søndag 7. juni 2015

Into the Wild - Helen Macdonald på Litteraturhuset fre 5 juni 2015

Jeg hadde gjort Into the Wild til en litteraturdate, for jeg tenkte at dette temaet på fenge villmarksmannen min. Kjæresten min er Lars Monsen Light. Takk gud for light. I går var vi på Villmarksmagasinet og kjøpte jaktdress til meg som jeg kan ha på når vi går lange skogsturer. Jeg har aldri hatt på meg en kjole som har vekket like mye entusiasme hos ham som denne militærgrønne grilldressen. "Den tar vi!" sa han, uten engang å se på prislappen. Uansett, det var kvelden på Litteraturhuset jeg skulle fortelle dere om.


Dette er Helen. Bildet er fra Independent.

De som satt på scenen på Litteraturhuset denne kvelden var:

Helen Macdonald: Forfatter av H is for Hawk - som har revitalisert naturbøker og gjort sjangeren tilgjengelig og attraktiv for oss som ikke vanligvis går for disse. H is for Hawk har vunnet både Costas Litteraturpris og Samuel Johnsons litteraturpris for non-fiction i 2014. Vidre har den fått en overveldende respons av superlativer fra aviser verden over, og Economist utpekte den til Book of the Year.

Harald Eia: Sosiolog og komiker. Trolig Norges morsomste og smarteste mann. Det er vel ikke så mange som ikke er kjent med Harald Eia. Det var han som intervjuet gjestene i Skavlan-stil.

Ole Giæver: Norsk filmskaper som lager filmer med seg selv i hovedrollen. Invitert for å diskutere sin nyeste film, den prisvinnende "Mot Naturen" - om en mann som får nok av dagliglivet sitt og rømmer til fjells. Filmen ble godt mottatt av norske kritikere, og har også hevdet seg på filmfestival i Europa. Giæver jobber for tiden på en ny film, der plottet er at han sitter på balkongen i et år.

Jeg skal ikke si noe særlig om Eia og Giæver. Selv om filmen til Giæver virket interessant, tror jeg intervjuet hadde blitt bedre uten ham tilstede, fordi engelsken hans satte så mange begrensninger i diskusjonen. Jeg kunne tenke meg en diskusjon mellom Erlend Loe (med utgangspunkt i Doppler) og Giæver på norsk hadde vært mer interessant. Uansett, det var Helen Macdonald jeg var der for å se, så jeg skal fokusere på henne.

Harald og Helen venter på å gå på scenen på Litteraturhuset

Et mesterlig møte av sjangre i en bok
Helens bok handler om falkonering, men den rommer mer enn det - den er et portrett av sorgen forfatteren kjemper med når faren dør og en slags skyggebiografi av forfatteren TH White også. Jeg stusset på at TH White ikke ble nevnt med et ord under hele arrangementet, for han utgjorde en stor del av boka. White er best kjent for å ha skrevet romaner om kong Arthur - "The Once and Future King", best kjent herfra er nok Sverdet i Steinen. Boken Macdonald ilegger størst fokus er naturlig nok boken "The Goshawk", som handler om Whites mislykkede forsøk på å temme en hønsehauk. Forfatteren leste den for første gang da hun var åtte år gammel. I H for Hawk beskriver Helen førsteinntrykket sitt:

This was a book about falconry by a man who seemed to know nothing about it. He talked about the bird as if it were a monster and he wasn't training it properly. I was bewildered. Grown-ups were experts. They wrote books to tell you about things you didn't know; books on how to do things. Why would a grown-up write about not being able to do something? What's more, the book was full of things that were completely beside the point. It talked, disappointingly, of things like foxhunting and war end history. I didn't understand its references to the Holy Roman Empire and Strindberg and Mussolini and I didn't know what a pickelhaube was, and I didn't know what any of this was doing in a book that was supposed to be about a hawk.
          Later I found a review of the book in an old British Falconers' Club journal. It was superbly terse. "For those with an interest in the dull introspective business of manning and training a hawk, The Goshawk will be a well-written catalogue of most of the things one should not do" it said. The men in tweed had spoken. I was on the right side, was allowed to dislike this grown-up and consider him a fool.

Bildet av White nyanseres gjennom boken, og han omtales med respekt og sympati. Det er tydelig at han søkte noe av det samme forfatteren selv lette etter gjennom relasjonen til sin hauk.

Noe av det jeg likte best med H is for Hawk er at den er mange ting. Den er en slags biografi, den er sorglitteratur, den er naturlitteratur, den er humoristisk, poetisk og forteller om både natur og menneske - og den gjør det på en uanstrengt måte.

Med ansiktet mot himmelen
Helen var opptatt av fugler fra tidlig av. Som seksåring forsøkte hun å sove med armene foldet bak på ryggen som vinger. På skolen, når de ba (de ba på skolen!) pleide hun å bytte ut "God" i bønnen med "Horus" - en egyptisk Gud med falkehode. "Jeg hadde sett bilde av ham, og tenkte umiddelbart - DET er min Gud, ikke han gamle fyren med skjegget." Faren, som var fotograf av yrke var ofte med henne ut for å se etter fugl. Han hadde også blikket festet mot himmelen, men så etter fly. De var allierte raringer.

"Those are bad pants" sa Helen i det bildet kom opp på skjermen. Kan ikke være uenig i det.

I en alder av 67 år døde faren av hjerteinfarkt. Det var moren til Helen som fortalte henne hva som hadde skjedd over telefonen. På dette tidspunktet var Helen "evig student" i Cambridge der hun jobbet med å skrive ferdig en thesis som en del av doktorgraden sin. Den blir nok aldri fullført, lo hun under arrangementet. Hun leide bosted og manglet på mange måter strukturen rundt seg for å klare å beholde grepet om virkeligheten.  Nettene ble fylt med drømmer om hauker. Spesielt en scene ble spilt omigjen og omigjen. En hauk som slippes fri og flyr og forsvinner, som i en lomme i himmelen.

Helen fikk sin første falk som 12-åring. I en alder av 37 bestemte hun seg for at hun skulle fly en hønsehauk (goshawk). Hun ble frarådet det av flere med kjennskap til både falk og hauk. Haukene var kjent for å være de vanskeligste å temme, de var større og mer blodtørste enn falkene. "Skaff deg noe som er bedre egnet for en dame, en liten falk kanskje". Sa de. Helen visste likevel at det var en hønsehauk hun skulle ha. Kort tid etter fikk hun kyllingen Mabel, fra en selger som drev oppdrett i Skottland. Man fanger ikke kyllinger vilt lenger.

"Det er mange måter det er akseptert å være original på i Cambridge. Å gå rundt med en hauk på armen er ikke en av de"forteller forfatteren. "Smågutter pleide å rope Harry Potter etter meg."


Helen og Harald på scenen

Var det en projisering av sorgen?
Det å temme en hauk hjalp egentlig ikke på sorgen. Det er ikke som jeg var trist, også skaffet jeg meg en katt også ble jeg glad. Det var ikke slik. Jeg trengte antidepressiva. Jeg husker jeg satt hos legen med håret i en stor floke, jeg hadde ikke dusjet på tre uker - og jeg besvarte et spørsmålsskjema som skulle brukes til å evaluere den mentale formen min. Et av spørsmålene var om jeg hadde blitt mindre flink til å pleie eget utseende og stelle meg. Der satt jeg, møkkete og fæl - og kunne ikke helt bestemme meg for hvorvidt det var tilfelle eller ikke. Jeg var ikke i god form. Men jeg er bra nå

Når hauken fløy var jeg en del av naturen, når Mabel tok et bytte ble jeg fort dratt tilbake til det å være menneske. Jeg var stolt av hauken min som hadde fanget noe, en fasan eller kanin, men jeg hadde sympati med byttet. Dessuten er det slik at hauken bare begynner å spise, og på et tidspunkt i spisingen dør byttedyret. Jeg skyndet meg alltid å knekke nakken på byttedyrene så de ikke skulle lide. I det øyeblikket følte jeg meg som et menneske igjen. Jeg måtte være human.

Var boken grief work?
Jeg tenkte at den ikke var det da jeg skrev på den. Men da jeg skrev på de siste sidene følte jeg meg fysisk syk. Å skrive boken var nok en slags ordentlig avskjed med faren min.




mandag 1. juni 2015

Lest i mai 2015

I mai ble det seks bøker, hvorav to var biografier. Det var jeg godt fornøyd med. I snitt leste jeg mellom 50 og 60 sider pr. dag, omtrent likt som i fjor rundt disse tider – men det at ingen av bøkene var lenger enn 400 sider gjorde at jeg fikk litt flere titler.


21. Emma Healey – Elizabeth is Missing
22. Boris Johnson – The Churchill Factor
23. Neil Gaiman – Havet Ved Enden av Veien
24. Maria Semple – This One is Mine
25. Toni Morrison – God Help the Child
26. Helen Macdonald – H is for Hawk

Jeg leste Elizabeth is missing, som Emma Healy fikk Costas debutantpris for i år. Boken, med sitatet "How do you solve a crime when you can't remember the clues?" – har spøkefullt blitt omtalt som Gone Gran og en ny sjanger – demenskrim.

Rett før vi dro til London leste jeg også boken byens ordfører har skrevet om sin helt, Winston Churchill. The Churchill Factor argumenterer sterkt for at Churchill er mannen vi har å takke for mye av friheten og den nasjonale suvereniteten vi i dag tar for gitt, og at vi skal huske ham fordi han er beviset på at en mann kan gjøre en forskjell.

Gaiman er kanskje best kjent for Coraline, men i Havet ved enden av veien, som er en fantasyroman for voksne, gjenskaper han spenningen av en virkelig god historie og barndommens åpne sinn. Vi møter en liten gutt som beskyttes av bondekonene på nabogården, når en inntrenger inntar familien. Tidligere har jeg lest tegneserieromanen The Sleeper and the Spindle, av samme forfatter.

Du har kanskje lest, eller hørt om den fabelaktige "Where'd you go, Bernadette?" utgitt som "Hvor ble du av Bernadette?¨" på norsk. Det var Maria Semple. Forfatteren som er kjent for å skrive TV show som Mad About You og Arrested Development har beveget seg over i litteraturen. This One is Mine var debutromanen hennes. Vi møter en slags moderne Anna Karenina i Los Angeles. Dette er smart og morsom chic lit. Les den på stranda i sommer.

Jeg fant God Help the Child på en eller annen liste over "most anticipated books of 2015". Det er kanskje ikke så rart, for forfatteren, Toni Morrison - har vunnet både en Pulitzer og Nobels litteraturpris. I God Help the Child møter vi Bride som aldri fikk den anerkjennelsen hun trengte fra moren eller faren som barn. Boken tar for seg foreldre-barn-relasjon og raseproblematikk. Dessverre synes jeg alt som sies i denne boken er fortalt bedre av andre, kanskje også forfatteren selv, tidligere.

Til slutt denne måneden leste jeg H is for Hawk. Dette er min favoritt av de jeg har lest denne måneden. H is for Hawk er boken Helen Macdonald vant Samuel Johnson litteraturpris for non-fiction + Costa litteraturpris både i sin kategori (biografi) og årets bok med. Selve essensen i boken går på å takle noe av det verste vi skal igjennom; å miste tryggheten sin – en forelder. Det å finne tilbake balansen, meningen og gleden i livet. Det er også en bok som drøfter samspillet mellom menneske og natur, og det domestiserte og det ville på en fantastisk måte. Jeg har hatt billettene til forfatterens besøk hos Litteraturhuset hengende på korktavla mi siden april – og gleder meg til å lære mer om både forfatteren, tematikken og boken nå førstkommende fredag. 

Har du lest noen gode bøker i det siste? Har du noe å anbefale meg og leserne mine blir jeg glad for det.

H. Macdonald - H is for Hawk

Dette er boken Helen Macdonald vant Samuel Johnson litteraturpris for non-fiction + Costa litteraturpris både i sin kategori (biografi) og årets bok med.

Fredag førstkommende kl 19.00 gjester hun Litteraturhuset (i Oslo) med Ole Giæver og Harald Eia.

Forfatteren etter hun vant Costa Litteraturpris tidligere i år (Bilde: Straitstimes)
 

Forfatter: Helen Macdonald

Tittel: H is for Hawk (2014)

Sideantall: 300 sider.

I et nøtteskall: Forfatteren forsøker å temme en falk og sin egen sorg

Som barn forsøkte Helen forgjeves å sove med armene bakpå ryggen, som vinger. Interessen for fugler hadde alltid vært der, hun leste om fugler, drømte om fugler og hadde konstant ansiktet opp mot himmelen for å se etter fugler. Favorittene hennes var rovfugler; falk, hauk, ørn og ugler. Hun bestemte seg for at hun skulle ha sin egen jaktfalk som voksen. I forberedelse av dette lærte hun seg terminologien (som får seilbåtspråk til å virke enkelt) og leste klassikerne innen emnet. En av bøkene som gjorde størst inntrykk på henne var T.H Whites bok The Goshawk. Denne har blitt beskrevet både som falkeverdens motstykke til Den Gamle Mannen og Havet og "en historie som demonstrerer absolutt alt man kan gjøre feil med en hauk". Kort tid etter Helen mister faren sin, bestemmer hun seg for å temme en hønsehauk (goshawk).





Favorittutdrag:
I never forgot those silent, wayward goshawks. But when I became a falconer I never wanted to fly one. They unnerved me. They were things of death and difficulty: spooky, pale-eyed psychopaths that lived and killed in woodland thickets. Falcons were the raptors I loved: sharp-winged, bullet-heavy birds with dark eyes and an extraordinary ease in the air.

I am beginning to see that for some people a hawk on the hand of a stranger urges confession, urges confidences, lets you speak words about hope and home and heart. And I realise, too, that in all my days of walking with Mabel the only people who have come up and spoken to us have been outsiders: children, teenage goths, homeless people, overseas students, travelers, drunks, people on holiday.  "We are outsiders now, Mabel" I say, and the thought is not unpleasant.


Hvorfor skal du, som med 99 % sikkerhet ikke er over gjennomsnittet interessert i temming av hønsehauker, lese en bok om akkurat det?

Tenk på hauken som et verktøy, den kunne nok ikke vært hvilken som helst lidenskap – for litt at tematikken er samspillet mellom menneske og natur. Selve essensen i boken går på å takle noe av det verste vi skal igjennom; å miste tryggheten sin – en forelder. Det å finne tilbake balansen, meningen og gleden i livet. Likevel forteller hun om jakt med falk og hauk på en måte som kan gjøre den mest uinteresserte leser nysgjerrig. Jeg har snakket om falk og hauk i ei uke nå. Stakkars kjæreste. Nå skal det nevnes at jeg er ganske glad i fugler i utgangspunktet.

Er hauken en distraksjon, som leder tankene til forfatteren bort fra tapet av faren?
Å temme en hauk er ikke noe man kan gjøre halvveis, det krever full dedikasjon. Sånn sett kan man si at, ja – hauken gjør at hun ikke kunne ligge på sofaen å være deprimert og stenge verden ute. Men det finnes mer konstruktive måter å sørge på. Hun hadde en jobb å gjøre, noe som ga hverdagene mening. Heller enn en distraksjon, vil jeg si at hauken er det som holder henne flytende, og som gir henne mulighet til å distansere seg fra andre uten å være alene og samtidig sørge. Hauken setter og holder henne i kontakt med flere mennesker, som hun lærer mye om – fordi det er noe med å komme så nært innpå naturen som gjør at mennesker åpner seg.

Jeg må også raskt kommentere språket i boken, som er nydelig.

Jakt med hønsehauk "gos" og hund (bilde: Pinterest)

I Norge var falkonering utbredt i middeladeren, i mens det fortsatt er miljøer for dette i Europa – spesielt i Tyskland og Storbritannia – er det å holde og jakte med rovfugl forbudt i Norge. Vi totalfredet rovfugl på 70-tallet. (SNL, NRK).

Jeg gleder meg til å høre hva forfatteren har å fortelle om boka!

Jeg skal dessuten sporenstraks bestille og sende et eksemplar til min bestevenninnes Kindle. Dette er en slik type bok jeg ønsker at de jeg bryr meg om skal få med seg.

Anbefales: De som har mistet noen, fugleinteresserte og de som er nysgjerring på hvorfor denne boken sanker priser og lovord.

Karakter: B

Tags: #sorg, #falkonering, #Costa2014, #vakker, #natur, #britisk, #kjønn, #klasse, #mannssport



tirsdag 26. mai 2015

T. Morrison - God Help the Child

Jeg fant God Help the Child på en eller annen liste over "most anticipated books of 2015". Det er kanskje ikke så rart, for forfatteren, Toni Morrison - har vunnet både en Pulitzer og Nobels litteraturpris. Du kjenner henne kanskje best som forfatteren av Beloved, som ble filmatisert i 1998 (den fikk en 5.8  på IMDB og hadde Oprah i hovedrollen, så en must-see er den ikke).

