fredag 17. februar 2017

En poke bowl i Berlin?

Det er helg og jeg håper dere har hatt en fin uke så langt og at dere har hyggelige planer eller ingen planer for dagene som kommer. No plans are the best plans. Med mindre man har noe skikkelig artig på tapeten, da.

Jeg har en kortweekend i Berlin planlagt første helgen i mars. Langweekend er så 2014. Neida, men jeg vil ikke dra fra ettåringen så lenge, enda. Sammen med en god venninne er planene å rusle gatelangs i Mitte, leve kafelivet og spise hipstermat. Hvilket ikke burde være vanskelig, har hørt Berlin er hipsterby #1. Så kan man diskutere om det er bra eller ikke, men en ting skal hipsterne ha. De har den beste maten.


Poke bowl - NAM! (bilde: foodnetwork.com)
Shakespeare & co har godt utvalg av engelsk litteratur. Bildet er fra Pinterest, og jeg har ingen ide om det er fra starten av 90-tallet eller om dette er hipstere fra 2017. Kudos til fyren i døråpningen som er kledd helt i trå med mitt moodboard fra forrige post.
Jeg har vært i Berlin før, da fikk jeg unnagjort ganske mye krigshistorie og kultur. Siden tiden er så kort denne gangen vil jeg helst ha byliv og kos. Har dere noen tips til hva vi kan finne på og hvor vi bør dra? Vet du kanskje om en veldig hyggelig cafe, en super burger, eller en sjarmerende bokbutikk? Gi lyd i kommentarfeltet, jeg vil gjerne høre om det. Tenkte å bo i Mitte. Jeg har notert meg Shakespeare and Sons som selger engelsk og fransk litteratur i Friedrichshain. Ellers håpet jeg å se byen fra sykkel med lokal guide, om været tillater det.

På bokfronten leser jeg de siste 15 % av Malazan-seriens første bok, Gardens of the Moon. Det har vært en ganske intens leseropplevelse. Skal skrive anmeldelse når jeg får gjort meg ferdig. Jeg har fått hang-up på HBO-serien The Affair, som faktisk minner litt om den fantastiske Fates and Furies i fortellermåte og tematikk. Anbefales! Er slettes ikke så steriotyp som tittelen kan gi inntrykk av, eneste drawback er at den kvinnelige hovedrolleinnhaveren ser ut som Pennsatucky Doggett fra Orange is the New Black, og det er litt vanskelig å se kjærlighetsdrama med Pennsatucky… Uansett, jobber med å ignorere den stemmen i hodet som sier: Hvorfor kysser McNulty på Pennsatucky?!

Ok, hårfint bokalibi for denne bloggposten. Det ble mest prat om ting jeg gleder meg til og som opptar meg. Håper dere har en super helg!

torsdag 9. februar 2017

A. Rees - The Curated Closet + workbook 2016

Det er jo veldig i vinden å rydde og skrive bøker om organisering om dagen. Jeg har startet med klesskapet, hvilket er mye morsommere enn kjøkkenskapet. Dette blir en litt annerledes bokomtale, rett og slett fordi dette er en litt annerledes bok enn jeg pleier å lese. DET ER EN SELVHJELPSBOK! Neida. Joda. Det er  iallfall en nyttig bok for folk som stadig bruker penger på klær, har et skap de nesten ikke får igjen døra på og fortsatt ikke klarer å sette sammen et antrekk man er mer enn terningkast tre fornøyd med etter for lang betenkningstid. Jeg har lest flere bøker om garderobebygging og stilutvikling, men ingen som har engasjert meg som denne.

Forfatter: Anuschka Rees

Tittel: The Curated Closet (2016)

Sider: 272

I et nøtteskall: Oppskrift til å bygge drømmegarderoben, men ikke på 1-2-3.

Rees er en tysk blogger, psykologistudent og motelsker, som ønsket å bruke pensum innen beslutningsteori til å forme valgene hun tok om mote og innkjøp. Selv er hun tilhenger av en ganske minimalistisk stil, men det trenger ikke du å være for å få noe ut av boken hennes.

Hovedforskjellen mellom The Curated Closet og andre bøker jeg har lest om samme tema er at denne ikke tar utgangspunkt i at man har en "type" stil: f.eks at man er klassisk preppy, sporty, rocka eller liknende for så å gi deg en liste over basisplagg du må eie for å fullføre stilen. Den tar avstand fra bruk og kast, og raske trender, men forteller deg heller ikke at du må begrense deg til å bygge en minimalist kapselgarderobe der du kun får eie 30 plagg, som alle kan brukes sammen. Selv om sistnevnte i teorien ikke høres så dumt ut. Men regelbaserte bøker gir raske fasiter og resultatet kan fort bli at man kjøper mange plagg raskt, som er dyrt - og at man ikke har tatt seg tiden til å la egne preferanser modnes. Så man kjøper en slags "stilmal" og resultatet blir at man kan føle at man går rundt i en haug nye klær som er fine nok, men som man ikke føler seg hjemme i.

The Curated Closet tar sikte på at du skal utvikle en personlig stil over tid og at du skal bygge en garderobe bestående av plagg du elsker, som passer sammen i mange kombinasjoner. En mindre men bedre garderobe, i høy kvalitet - som varer i mange år. Boken hjelper deg steg for steg å bygge drømmegarderoben, men det krever at leseren gjennomfører endel øvelser i boka og aksepterer at ting tar tid. Jeg har vært ekstra ivrig og lastet ned arbeidsheftet fra nett i tillegg. Jeg koser meg med å planlegge, finne inspirasjon og kikke. For eksempel begynner boka med at man tar utgangspunkt i hvordan man kler seg nå. Man tar bilder av antrekkene sine over en to-ukers periode og vurderer hvordan man føler seg i klærne, og hvor godt de passet til det man gjorde den dagen. Det gir et utgangspunkt for prosessen. Jeg vurderte å legge ut noen av bildene mine her, men ain't nobody got need for dat. La oss bare si det er rom for forbedring.

Så samler man inspirasjon, fra blader, blogger og nettsider. Jeg har brukt Pinterest ivrig. Her er et av mine moodboards som viser farger, stiler og snitt jeg tiltrekkes av.

Utdrag fra mitt Pinterest Moodboard: The Curated Closet
 I arbeidsheftet og boken er det så øvelser som gjør at man konkretiserer hva man liker på moodboardet sitt, av passform, materialvalg, farger og hvordan klærne er satt sammen og stylet. Hva er nøkkelplagg i denne stilen? Hvilke elementer av denne stilen inngår allerede i garderoben din? Er det noen slags oppskrift på antrekkene som ser ut til å gå igjen? Jeg ser at jeg i det minste kan la være å kjøpe flere skinnyjeans eller fargerike og mønstrede topper - selv om jeg synes de også kan være fine, passer de ikke inn i helheten jeg tiltrekkes av. Så kunne man kanskje tenke seg at neste steg er å identifisere at jeg elsker dressbukser, ullgensere og blyantskjørt i nøytrale farger og bør ut å kjøpe dette med en eneste gang, og helst mens salget fortsatt pågår. Det er fristende, men ikke i tråd med bokas filosofi.

Jeg kommer til å fortsette å bruke boken som et oppslagsverk for å bygge drømmegarderoben min, og forsøker å akseptere at ting tar tid. Jeg går innom Pinterest og gjør små endringer i moodboardet mitt. For eksempel kom jeg på at de fleste stiler som har bare legger er urealistiske i Norge størstedelen av året, jeg er avhengig av strømpebukse - fordi det er så kaldt. Så da er spørsmålet om stilen fungerer like godt med en sort strømpebukse.

Men nå skal ikke jeg fortsette å entusiastisk dra dere gjennom boken. En hver som begir seg ut på prosjektet bør få gjøre det steg for steg, i eget tempo.  Om du er nysgjerrig på hvorvidt The Curated Closet er noe for deg, så kan du jo sjekke ut bloggen til Anuschka Rees først. Det er denne boken bygger på, og at den er gratis er jo heller ikke feil.

Workbooken kan du printe ut selv, den er tilgjengelig fra hjemmesiden hennes. Jeg ga 15 dollar for den og det anbefales at man har den ved siden av boka. Om du bare har tenkt til å kjøpe en, så kjøp boka. Det er nemlig ikke så mye kontekst og forklaring etterhvert som du kommer utover i arbeidsheftet, men referanser til sidetall i boka. De har sikret seg litt der.

Gir dere en oppdatering om et års tid om jeg fortsatt synes dette var en god ide.

søndag 5. februar 2017

E. Ferrante - The Story of the Lost Child

Denne posten vies til siste bok i en firedelt og helt fantastisk leseropplevelse. Jeg har vært på ferie i Italia! Stryk det. Jeg har levd et liv i Italia. Jeg er klar over at det er en ganske pretensiøs ting å si, men det føles slik.


 
Forfatter: Elena Ferrante
 
Tittel: The Story of the Lost Child (Min Briljante Venninne #4) (2014)
 
Sideantall: 480 sider
 
I et nøtteskall: Jeg får ikke fullrost denne serien! Ekstraordinært fortalt om sylskarpe, men ikke alltid særlig sympatiske venninner i kamp med omgivelsene.
 
Favorittutdrag:
 Once, I couldn’t contain myself and I said to Adele: “It was really difficult to live with your son.” “There’s no man it’s not difficult to live with.”
 
The voters were angry with the old, the new, and the very new. If people had been horrified at those who wanted to overthrow the state, now they were disgusted by those who, pretending to serve it, had consumed it, like a fat worm in the apple.
 
She possessed intelligence and didn’t put it to use but, rather, wasted it, like a great lady for whom all the riches of the world are merely a sign of vulgarity. That was the fact that must have beguiled Nino: the gratuitousness of Lila’s intelligence. She stood out among so many because she, naturally, did not submit to any training, to any use, to any purpose. All of us had submitted and that submission had—through trials, failures, successes—reduced us. Only Lila, nothing and no one seemed to reduce her. Rather, even if over the years she became as stupid and intractable as anyone, the qualities that we had attributed to her would remain intact, maybe they would be magnified. Even when we hated her we ended by respecting her and fearing her.
 
Tilbake til Napoli og for en underlig slutt
I siste del av Napoli-kvartetten vender Elena hjem til det gamle nabolaget og blir Linas nabo. Hun fortsetter å nedprioritere familielivet for å realisere seg selv som forfatter. Lina hjelper Elena med barna og ønsker å bruke venninnens språkmektighet og status for å endre hjembyen til det bedre. Goodreadsomtalen av boka bruker ordet ærlig for å beskrive vennskapet mellom Lina og Elena, og det stemmer godt.
 
Er det forresten slik, at de som kjente deg i tiden du kanskje var den mest konsentrerte og ukorrigerte versjonen av deg selv, som kanskje er rundt 15-17 års-alderen, vil fortsette å se deg som denne personen – gjennom resten av livet? Om ja, gjør ikke det at de er i konstant utakt med personen du er i dag, eller gjør det at de kjenner deg bedre enn noen andre?
 
Slutten på boka var ikke umiddelbart tilfredsstillende, men det gikk seg til og jo mer jeg tenker på den jo riktigere var den.
 
Endelig ferdig, eller?
Jeg får ikke helt bestemt meg om jeg endelig er ferdig med Napoli-kvartetten, eller beklageligvis er ferdig med Napoli-kvartetten. Jeg lener kanskje mot sistnevnte. Siste side er lest, slutten er googlet og reflektert over og jeg er i gang med en ny bok. Jeg vet jo Ferrante har skrevet flere bøker før hun skrev disse/denne – så jeg kan jo gå i gang med dem. Noen som har noen erfaringer med noen av de andre bøkene hennes? Titlene kunne vært kapitteloverskrifter i serien jeg akkurat har lest, forresten.
  • L'amore molesto (1992; engelsk oversettelse: Troubling Love, 2006)
  • I giorni dell'abbandono (2002; engelsk oversettelse: The Days of Abandonment, 2005)
  • La frantumaglia (2003; engelsk oversettelse: Fragments, 2016)
  • La figlia oscura (2006; engelsk oversettelse: The Lost Daughter, 2008)
  • La spiaggia di notte (2007; engelsk oversettelse: The Beach at Night, kommer snart)
Kilde: Wikipedia: Elena Ferrante works)
 
Jeg vet ikke om det er helt rettferdig, men jeg tenker kanskje at Napolikvartetten trolig er det beste hun har skrevet og at det andre hun har skrevet leder opp til den. Slik jeg synes alle Murakamis verk leder opp til 1Q84. Ikke at forfattere ikke kan ha mer enn en god bok. Jeg synes nesten alle Murakamis bøker er gode, men det er jo variasjoner av den samme historien, som jeg synes han fortalte best i 1Q84. Når jeg ser titlene på Ferrantes bøker tenker jeg at hun trolig har vært innom de samme temaene som Napolikvartetten spiller på i tidligere bøker, iallfall om de er så selvbiografiske som Napolikvartetten fremstår som. Er de det?
 
Bøkene i serien er en del av en helhet, det er en lang historie og man bør lese alle i riktig rekkefølge. Min favoritt var bok to.
 
Her er lenker til de andre omtalene mine av Ferrantes Napoli-kvartett.
 
jeg synes hele serien fortjener: A
 
tags: #livsverk, #vennskap, #Italia, #haveandhavenots, #politikk, #kvinnerogkunnskap, #kvinnerogandrekvinner, #forhold, #familier, #internjustis, #oppløstegrenser

søndag 22. januar 2017

E. Ferrante - Those who leave and those who stay

Ferrante sier selv at de fire bøkene, egentlig er – og bør leses som en bok. Derfor er det ikke så greit å si så mye om handlingen i bok 3. Det blir jo spoiling! Jeg skal derfor prøve å ikke si så mye om hva som skjer, men heller snakke litt rundt tematikk. Med unntak av begynnelsen, som akkurat som i de andre bøkene er satt til nå-tid med en gammel Elena – omhandler denne delen av boka Elenas etableringsfase i midten og slutten av tyveårene. I mens Lina har vært stjerna i de to første bøkene (kanskje mer den første enn den andre), tar fortelleren selv scenen i bok tre. Elena avanserer innen rammene av et politisk polarisert Italia, med harde fronter mellom sosialister/kommunister og fascister. Avstanden mellom Elena og Lina øker, og det er ikke bestandig helt klart om det er omsorg eller fandenivoldskhet som binder vennskapet sammen.



Forfatter: Elena Ferrante (pseudonym)

Tittel: Those who leave and those who stay (Min briljante venninne #3) (2013)

Sideantall: 400 sider

I et nøtteskall: Drømmer møter realiteter i etableringen av en familie

Favorittutdrag:
"…my husband never praised me but, rather, reduced me to the mother of his children; even though I had had an education he did not want me to be capable of independent thought, he demeaned me by demeaning what I read, what interested me, what I said, and he appeared willing to love me only provided that I continually demonstrate my nothingness." 
"Maybe, I thought, I’ve given too much weight to the cultivated use of reason, to good reading, to well controlled language, to political affiliation; maybe, in the face of abandonment, we are all the same; maybe not even a very orderly mind can endure the discovery of not being loved."
Midttid og hykleri
Tredje del av Napoli-kvartetten begynner med underoverskriften "Middletime". Elena har giftet seg med en ung universitetsprofessor med et kjent navn. Han er sjarmerende uflidd, og litt klønete sosialt. Han brenner for arbeidet sitt, men lever i skyggen av faren – som er en kjent professor og samfunnsdebattant. Elena har på kort tid konstruert livet hun drømte om og klatret i det sosiale hierarkiet. Hun har gått fra å være arbeiderklasse, til å tilhøre den sosialistiske eliten i øvre middelklasse. Her er alle fritt-tenkende og –talende og de elsker henne for å ha arbeidet seg opp.

Elenas selvbiografiske roman får økt anerkjennelse, og hun strever med å skrive en oppfølger. Litt inception det der. Elena Ferrante er Elena Greco slik Elena Greco er Elena Grecos protagonist. Men hei! 

Etter hvert som familie etableres kjenner Elena på samme begrensninger i den sosialistiske, feministiske og akademiske storfamilien hun nå er en del av – som hun kunne forventet hjemme i Napoli hadde hun gått i morens fotspor. Hun observerer at menn kan fortape seg helt i arbeid eller interesser uten å måtte unnskylde tiden de tar fra fellesskapet og oftest partneren sin, innen rammene av en familie. Når det påpekes, svarer partneren tørt at Elena kan arbeide med sin research og sine tekster når hun ønsker, så lenge hun ikke tar tid fra ham og hans arbeid. "Hvem andre kan hun ta tid fra?" spør en fritt-talende gjest. "Ønsker hun det sterkt nok, finner hun alltids tid." er svaret. I mens denne diskusjonen pågår, vasker Elena over gulvene, lager mat og dekker bordet uten hjelp fra noen av dem. Case in point, der altså.

Karakter: B

Tags:#vennskap?, #ambisjoner, #familieliv, #egne behov vs andres behov

fredag 13. januar 2017

E. Ferrante - The Story of a New Name

Jeg må innrømme at jeg er helt bergtatt av Napoli-kvartetten til Elena Ferrante. Jeg leser med en interesse jeg ikke har hatt for bøker på over ett år. Kanskje lengre. Nå har jeg lest ferdig bok to: Historien om et nytt navn. Den var enda bedre enn den første boken. Jeg er ikke så nysgjerrig på hvem som skjuler seg bak pseudonymet Elena Ferrante. Forfatteren har tross alt truet med at hun vil slutte å skrive om identiteten hennes blir kjent. Kanskje er det ikke så viktig for meg, fordi jeg fortsatt har to bøker igjen av serien og således er mer interessert i den fiktive Elena enn den "virkelige Elena"? En journalist meldte i oktober i fjor at han hadde funnet ut hvem hun var. Fans over hele verden responderte med sinne. (Kilde: The "Unmasking" of Elena Ferrante.)

Bokforsiden ser såpass ut som lavkvalitets kiosklitteratur at jeg legger ved lydbokomslaget i steden for ikke å skremme vekk folk og gi feil inntrykk av boka. Jeg leste på Kindle. 

Forfatter: Elena Ferrante

Tittel: The Story of a New Name (Historien om et nytt navn) (2012).

Sideantall: 299 sider.

I et nøtteskall:
 Identitet og vennskap. Å definere seg selv ut i fra andre.

Favorittutdrag:
"If nothing could save us, not money, not a male body, and not even studying, we might as well destroy everything immediately." 
"One becomes affectionate toward men slowly, whether they coincide or not with whomever in the various phases of life we have taken as the model of a man." 
"That people, even more than things, lost their boundaries and overflowed into shapelessness is what most frightened Lila in the course of her life. The loss of those boundaries in her brother, whom she loved more than anyone in her family, had frightened her, and the disintegration of Stefano in the passage from fiancé to husband terrified her."
Kvinnelige ambisjoner og statiske roller venninner i mellom
Bok to inneholder essensen av livene til de to venninnene fra slutten av tenårene til midten av tyveårene. Vi følger Lina i ekteskapet med Stefano og Elena i livet mellom eksamenene. Lila har skapt et liv for seg selv, som er eventyrlig etter standardene i de fattigslige omgivelsene hun har vokst opp i. Hun er likevel ikke fornøyd og gjør i kjent stil livene til alle rundt seg surt. 

Elena fortsetter studiene, og lever etter egen mening fortsatt i skyggen av Lila, selv om vennskapet er i oppløsning i denne boken. Elena er svært opptatt av å bli likt, og skammer seg over mye. Hun forsøker å kamuflere for omverdenen at hun egentlig ikke vet noen ting, men bare gjengir det hun leser. Hun er redd ingen av hennes ideer er originale. Dette er tanker jeg tror mange som har tatt høyere utdanning har. I tillegg skaper utdanningen hennes og språket – det at hun nå snakker raffinert italiensk og ikke den napolitanske dialekten hun er oppvokst med en avstand mellom Elena og familien.

Stranden har en egen rolle i Ferrantes bøker. Det er her man drar for å komme vekk fra det harde dagliglivet, karakterene blir frigjort fra rollene hverdagen pålegger dem. Dette er stedet karakterene i større grad er seg selv, og en rekke hendelser som former historien legges hit.

Det er også interessant i hvor stor grad dynamikken mellom to personer settes tidlig. Lina og Elena har forandret seg mye siden de første årene de lekte sammen som småjenter, men maktforholdet og synet på hverandre er tilnærmet uforandret. De dannet en identitet da, om hvem de var – alene og sammenliknet med den andre, som ingen av dem bryter fri fra. Felles for dem begge, er at de har ambisjoner.

Jeg elsket denne boken! Jeg var villig til å stå opp tidligere om morgenen bare for å få ekstra tid til å lese. Det sier vel litt. Alle som likte bok 1, leser nok bok 2. Så hvem denne anmeldelsen skal overtale er jeg ikke sikker på.

Karakter: A

Tags: #jenter, #60-tallet, #skam, #Napoli, #ekteskap, #aspirere,
 
BLOG DESIGN BY DESIGNER BLOGS