beckis" var død. Det som fulgte var den første gode samtalen om Beckomberga mellom far og datter. Etter det løsnet det noe i Sara og hun skrev 50 sider på et par dager.

Linderborg legger til at det jo er en del forfattere som skriver om familiehemmeligheter og problemer i tro om at det vil gjøre at familien kan snakke om det etterpå. "Slik blir det som oftest ikke, skriver man historien om familien sin blir det jo sannheten, nesten som et manifest – det gir ikke bedre dialog."

For Sara Stridsberg ble boken en måte for henne og faren å snakke sammen på. Han ble kjempeglad for at hun ville skrive om Beckomberga. "Han er en veldig spesiell person", tilføyde hun, til latter fra salen. Han fikk lese alt før det ble publisert, og fikk beskjed om at han kunne stryke så mye han ville, ja faktisk alt sammen om det var det han hadde lyst til. Han svarte henne at han ikke ville stryke noe som helst, og at boken var et stort kunstverk. De gikk turer ved mentalsykehuset og hun leste mappene som var skrevet om faren under hans opphold. Dette gjorde ting litt lettere, for Stridsberg hadde Beckomberga vært forbundet med skam. Gjennom boka ufarliggjøres mentalsykehuset. 

Sara Stridsberg fotografert av Lars Eivind Bones, bildet er hentet fra DB

"Men kan du forstå de som syntes det er provoserende at du romantiserer institusjonen?", spurte Åsa Linderborg. "Absolutt, det var noen som opplevde grusomme ting på Beckomberga – men dette er en annen historie. Den godeste viljen i verden kan dessverre resultere i vold. Det er vanskelig å ha makt over andre mennesker. Jackie har jo egentlig ingen barndom. Jeg syntes det var voldsomt å være prisgitt andres makt, jeg likte ikke å være barn." Dette bifalles raskt av Åsa Linderborg, som heller ikke likte å være barn med en voksens ansvar. Selv om faren til Sara Strindberg aldri ga henne trygghet og omsorg ga han henne en slags radikal oppriktighet. Han svarte det han følte, heller enn det som var korrekt. Det har gjort forfatteren var på avstanden mellom språket og virkeligheten i samfunnet. "Vi sier at vi skal hjelpe de svakerestilte i samfunnet. Men vi mener ikke alle de svakerestilte", eksemplifiserte hun.

"Elsket du meg noen gang?" spør en voksen Jackie sin far.
"Det vet jeg ikke", svarte han.


"Det spørsmålet er det hele boken handler om", oppsummerte Sara Stridsberg. Jeg gleder meg til å lese den.

onsdag 18. februar 2015

B. Lerner – 10:04 (Folio Shortlist 2015)

Fremtiden er usikker, spesielt sant er dette dersom du kan forvente at hovedpulsåren din kan revne når som helst. Det kan gjøre en mindre motivert til å planlegge langsiktig.

Fortelleren og protagonisten er en forfatter i midten av tredveårene, som nylig har fått et generøst forskudd på sin forestående bok. Hans beste venninne, Alex – er en arbeidsløs 37åring som gjerne vil ha hans hjelp til å unnfange et barn før den biologiske klokka stopper. Tid er et sentralt tema gjennom hele boka. Bokas tittel 10:04 er en referanse til filmen "Tilbake til fremtiden", men forvent deg ingen tidsreiser – fortelleren har nok med nåtiden.




Forfatter: Ben Lerner

Tittel: 10:04 (2014)

Sideantall: 244 sider

I et nøtteskall: Frustrerende selvsentrert og pretensiøs forfatterforteller babler i vei om seg og sitt. Ad infinitum (vel i iallfall i litt over 200 sider). Dessuten, brontosaurus fantes aldri.

Favorittutdrag:
"We were coconstructing a shoe-box diorama to accompany the book Roberto and I planned to self-publish about the scientific confusion regarding the brontosaurus: in the nineteenth century a paleontologist put the skull of a camarasaurus on an apatosaurus skeleton and believed he'd discovered a new species, so that one of the two iconic dinosaurs of my youth turns out not to have existed, a revision that, along with the demotion of Pluto from planet to plutoid retrospectively struck hard at my childhood worldview, my remembered sense of both galactic space and geological time."

"You know how when you're a kid and you go to the bathroom with other boys, I mean your're standing side by side pissing – I was a little worried were the protester was going with this- the big thing was looking at the other kid's dick out of curiosity, and as you got older that became more and more of an offense, could get you called faggot or whatever, and so that stops at some point, unless you're cruising maybe, I don't know. But then sometime in middle school or maybe for some people it's high school there is this kind of performance that starts when you take your dick out of your pants to piss in a urinal, you start bending at the knees just a little, or otherwise making a show as if you were lifting some kind of weight. I was laughing because I did know what the protester was talking about, knew exactly, but had somehow never noted the widespread practice consciously."

Pretensiøs highbrowlitteratur
Det er lenge siden jeg har lest en bok av så høy litterær kvalitet, som jeg har mislikt så sterkt. Jeg tror sist gang var Will Self med Umbrella i 2012.

10:04 var full mismatch mellom forfatter og leser. Jeg forstod ikke hva Lerner forsøkte å fortelle meg i denne boken og leseropplevelsen kan sidestilles med den av å være på en fest der du støter på en selvsentrert fremmed som snakker om seg selv hele kvelden. Bare at jeg ikke hadde noe å drikke for å døyve kjedsomheten og frustrasjonen.

Sidene er fylt med lange pretensiøse samtaler med mennesker som dukker opp og forsvinner. Hadde det enda bare vært gode dialoger, men det er det som oftest heller ikke. Lerner er tidvis morsom, men ikke ofte nok til at det gjør opp for alle gangene han er en selvbevisst pratmaker uten substans (men med mange fremmedord!) i utvekslingene.

Et av temaene som utforskes er problemstillingen vi fikk introdusert gjennom klassikeren "When Harry met Sally" – kan menn og kvinner være venner, eller er det alltid en som ønsker noe mer? Lerner faller på samme konklusjon som Harry.

Det jeg tar med meg er at brotosaurus aldri fantes, at vennskap mellom menn og kvinner er komplisert og at dette er første og trolig siste bok jeg leser av Ben Lerner, selv om Jonathan Franzen (som jeg liker) syntes Lerners bøker er "“hilarious . . . cracklingly intelligent . . . and original in every sentence,” (Goodreads).

Det var andre virkelig vittige og gode kommentarer på Goodreads også, jeg legger ved en som jeg syntes var veldig treffende:
"The story is very aware of itself. It's the kind of story that looks in the mirror all day, rearranging its artfully disheveled bangs." Nicky, Goodreads.
At 10:04 er med på Folios shortlist syntes jeg er en klar statement. Dette er "hardcore litterært" - det er ingenting Karen Joy Fowler over 10:04. Det er en bra ting, alt annet til tross.

Anbefales: Den litt viderekommende leseren som liker det litt høytsvevende

Karakter: