fredag 17. april 2015

E. Donoghue – Frog Music

Sirkusartist. Burleskdanserinne. Hore.

Blanche kan ikke helt si hvordan det ene gled over i det andre, det gikk så naturlig for seg.

Franske Blanche var en av de mange jentene som underholdt San Franciscos menn fra senen og i senga på slutten av 1870-tallet. Hun var the creme de la creme, og annonsert på postere over hele byen. Nederst på rangstigen var de kinesiske jentene (two bittee lookee, four bittee feelee, six bittee doee). Byen kokte med lykkejegere fra hele verden, en brennende hetebølge og smittsomme kopper med høy dødelighet.

Så treffer Blanche Jenny. Eller, Jenny treffer Blanche – med en veltepetter i ganske god fart midt i sentrumsgatene. Jenny er en kvinne i bukser, en smilende, syngende froskefanger av en kvinne som stiller ubehagelige men åpenbare spørsmål. Spørsmål som hvor lenge Blanche har tenkt til å fø på den spradebassen av en kjæreste og hans kamerat, som spiller bort pengene hennes. Som hvor babyen Blanche fødte for et år siden holder hus. Slike spørsmål blir det bråk av, og når Jenny blir skutt gjennom vinduet på et stusselig vertshus utenfor byen – bestemmer Blanche seg for å løse mordmysteriet.

Bilde: Bookstoresantacruz.com

Forfatter: Emma Donoghue

Tittel: Frog Music (2014)

Sideantall: 416 sider

I et nøtteskall: sirkusartist->showgirl->gledespike->mor->etterforsker, det Blanche ikke kan er hun innstilt på å lære i denne historisk korrekte mordgåten.

Favorittutdrag:

P'tit sobs from the skirting board. He's just figured out how to roll, but only one way, so he always ends up with his face mashed against the wall. Every day, some inconvenient new skill.

She feels that surge of warmth, and this time she remembers what it means: not love but piss. Or the love that's mixed with piss and can't be separated from it.

Boomtown Moulin Rouge
Frog Music er et portrett av en by i eksplosiv utvikling og livet blant de nederst på rangstigen i San Franciscos Chinatown. Vår ikke helt etterrettelige forteller er korsettsnørt og malt etter alle kunstens regler. Gjennom historien går hun fra å være et objekt til en person, og krever gradvis under innflytelse fra bråkmakeren Jenny å behandles deretter.

Boken er også en whodunnit med sterke bånd til et ekte mord. Nesten alle karakterene i Frog Music er virkelige, basert på gamle avisartikler og rettsdokumenter ispedd litt historieutvikling fra forfatteren – for å forenkle og tilpasse plottet. Dette skriver forfatteren ganske utførlig om, med kildehenvisninger i bokens etterord.

Forresten, når jeg tenker burlesk, så tenker jeg Dita von Teese - dekket i paljetter og strutsefjær som plasker i enorme champagneglass og ellers korsetter, lårstrømper, sånne dusker på brystene - hele pakka. Så jeg bildegooglet hvordan burleskdansere så ut på slutten av 1870-tallet, og noen av resultatene var ganske artige. Så jeg legger de ved. Regner med dere blir skikkelig pirret nå! Min favoritt er hun i hestekostymet.



Plottet minner litt om Eleanor Cattons bookervinnende debutroman The Luminaries. Den er satt til ca samme periode (10 år før), og har prostituerte, gold diggers, en by i vekst med mange ulike nykommere og et mordmysterie. Sant nok i Hokitika (New Zealand) heller enn i SanFran, i tillegg er Frog Music langt mindre polert. Donoghue har skrevet flere bøker, blant dem Room – som jeg leste i 2011. Her har vi mer eksplisitt utnyttelse av en kvinne i en setting som mest av alt likner på noe Fritzel kunne fasilitert.

Jeg lot meg underholde av Frog Music, jeg fortærte den raskt. Men som en av Blanches danseshow, er det noe som er artig der og da, men som ikke bærer verken tyngde eller betydning i ettertid. Les den på reise!

Anbefales: De som ønsker rask spenning og en god dose snusk.

Karakter: C

Andre mener:
Clementine synes den var en ellevill mordgåte, og sier hun merker forfatteren har hatt det gøy

Tags: #USA1870s, #mord, #sex, #snusk, #spenning, #humor

mandag 13. april 2015

S. Kelman - Pigeon English

Jeg har vært i Helsinki i helgen, her er bokanmeldelsen av Pigeon English som jeg leste på Kindle på flyet og kladdet på spyposen til SAS (De kaller det multibag, noe som helt klart er en eufemisme).

Først og fremst, for en smart tittel. Pigeon English. Det er jo nesten Pidgin English som defineres på følgende måte: A pidgin /ˈpɪɨn/, or pidgin language, is a simplified version of a language that develops as a means of communication between two or more groups that do not have a language in common (Wikipedia).

Harrison (11) fra Ghana er bosatt i en fattig del av London med moren og storesøsteren Lydia, der populasjonen av ansvarlige mannsfigurer er like lav som moralen. De venter på at faren og lillesøsteren skal komme etter. I begynnelsen av boka er flere samlet rundt åstedet der en klassekamerat av Harrison er blitt knivstukket. Politiet utlover en dusør for tips som kan lede til arrestasjon av morderen. Dette trigger detektivene i Harrison og kameraten, og de nysgjerrige guttene begynner å nøste i hvem som kan ha gjort ugjerningen. Men det å stille slike spørsmål i ghettoen er farlig.


Bilde: Lisa Thatcher

Forfatter: Stephen Kelman

Tittel: Pigeon English (2011)

Sideantall: 236 sider.

Trivialia: Pigeon English er debutboken til Kelman, og den ble shortlistet til Man Booker i 2011.

I et nøtteskall: Den urbane versjonen av Fluenes Herre, Duenes Herre.

Favorittutdrag:
The shopping centre doors open by magic. You don't even have to touch them. There's a big sign with all the rules written on it:

NO ALCOHOL
NO BICYCLES
NO DOGS
NO SKATEBOARDS
NO SMOKING
NO BALL GAMES

Underneath the real rules somebody has written a new rule in pen:

NO FUGLIES

A fugly is a girl who always wants a baby from you. Dean Griffin told me about them.
Dean: "If you kiss a fugly she'll have a baby every time. You only need to look at'em for too long and you'll put a bun in their oven, I swear. They're rancid, man, stay well away."

Duenes Herre - naivt syn på rå hverdag i Londons ghetto
Hvor store er egentlig forskjellene i oppvekstforholdene til noen av barna i ghettoen i storbyene fra oppvekstforholdene til barna i Fluenes Herre?

Ikke særlig store, argumenterer Kelman. Derfor blir også utfallet ganske likt. Velkommen til Duenes Herre, som dessverre ikke er en dystopi – og som har langt større omfang enn gruppen overlevende på Goldings øde øy.

I Kelmans roman møter vi Dell Farm Crew fra Dell Farm Estate – jeg vil anslå de er 14-16 år gamle, men de sprer allerede uro og frykt blant de voksne. De er blitt det verste av det ville, onde i Fluenes Herre – men er samtidig bare barn.

Forfatteren er inspirert av mordet på Damilola Taylor (10) i 2000. En grusom sak, der en liten gutt ble knivstukket av noen tenåringsgutter i en av de fattigere områdene i London.

Jeg er ambivalent til bøker skrivet fra barns perspektiv. Det kan gjøres godt, som Emma Donnohues Room, eller Mark Haddons The Curious incident of the dog in the night time – men oftest synes jeg det gjøres på en måte som føles påtatt barnslig. Jeg synes Kelman gjør en ganske god jobb med å gjengi historien fra en 11-årings perspektiv.

Harrison har et ordforråd spekket med pidgin English. Han er superfornøyd med Diadora skoene sine, som han beskriver som Bo-stylez, selv om de er kjøpt brukt. De er en stor upgrade fra de hvite billigskoene han selv hadde tegnet adidasstriper på med markeringstusj. Han synes alt som tar lang tid tar "donkey hours", og at alt som er ubehagelig eller skummelt er "hutious". "Asweh" brukes som "jeg lover/ jeg sverger" – og han sverger mye. Når han irettesettes av storesøsteren Lydia får han beskjed om å "advise yourself". Jeg likte bruken av ghana-slang og britisk gatespråk, gjennom boken.

Kelman tar også i bruk andre virkemidler for å gjøre 11-åringens historie levende. Innimellom sidene finner vi små lister og tegninger, som viser hvordan Harrison nokså naivt navigerer seg gjennom den nye virkeligheten sin. Et annet virkemiddel som jeg ikke er like sikker på hvordan jeg likte var det at duen som flakser forbi vinduet til Harrison med jevne mellomrom også er gitt en fortellerstemme. Jeg vil imidlertid ikke gå så langt som å si at jeg synes det ødela – men boken ville vært like bra uten.

Karakter: C

Andre som har lest den synes:
Labben synes den var god, men ikke fantastisk - jeg er enig.
Clementine var rystet lenge etterpå, og har også skrevet en flott bloggpost om bøker med barn som hovedkarakter.

Tags: #Immigranthistorie, #London, #ghetto, #drap, #barns_pow, #duer, #manbooker2011

torsdag 9. april 2015

H. Yanagihara - A Little Life

Det ble ikke så mye tegneserier på meg i påsken. Jeg leste Saga Deluxe bok 1, og ble ganske mettet. Det var greit, men ikke mer enn det. Så jeg plukket i stedet opp den helt ferske A Little Life. Den er skrevet av Hanya Yanagihara – forfatteren av the People in the Trees, som var en av de tre beste bøkene jeg leste i fjor. Forventningene var store.

Hovedkarakteren i A Little Life, Jude St. Francis, er omgitt av gode venner og dårlige barndomsminner. Han forteller så lite han kan om seg selv og har som mål å gli i ett med omgivelsene. Forfatteren trekker med seg den mørke tematikken fra the People in the Trees, men fokuserer her mer på livet etter overgrep og hvordan det påvirker selvbilde, relasjoner og intimitet. Boken er både forsiktig optimistisk og bunnløst trist på samme tid.

Bilde: Bustle, jeg leste boken på Kindle.

Forfatter: Hanya Yanagihara

Tittel: A Little Life (2015)

Sideantall: 710 sider.

Favorittutdrag:
How was a friendship any more codependent than a relationship? Why was it admirable when you were twenty-seven but creepy when you were thirty-seven? Why wasn't friendship as good as a relationship? Why wasn't it even better? It was two people who remained together, day after day, bound not by sex or physical attraction or money or children or property, but only by the sheer agreement to keep going, the mutual dedication to a union that could never be codified.

The only trick of friendship, I think, is to find people who are better than you are - not smarter, not cooler, but kinder, and more generous, and more forgiving - and then to appreciate them for what they can teach you, and try to listen to them when they tell you something about yourself, no matter how bad-or good- it might be, and to trust them, which is the hardest thing of all. But the best, as well.

Finnes det små liv? Og om det gjør det, hva er et lite liv? Betyr det at livet er kort, dårlig, verdiløst eller ubetydelig?

Dette er noen av spørsmålene forfatteren ønsker å diskutere med leseren i boken. Jude har overlevd en fornedrende barndom og det setter selvfølgelig spor – men er det fortiden som definerer ham?. Ikke for de rundt ham som elsker ham, men for Jude selv, er skammen noe som gjennomsyrer alt.

Jeg ser på Goodreads at flere lesere fremhever at det er en vanskelig historie å lese, fordi den er både lang og dyster, og har skildringer av selvskading og vold. Det er sant. Det er vondt å lese de over 700 sidene om Judes liv etter overgrepene – men det er et par ting som gjør det lettere, og som gjør at du kanskje likevel burde ta deg bryet:

1) Språket er nydelig.
2) A Little Life er mer enn melankoli, den er en hyllest til vennskap – og det å ha gode venner gjennom hele livet.
3) Forfatteren drøfter med leseren, heller enn å være belærende, bastant eller moraliserende.
4) Dette er ikke en bok om overgrep, men en bok om livet etter overgrep.

Det som skurrer for meg, er at så få av de rundt Jude mister tålmodigheten med Jude og at han klarer å forme disse dype båndene med andre uten å slippe noen innpå seg.

Det ble ikke full score hos meg, fordi det ble så kompakt håpløst. Jeg forstår at forfatteren ikke vil beskyldes for å undervurdere/bagatellisere langtidsskadene av misbruk, men jeg hadde likt om det hadde vært litt mer glimmer av håp.

Anbefales: De som tåler 700 sider elendighet og de som har dårlig samvittighet for ikke å tilbringe nok tid med venner etter etableringen av familie.

Karakter: C

Tags: #seksueltmisbruk, #livetetter, #vennskap, #selvskading, #kjærlighet, #homofili, #funksjonshemninger, #familie, #karriere

tirsdag 31. mars 2015

Lest i mars 2015

Contemporary og klassisk litteratur i mars
Jeg leste fem bøker i mars – Charles Dickens og fire bøker fra shortlisten til Folioprisen. Det ble forresten Akhil Sharma som stakk av med seieren med sin semibiografiske roman om en indisk familie som immigrerer til USA på 70-tallet. En sterk og god bok jeg anbefaler. Jeg var en tur i Alicante og hadde gledet meg til å se etter bøker, men mistet raskt motet etter å ha vært innom bokgiganten Casa del Libro - hvis eneste engelske litteratur var etiketten på et Yankee candle- lys i krukke. Men hei. Det er ikke som om det ikke står nok uleste bøker i hylla hjemme.


 
 
Av de shortlistede bøkene til Folioprisen har jeg i mars lest:
 
Jeg leste også ferdig Our Mutual Friend av Charles Dickens, som vekslet mellom å være fornøyelig og irriterende. Our Mutual Friend er et satirisk verk skrevet av Dickens i 1865 som rettet et kritisk lys over forholdet vårt til penger. Penger gjør at mange av oss skifter atferd og det blir kanskje tydeligst i arveoppgjør, der noen er villig til å ofre relasjonen til familiemedlemmer over eiendeler.
 
Boken på litt over 800 sider er delt i fire (book the first, -second, -third and –fourth.) Jeg har diskutert hver del i disse fire innleggene:
Historier med ettersmak
Av bøkene jeg leste nå rett før påske var det flere som gjorde inntrykk. Jeg har tenkt en del på Nora Webster i etterkant. Hvordan jeg burde bestrebe meg etter å være mer som henne. WWNWD (what would Nora Webster do?). Jeg hadde faktisk en bisarr drøm for et par netter siden der jeg ble offentlig ydmyket og tråkket på, men var høflig selv om jeg kokte på innsiden. I drømmen tenkte jeg: Dette ville aldri Nora Webster funnet seg i, du må sette grenser! Teit men sant. Jeg har også tenkt på Family Life og All my Puny Sorrows etter de var ferdigleste. Outline har jeg ikke viet så mye som en tanke, men den traff meg heller ikke.
 
Min favoritt i mars var All My Puny Sorrows
Jeg vil gjerne si litt mer om All My Puny Sorrows, siden det var boken jeg likte best av de jeg leste i mars.
 
Søstrene Yolandi (Yoli) og Elfrieda (Elf) vokser opp i mennonitt-samfunnet i East Village i Canada. De var allierte opprørere mot lokalsamfunnets stive normer. Da Elf fikk presset seg til rollen som Maria i skoleforestillingen av juleevangeliet, insisterte en seks år gammel Yoli på å være søsteren til Maria. Etter å ha blitt forklart flere ganger at Jesus ikke har noen tante i juleevangeliet – og henvist til rollen som hyrde, presser Yoli seg likevel mellom Maria og Josef på scenen på premieredagen. Her spiller hun rollen som en god tante for Jesus, og sin søsters søster. Hun fluffer til høyet i krybben, passer på at Maria har det bra og kjefter på Josef når han banner over avbrytelsene hennes. Ja, alt en god tante skal gjøre. Storesøsteren Elf, vokser opp til å bli en internasjonalt anerkjent pianist, Yoli skriver barnebøker om Rodeo-Rhonda og jobber med sin første "ordentlige roman" (enda en forfatter som skriver om en forfatter). Hun føler seg som en komplett fiasko sammenliknet med søsteren, som har alt på stell. Likevel er det Elf som sliter med å holde hodet over vannet.
 
Etter flere mislykkede selvmordsforsøk trygler Elf søsteren Yolandi om å ta henne med til Sveits for en verdig avslutning på livet. Hva er det riktige å gjøre dersom den du elsker høyest i verden ikke vil leve mer?
 
Det første som griper deg i denne historien er fortellerstemmen til Toews. Hun er morsom, intelligent og tanketung samtidig. Du kan ikke unngå å bli sjarmert. Problemstillingen er en sofistikert versjon av Frost møter Et helt halvt år. Se det for deg om du kan.
 
Tittelen All My Puny Sorrows kommer fra et dikt av Samuel Coleridge. Her er et lite utdrag:
 
"I too a sister had, an only sister —
She loved me dearly, and I doted on her!
To her I pour’d forth all my puny sorrows."
 
Elf elsket denne poeten og malte AMPS (for All My Puny Sorrows) på landemerker rundt hele byen i tenårene. Flere andre kjente litterære navn dukker også opp, deriblant D.H Lawrence – som også var nevnt i Outlines. (Memo til selv: Les Lady Chatterley's Lover) Hemingway med For Whom the Bell Tolls og Italo Calvino diskuteres også. I tillegg har boken referanser til Kanye West og The Wire.
 
Jeg lot meg sjarmere av oppveksthistoriene om Yoli og Elf, hvordan de lagde sine egne regler og tok vare på hverandre. Boka har en lang seig midtdel som tar for seg Elf sine gjentatte selvmordsforsøk og skildrer håpløsheten hennes og familiens forsøk på å redde henne og leve i denne vonde situasjonen. Her kjente jeg at jeg ble litt lei etter hvert. Jeg var heller ingen stor fan av slutten – men alt i alt er dette en god bok. Den har glimmer av gull gjennom hele.

Ja - og dette er en link til Bloggurat, for at jeg skal se om jeg snakker med meg selv her inne eller ikke.

fredag 27. mars 2015

C. Toibin - Nora Webster (Folio Shortlist 2015)

Nora har blitt enke i en alder av 40. "Hva er det med sorgprosessen som gjør at andre mennesker føler de kan trenge seg på slik de gjør?" undres hun. Og helt uberettiget er det ikke, selv om hun vet de mener det vel umyndiggjøres hun av alle rundt seg.

- Bli med i kor. Sier en
- Vi skal pusse opp huset ditt. Sier en annen
- Du blir med en tur på cafe. Jeg tar ikke nei for et svar. Sier en tredje
- Drikk denne drinken. Jeg har bestilt og betalt den for deg. Sier en fjerde.

Nora derimot, vil aller helst være i fred med platespilleren. Mannen var hennes allierte i møte med omverdenen, og uten ham må hun trekke opp egne grenser og forsvare seg og sine i hverdagen.

Bildet er lånt fra nettsidene til Cambridge litteraturfestival

Forfatter: Colm Toibin

Tittel: Nora Webster (2014)

Sideantall: 373 sider

I et nøtteskall: Verden, slik Nora kjenner den faller fra hverandre -  men hun er det motsatte av hysterisk.

Favorittutdrag:
"D-do you know about the p-paradox of f-faith?" he asked her when he was finished eating.
"I'm not sure I do," she said.
"F-father Moorehouse gave us a sermon on it. J-just a s-small g-group who are d-doing special re-re-religious st-studies".
"What is it?" she asked.
"In order to b-believe, you have to b-believe" he said. "Once you have faith, then you can b-believe more, but you c-can't b-believe until you b-begin to b-believe. That f-first b-belief is a mystery. It is like a gift. And then the r-rest is r-rational, or it c-can be."
"But it can't be proved" she said. "You can only sense it."
"Yes, b-but he says it's not like p-prof. It's n-not adding two and two, but more like adding light to water."
"That sounds very deep"
"No, it's simple really. It explains things".
She noticed that he had not stammered on the last sentence.

Lavmælt, men sterk
Historien, som hovedkarakteren – er dempet men sterk. Nora Webster handler om å ta tilbake kontroll, sette grenser og leve etter et fundamentalt tap.

 Nora har mange gode kvaliteter; hun snakker ikke når det er bedre å tie, hun er spartansk i forhold til penger, hun kjemper for interessene til barna sine ovenfor skolemyndigheter, hun bedømmer politikere ut fra hva de gjør og ikke hva de sier og hun arbeider hardt og effektivt – men lar seg ikke pille på nesen av autoriteter. Nora er selveste landsbyfornuften. En god kvinne, med begge føttene plantet på jorda. Toibin faller for fristelsen å demonstrere hvor god og fornuftig Nora er ved å omgi henne med en rekke usympatiske kvinnelige karakterer.

1. Den privilegerte rikmannsdatteren som bruker hele arbeidsdagen i telefonen med venner for å planlegge neste helgs utskeielser.

2. Petimeteret som ikke skjønner halvparten av det bedriften driver med, men er livredd for å bli forbigått og hevder seg gjennom å tyrannisere de andre ansatte. Selve karikaturen på grusom kvinnelig mellomleder.

3. Den lunefulle sanglærerinnen som kun er hyggelig med folk som har talent – og hun i tillegg har en god dag selv.

4. Den nysgjerrige ex-nonnen som alltid vet hva hele byen foretar seg om møter dem "tilfeldig" når de forlater huset for å rådgi dem.

Det får meg til å tenke litt på Daffyd Thomas – som er "the only gay in the village". Nora Webster er "the only woman with a brain, backbone and heart in the village" - og det er deprimerende.

Toibin har tidligere skrevet historien om Maria etter Jesus sin død i boken The Testament of Mary, som var nominert til Man Booker i 2013. Også Toibins Maria ble presset av menneskene rundt seg etter å ha mistet noen hun var glad i, og akkurat som Nora var hun taus og sterk.

Anbefales: De med forkjærlighet for sterke udramatiske kvinner og generell irsk melankoli.

Karakter: C

Tags: #enke, #sterk_kvinne, #sorg, #Nord-Irland, #fagforeninger, #arbeidsliv, #familieliv, #religion