torsdag 20. november 2014

A.Thier – The Ghost Apple

Doktogradsstudenten og forskeren Knut har usedvanlig god smak i skjønnlitteratur. Så når han (an)befaler, så leser jeg. Ghost Apple er en satire av den amerikanske forfatteren Aaron Thier, som er en venn av Knut. Slik hadde det seg at jeg plutselig satt med debutboka til Thier til og fra jobb. Plutselig syntes jeg pendleveien Drammen-Oslo ble litt kort. Det har da aldri vært et problem før?

Satire og pepperkaker - og nyfunnet skyldfølelse over sukker, utover det Fedon noen gang har gitt meg.

Forfatter: Aaron Thier

Tittel: The Ghost Apple (2014)

Sideantall: 304 sider.

Plot: Tripoli College er mest kjent for sin all-you-can-eat puddingbar og tilbyr en høyere utdanning andre utdanningsinstitusjoner sidestiller med å tilbringe 3 år i et skap. De danner den akademiske baktroppen i nordøstre USA. Når økonomien svikter inngår skolen et samarbeid med snacksgiganten Big Anna. Snart opprettes en ny studielinje for landbruk i Karibien, der studentene får lære mer om Big Annas klimavennlige sukkerproduksjon. Midt i det hele møter vi en gammel studentveileder som har farget håret i forsøk på å gå undercover i det nyeste studentkullet. Nyliberalismen, globaliseringen, høyere utdanning og slaveri får alle et godt spark i siden i debutboken.
David Leavitt sa det godt bakpå bokens omslag
"It's the sort of book that makes you laugh until you realize how sharp its bite is".
Utdrag:
"Every college I looked at, the students were like, ‘Whoa, this place is awesome!’ Then I came to Tripoli and everyone was like, ‘I don’t know. You get used to it. It’s not so bad.’ So I thought I might as well come here." —Adam Longman, Class of 2011

"Winter getting you down? Tired of the cold and the dark? Visit the tropical paradise of St.Renard! Imagine a place where fewer than 20 percent of visitors are mugged within three days. Imagine a place where hardly anyone reports yaws, piums, creeping eruption, white and black piedra and chromomycosis. Imagine a place where the only tropical disease – besides typhoid, yellow fewer, malaria, beriberi, filariasis, river blindness and numerous unexplained fevers – is Relaxation. Imagine ST.RENARD. You won't be able to look away."
Satire med sting – der nyliberalismen og multinasjonale selskaper får en suckerpunch
Det beste med denne boken er at den utfordrer leseren, og tvinger han/henne inn i nye tankerekker, akkurat slik god satire skal gjøre. For en person av min politiske legning kan jo dette være tøff kost, men det er det også ment å være. Dessuten tror jeg Adam Smith helt fint kunne sagt seg enig i kritikken, for uberettiget er den ikke.

Boken er kreativ i formatet og holder det jeg forestiller meg mer avanserte lesere vil kalle høy litterær kvalitet. Vi fortelles historien om Tripoli og Big Anna gjennom personlige brev, informasjonsbrosjyrer, reklamer, e-poster, blogginnlegg, skolens nyhetsbrev og studenten Maggie. Til å begynne med humrer du, så ler du høyt, så skjønner du hvor det bærer og smilet stivner i vantro.

Det tar litt tid å forstå at vi kanskje ikke har kommet så langt i historien som vi skulle ønske, at gamle synder har inntatt nye former.Ikke noe nytt i det egentlig, men måten Thier demonsterer sine poeng på er velkonstruert. De råtne forutsetningene den latterlige høyskolen er fundert på, danner grunnlag for USA for øvrig. Jeg vil ikke si mer. Jeg vil at du skal lese den selv, og gjøre dine egne oppdagelser underveis.

Friskt og satt på spissen!

Anbefales: Politisk interesserte litteraturelskere.