Sweetness begynner med å forklare oss at det ikke er hennes skyld. Det er ikke hennes genpool den sortblå huden til datteren kommer fra. Ikke har hun vært utro heller, så at Bride ikke har fått farens eller hennes  lyse "high yellow" hudfarge er ikke noe hun ønsker å lastes for. Sweetness klarer aldri å føle kjærlighet for Bride, og barnet er ulydig for å få oppmerksomhet og kroppskontakt, selv om det kommer i form av straff.

Som voksen er Bride vakrere og mer suksessfull enn moren kunne drømt om. Det er likevel fortiden som skal felle henne, som får mannen hun elsker til å si at hun ikke er "jenta han vil ha" og forlate henne. De har begge arr fra barndommen, men er de for ødelagte til å gjenkjenne kjærlighet?




Forfatter: Toni Morrison

Tittel: God Help the Child (2015)

Sidetall: 178 sider

I et nøtteskall: Precious som tynn, vakker karrierekvinne søker kjærlighet hos annet brent barn.

Favorittutdrag:
They will blow it, she thought. Each will cling to a sad little story of hurt and sorrow - some long ago trouble and pain life dumped on their pure and innocent selves. And each one will rewrite that story forever, knowing the plot, guessing the theme, inventing its meaning and dismissing its origin. What a waste.

Dette er bedre fortalt av andre. Kanskje også av forfatteren selv, tidligere.
Jeg leste denne boken på en dag. Til å begynne med likte jeg den godt, så begynte den å irritere meg - også rant tiden og sidene ut før forfatteren tok noe som begynte som et interessant utgangspunkt og gjorde det til en chick flick etter å ha rullet i elendighet i midtstykket. Det føles som å lese en skisse til en bok, der det gjenstår å fylle ut mer enn de grove trekkene jo nærmere slutten man kommer.

Det er utrolig hvor mange seksuelt misbrukte barn Morrison klarer å presse inn på 178 sider. Ja, det er forferdelig trist. Ja, det får konsekvenser for voksenlivet og seksualiteten deres. Ja, det trengs mer åpenhet og mindre tabu rundt det - men gudbedre, kvinne.Her virker det som om forfatteren bare har tenkt, hvordan kan jeg gi denne kjærlighetshistorien en ekstra dimensjon? Jo, la oss ta utgangspunkt i barn som voksne har ødelagt. Så nevnes de i fleng, men behandles overfladisk hele boken igjennom.

Jeg tror jeg hadde vært mer mottakelig for det at Morrison bruker (så mange) seksuelt misbrukte barn som utgangspunkt for argumentene sine dersom konklusjonene ikke var så selvfølgelige. At det var lærdommer utover:
- hvordan du behandler barn betyr noe, for de husker og fordi det former voksenlivet deres.
- det er mulig å overkomme sinne og destruktive tanker
- en dårlig barndom kan gjøre deg ganske selvsentrert, og kan gjøre at du ikke ser de rundt deg.
- monstre ser nesten aldri ut som monstre.

Det hadde også vært mer tilgivelig dersom ikke alle de misbrukte karakterene ble kastet til side så snart de hadde demonstrert forfatterens poeng. Ingen av karakterene er mer enn misbruket og sinnet sitt. De er objekter dette er gjort mot, og de har en klar funksjon i historien - men personer lar Morrison dem aldri bli. Det synes jeg er vanskelig å tilgi.

Ingenting ble fortalt i denne boken som jeg ikke har lest andre forfattere fortelle bedre.

Karakter: E

Tags: #ohthehype, #raseproblematikk, #misbruk, #kjærlighet, #morbarnrelasjon, #nobelvinner, #pulizervinner.



fredag 22. mai 2015

M. Semple - This One is Mine

Du har kanskje lest, eller hørt om den fabelaktige "Where'd you go, Bernadette?" utgitt som "Hvor ble du av Bernadette?¨" på norsk?  Det var Maria Semple. Forfatteren som er kjent for å skrive TV show som Mad About You og Arrested Development har beveget seg over i litteraturen. This One is Mine var debutromanen hennes.

Violet har ikke et spesielt krevende liv. Hun har et fantastisk hus i Hollywood, der hun ikke trenger arbeide fordi mannen er en mogul innen musikkbransjen i LA. Violet er derfor hjemme mesteparten av tiden med den nydelige datteren Dot og den spanske barnepiken. Mannen som før forgudet henne og kalte henne Ultra (UltraViolet), er tydelig oppgitt og kjip med henne. Enter gartneren/poolboy'en eller what have you tenker du kanskje nå. Vel, du er ikke så langt unna. Enter Teddy Reyes. En hepatitt-C smittet, økonomisk katastrofe av en ung mann som spiller i et Rolling Stones tribute band. Dette er chic lit, ja - men det er chic lit med hjerne. Hurra!


Denne er min!

Forfatter: Maria Semple

Tittel: This One Is Mine (2008)

Sideantall: 290 sider

I et nøtteskall: Frustrerte fruer i Los Angeles

Favorittutdrag:
In a college psych book, she once read that conversations were like contracts between people. Everyone should prefer to talk all the time, but if they did, the person they were talking to would lose interest and end the conversation. Therefore, in order to keep talking, a person had to stop talking and listen to the other person. Then, and only then, could they continue talking themselves. At the time, Violet had found it cynical. But after sixteen years of marriage, what she would give! She didn't expect David to genuinely care about a person she'd helped, or ha present she'd bought for his sister, but he could at least act as if he cared. One time as an experiment, Violet had decided to only listen to what he said and never bring anything up about herself. After a couple of days, he grew depressed and became hostile toward her. Still, he had never asked a single question about her day or how she was. Violet had secured her proof that he was a selfish asshole, but she felt terrible to have been responsible for any strife. The whole thing taught her to every day volunteer something about herself. Even knowing it would be met with indifference. 
Back in the days, Kurt began every morning by chanting. It was part of the Buddhism he was into where you'd chant for money. Sally didn't think it was all that Buddhist to have your one wish in life be to get rich. But Kurt had explained he was only chanting for money so, once he had it, he cold devote himself to world peace. Money first, world peace second. Sally was suspicious.

En moderne Anna Karenina i Los Angeles?
Violet savner helt klart identiteten sin. Hun pleide å speile seg i ektemannens øyne og få bekreftelse på at hun var fantastisk, interessant og morsom. Så ga hun bort selvstendigheten sin, kjedet seg, ga mindre i forholdet og fikk gradvis mindre bekreftelse tilbake. Det er bekreftelsen og følelsen av å bli sett som gjør Teddy så attraktiv for henne. Semple viser oss farene ved å lene oss tilbake og omgi oss med vakre ting. Et rikt liv kan fort bli fattig og en som ikke fyller livet sitt med arbeid, venner eller familie - kan fort føle at hverdagen, ganske riktig, er blitt tom.

Det å hige etter mer, bli rik og for noen å gjøre så lite som mulig er kjernen i LA-filosofien. Det er, som leseguiden bak i boka påpeker, ikke tilfeldig at handlingen er lagt hit. Søsteren til David er en kvinne av kaliberet som inspirerte Kanye West til å skrive sangen Gold digger. Hun ønsker seg alt Violet har, og under mottoet "kontroller det, ellers kontrollerer det deg" - som hun bruker på de fleste områder i livet, klarer hun i løpet av fire måneder å gifte seg med en rik TV-kjendis, bli gravid og planlegge et bryllup. Hun får med seg at ektemannen har stygge sko og alltid går med ørepropper, men det faktum (som slår leseren med en gang karakteren introduseres, så jeg spoiler virkelig ikke her nå) at han har asperger syndrom går henne totalt hus forbi.

Det beste med boka er humoren, den får meg flere ganger til å trekke på smilebåndet og noen ganger til å le høyt. Man får sympati for (nesten) alle karakterene og liker dem godt nok til å bry seg om skjebnene deres. Dette var en bok jeg raskt plukket opp hver gang jeg fikk anledning til å lese. Det som ikke var så bra var at jeg synes det ble viet litt for mye oppmerksomhet til trekantdramaet. Noe jeg i utgangspunktet ikke synes er særlig fascinerende.

Dette er smart og morsom chic lit. Les den på stranda i sommer.

Anbefales: Kvinner 25+

Karakter: C

Tags: #chiclit, #morsom, #trekantdrama, #LosAngeles, #musikkbransjen, #debutantroman, #NYTbestselger, #2008,