Karakter: B

tirsdag 18. november 2014

Costa Shortlist 2014

Her finner du din neste favorittbok
Dersom du vil lese ny, god og potensielt prisvinnende litteratur er shortlistene til ulike litteraturpriser et godt utgangspunkt for ditt neste bokvalg. En av årets største leseropplevelser for meg, var å lese de seks shortlistede bøkene til Man Booker. Costa Literature Awards (Tidligere Shortbread Literature Awards) kunngjorde kl 20.15 norsk tid sine shortlister for fem kategorier: Beste roman, beste roman skrevet av en debutant, beste biografi, beste poesi og beste barnebok. Jeg er mest interessert i de to første kategoriene, selv om det helt klart ligger godbiter i alle sammen.

Bildet er hentet fra Twitterkontoen til Costa-prisen

Overlappinger med Man Booker
I kategorien beste roman (Costa Novel Award) var to av de fire bøkene på listen bøker vi kjenner fra årets Man Booker Shortlist. Det var et herlig gjensyn med Ali Smith og Neel Mukherjee. Colm Toibin som var på fjorårets Man Booker shortlist med the Testament of Mary, er nominert med sin nyeste bok Nora Webster.
 
Vinnere kåres i januar
Hele 640 bøker var nominert i år, hvilket er en rekord for Costa. Hvem som vinner finner vi ut på nyåret. Kategorivinnerene annonseres den 5 januar. Costa Book of the year annonseres 27 januar. Den mest prestisjefylte prisen "årets bok" har blitt vunnet 11 ganger av en roman, 5 ganger av en roman skrevet av en debutforfatter, 5 ganger en biografi, 7 ganger en poesisamling og en gang en barnebok (Kilde BBC) 
 
Her er alle de shortlistede bøkene:
 
2014 Costa Novel Award shortlist 

2014 Costa First Novel Award shortlist
  • Carys Bray for A Song for Issy Bradley (Hutchinson)
  • Mary Costello for Academy Street (Canongate)
  • Emma Healey for Elizabeth is Missing (Viking)
  • Simon Wroe for Chop Chop (Viking)
 
2014 Costa Biography Award shortlist
  • John Campbell for Roy Jenkins: A Well-Rounded Life (Jonathan Cape)
  • Marion Coutts for The Iceberg: A Memoir (Atlantic Books)
  • Helen Macdonald for H is for Hawk (Jonathan Cape)
  • Henry Marsh for Do No Harm: Stories of Life, Death and Brain Surgery (Weidenfeld & Nicolson)
 
2014 Costa Poetry Award shortlist
  • Colette Bryce for The Whole and Rain-domed Universe (Picador)
  • Jonathan Edwards for My Family and Other Superheroes (Seren)
  • Lavinia Greenlaw for A Double Sorrow: Troilus and Criseyde (Faber & Faber)
  • Kei Miller for The Cartographer Tries to Map a Way to Zion (Carcanet)
 
2014 Costa Children's Book Award shortlist
  • Simon Mason for Running Girl (David Fickling Books/Random House Children's Publishers)
  • Michael Morpurgo for Listen to the Moon (HarperCollins Children's Books)
  • Kate Saunders for Five Children on the Western Front (Faber & Faber)
  • Marcus Sedgwick for The Ghosts of Heaven (Indigo) (Kilde BBC)
 
Mye godt å velge i, jeg skal lese...
Jeg tenkte å lese Colm Toibins Nora Webster og Monique Roffeys House of Ashes før årsslutt, de to andre nominerte har jeg lest tidligere. Da kan jeg kåre "min vinner" av kategorien beste roman før dommerne kårer sin. Jeg kommer trolig også til å lese kategorivinneren for beste roman skrevet av en debutant og boken som til slutt vinner "årets bok".
 
I skrivende stund er ikke Costa-prisens webside oppdatert, men Twitterkontoen deres er.

Skal du lese noen av de nominerte bøkene?

torsdag 13. november 2014

E. Lockhart - We Were Liars

Greit, jeg skjønner det. Jeg må lese Kong Lear av Shakespeare. Begge de to siste bøkene jeg har lest har hatt referanser til Kong Lear. Det jeg har snappet opp er: Konge med tre døtre vil gi arven til den datteren som smigrer ham mest. Slikt blir det familiebråk av. Jeg har lest YA-romanen We Were Liars.
 

Forfatter: Emily Lockhart

Tittel: We were Liars

Sideantall: 227 sider

 Plot: Cadence "Cadie" Sinclair er seksten år og kommer fra en familie med gamle penger. Ungdomsboken begynner med å ønske oss velkommen til den idylliske Sinclairfamilien, der ingen er kriminell, rusavhengig eller tapere. For de er atletiske, vakre og politisk korrekte. Familiens patriark, er i ferd med å bli dement, døtrene sirkler arven som gribber. Familien møtes hver sommer på en privat øy utenfor Martha's Vineyard i Massachusetts. De tre eldste barnebarna og familievennen Gat (får ikke noe romantiske intriger dersom det kun er familie, vet du) utgjør gjengen "the Liars". Den sekstende sommeren, er ting imidlertid ikke som de pleier. Cadie sliter med minnetap og migrene etter noe hun antar er en badeulykke, men ingen vil fortelle henne noe. Mer vil jeg ikke si.

I et nøtteskall: Emo Serena van der Woodsen med migrene og minnetap

Utdrag:
Someone once wrote that a novel should deliver a series of small astonishments. I get the same thing spending an hour with you.

"Do not accept an evil you can change"
"I agree with that," I say. Because I do.
"Why not?"
"There is very little you can change. You need to accept the world as it is"
"Not true," says Gat.
"Isn't it better to be a relaxed, peaceful person?" Mirren asks.
"No." Gat is decisive. "It is better to fight evil".
"Don't eat yellow snow," says Johnny. "That's another good motto."
"Always do what you are afraid to do," I say. "That's mine".

Filmen kan bli bedre enn boka
Jeg tror dette er en bok som kan leses og likes av mange i alderen 13-18. Det ville heller ikke forundre meg om det ble film av den, for den har et slikt potensial i seg. Kanskje kunne også en film fylle noen hull og gi karakterene mer personlighet. Det som fungerer godt i boken er de små avbruddene med eventyr som Cadie skriver i boken sin. Det er en kul effekt med parallellene mellom Cadies liv og eventyrene.

Jeg setter alltid pris på en god tvist i en historie. Et øyeblikks klarhet som endrer alt. I We Were Liars kommer denne tvisten i bokens siste 30 sider, etter det blir det travelt med å få oppsummert og rundet av. Frem mot tvisten går det derimot smått. Fint lite skjer de endimensjonale karakterene i mellom. Jeg skulle ønske vi ble bedre kjent med Cadies venner og familie, for da hadde historien blitt mer spennende og levende.

Karakter: D

Andre mener:
Silje fra Siljes Skriblerier anbefaler den på det varmeste
Silje fra Så Rart syntes den er litt pretensiøs og peker på styrker og svakheter
Lesenyter gråt som en liten unge



 

mandag 10. november 2014

E. St. John Mandel - Station Eleven

Oh the hype. Dystopi-trenden fortsetter, og Goodreads bugner med full-scoreanmeldelser av Station Eleven. Den unge forfatterinnen er en av fem finalister til The National Book Award 2014 innen kategorien skjønnlitteratur. Jeg lot meg friste.



Forfatter: Emily St. John Mandel

Tittel: Station Eleven (2014)

Sideantall: 333 sider

Plot: En kjent skuespiller faller død om på scenen under fremføringen av Shakespeares King Lear. Få timer senere sprer en mutert influensa seg. Den utsletter nesten hele klodens befolkning, og sivilisasjonen med den. Vi følger en gruppe omreisende teaterfolk, som turnerer restene av det som er igjen av byer og småsteder med sine Shakespeare-stykker og Vivaldi-konserter. Likevel er det en kontorarbeiders hobbyprosjekt – en fascinerende sci-fi tegneserie om livet på romskipet Station Eleven som former livene til bokens karakterer.

I et nøtteskall: Kultur etter apokalypsen.

Utdrag:

La oss diskutere kultur i mens vi venter på at noen gjenoppbygger sivilisasjonen
I en pandemi-rammet verden med få overlevende, kunne jeg ikke tenke meg noe stort mer unyttig enn en gruppe teaterskuespillere. Kanskje med unntak av homeopatene som reiste til Vest-Afrika for å kurere ebola i forrige uke. Mandel viser meg likevel hvorfor de er et godt utgangspunkt.

 1) De er omreisende. De dokumenterer derfor konsekvensene av pandemien på en omfattende måte.

 2) De gir forfatteren anledning til å diskutere temaet som står i hjertet av boken – den ulike statusen forskjellige medier og sjangere har, hvordan fokus trekkes bort fra det som formidles gjennom kjendisdyrking og iveren etter å kategorisere. Må det være slik?

Vi har altså kritikk av sjangerkategoriseringen pakket inn i en av de mest hypede sjangrene for øyeblikket. Det er et interessant utgangspunkt for debatt, for de som er interessert i det.

Rothman sier det godt i sin anmeldelse i The New Yorker:
Unlike Cormac McCarthy’s “The Road,” which asked what would remain after the collapse of culture, “Station Eleven” asks how culture gets put together again. It imagines a future in which art, shorn of the distractions of celebrity, pedigree, and class, might find a new equilibrium. The old distinctions could be forgotten; a comic book could be as influential as Shakespeare."
Jeg likte godt delene av boka som omhandlet Miranda, Arthurs første kone. Hun tegnet og skrev Station Eleven i mens hun jobbet som assistent i et shippingselskap. Det var hennes prosjekt, som hun holdt tett til brystet – noe hun lagde for sin egen skyld. Dette er den strake motsetningen til det blaserte livet skuespillerektemannen lever. Hun forsøker fånyttes å forklare ham at det ikke har noe å si for henne hvorvidt tegneserien blir publisert eller ikke. Det er nok å vite at den eksisterer. Miranda er en inspirerende karakter, med mye integritet og driv. Det hun lager er nesten nederst på den litterære rangstigen; en tegneserie som i tillegg er science fiction. Mannen fatter aldri interesse for prosjektet hennes. Jeg er takknemlig for at forfatteren la ved de to godt skildrede tegneseriesidene bakerst i boken.

Jeg ventet hele tiden på delene av boka som skulle ta meg med storm. Noen lette briser kom og gikk, men storm ble det aldri. Jeg er ikke interessert nok i sjangerdebatten til å verdsette diskusjonen, og jeg syntes boken er for svak som dystopi om man ser bort fra det. La oss snakke om hva som er god og dårlig litteratur, i mens vi venter på at noen andre bygger verden tilbake til noe som minner om en sivilisasjon. Man kan bli frustrert av mindre.

Anbefales: Litteraturvitere og andre som gjerne vil diskutere sjangres sosiale status.

Karakter: D

torsdag 6. november 2014

H.Lee – To Kill a Mockingbird

Det tok tre forsøk å komme i gang med To Kill a Mockingbird, som har ligget på nattbordet i et par måneder. Klassikeren fra 60-tallet er Pulitzervinner, og har blitt omtalt som en bok alle voksne må lese før de dør. Jeg elsket forresten beskrivelsen av forfatteren i omslaget på boken "Her chief interests apart from writing are nineteenth-century literature and eighteenth-century music, watching politicians and cats, travelling and being alone." Høres ut som ei bra dame. To Kill a Mockingbird er hennes eneste bok.



Forfatter: Harper Lee

Tittel: To Kill a Mockingbird (1960)

Sideantall: 309 sider

Plot: Fortellingen er satt til den amerikanske sørstats-småbyen Maycomb i 1930. En sort ung mann er tiltalt for voldtekt av en hvit kvinne. Advokaten som forsvarer den tiltalte, Atticus Finch – har to oppvakte barn, datteren Jean Louse (Scout) og sønnen Jeremy Atticus (Jem). Vi følger familien over 3 år, fra Scout er 6-9 år og storebroren Jem er 10-13 år. Det er Scout som observerer for oss, og forteller oss historien fra hennes perspektiv.

I et nøtteskall: Bildungsroman satt til sørstatene i 1930.

Utdrag:
"Scout, don't let Aunty aggravate you" It seemed only yesterday that he was telling me not to aggravate Aunty.
"You know she's not used to girls," said Jem, "leastways, not girls like you. She's trying to make you a lady. Can't you take up sewin' or somethin'?"
"Hell no".

Atticus said to Jem one day, "I’d rather you shot at tin cans in the back yard, but I know you’ll go after birds. Shoot all the bluejays you want, if you can hit ‘em, but remember it’s a sin to kill a mockingbird."
That was the only time I heard Atticus say it was a sin to do something, and I asked Miss Maudie about it.
"Your father’s right," she said. "Mockingbirds don’t do one thing but make music for us to enjoy. They don’t eat up people’s gardens, don’t nest in corncribs, they don’t do one thing but sing their hearts out for us. That’s why it’s a sin to kill a mockingbird."


Hvordan leve med smålige og fordomsfulle mennesker, uten å bli kynisk
Det beste med boken syntes jeg var forfatterens lune humor og skildringene av småbylivet i en amerikansk sørstat på 30-tallet. Jeg syntes også kapittelet om rettsaken var spennende.

Et opplagt tema i boken er rase, og mennesker som defineres ut i fra andres fordommer. Atticus forsøker å få barna til å forstå hvorfor mennesker tar dårlige valg, og oppfører seg råttent mot hverandre. De er ikke nødvendigvis dårlige mennesker, og man bør ikke dømme noen før man sett ting fra deres perspektiv. Dette er tydeligst i forhold til familiens nabo Boo Radley, som i begynnelsen av boka er et mytisk monster definert av småbyprat. En einstøing som aldri kommer ut av huset. Mot slutten av boka klarer Scout å se ham for mennesket han virkelig er. Barna vokser opp uten å bli kyniske og dømmende, og dette er primært farens fortjeneste.

Forfatteren lar skolesystemet gjennomgå. Scout undrer seg over hvordan frøken misliker at barn har kunnskap fra før, og sier at barn som har lært å lese hjemme må slutte å øve med foreldrene sine fordi det skader mer enn det hjelper, siden foreldrene ikke har pedagogisk utdanning. I tillegg opplever Scout frøken som en hykler, fordi hun snakker om hvordan Hitler behandler jødene, og hvordan dette er i konflikt med demokratiet, der ingen er bedre enn andre – imens Scout ser henne utenfor rettsaken der hun sier at de sorte "får som fortjent" og "ikke skal tro de er noe", eller tilsvarende. Scouts tante, som er Atticus sin søster representerer småligheten i klassetankegangen. Dette kommer spesielt godt frem når hun nekter Scout å leke med fetteren, fordi han er lavere på rangstigen enn henne. Vi ser også hvordan ondskap kan komme fra behovet om å hevde seg og sparke nedover. Jeg leste Spark Notes - How to Kill a Mockingbird, og syntes det ga meg enda litt mer å tenke over etter å ha lest boka. Så det anbefaler jeg.

Det jeg ikke liker så godt er forutsigbarheten i historien og hvor konstante alle andre enn Scout er. Handlingen i boken er forutsigbar og man kan få flashbacks til Ayn Rand (faktisk) der karakterene tråkker opp en predestinert bane for å vise forfatterens poeng. Atticus er det beste eksempelet på dette, han er en Jesus. En ekte god mann, man venter i det lengste på at han skal sprekke, være egoistisk eller tankeløs et øyeblikk. Men nei, han spiser ikke engang dessert.

Jeg ser at boken hadde "bite" når den kom, og at det er en viktig bok som besvarer spørsmål om hva som er et godt menneske og hva vi kan gjøre for å bringe ut det beste i oss selv og andre. Likevel engasjerte den meg ikke så mye som jeg hadde håpet. Jeg kjedet meg i store partier av boken, selv om jeg virkelig ville like den. Scoret ut fra leseropplevelse er dette en viktig, men tidvis treig bok.

Anbefales: De som skal oppdra skikkelig bra barn, eller de som håper på å bli en litt bedre versjon av seg selv. Det kan vi nok trenge alle sammen.

Karakter: C

Andre mener:
Elida syntes det var nydelig, sårt og opprørende å lese.
Birthe syntes den var fin og viktig, men tidvis litt kjedelig
Mari skriver at den er en historie som foreviger en tid vi alle skulle ønske var over.