fredag 5. oktober 2018

Flott shortlist til Man Booker

Det er litt potet å skrive en bloggpost om at man er spent på de nominerte til Man Bookers kortliste kort tid før denne slippes, for så ikke å følge opp med en post i etterkant før to uker senere. Potet-Linn. C'est moi.

Det begynner å bli noen år siden jeg klarte å lese alle de tretten nominerte før longlist blir shortlist. Det begynner å bli noen år siden jeg sov uavbrutt gjennom natten også. Det gjør meg til zombie-Linn på toget, som var det stedet jeg pleide å lese mest. Nå stirrer jeg bare tomt ut av vinduet (og sikler litt og drømmer om å ha en hjerne). Takk og lov for Audible. Jeg rakk å lese syv bøker fra longlist, og tre av dem kom på shortlist. Jeg er godt fornøyd med lista som ble seende slik ut:


Det er ei fin liste. Ikke helt slik jeg håpet på - men helt klart en liste der de fleste bør kunne finne en favoritt. Både Milkman og Mars Room har kvinnelige hovedkarakterer som stalkes av menn - dog i ganske ulike settinger. The Overstory er en fantastisk bok jeg fortsatt sliter med å yte rettferdighet i omtalen. Jeg har hørt mye positivt om både Washington Black og The Long Take.

De jeg har lest på lista er (lenket til omtaler):

De jeg ikke har lest er:

  • Esi Edugyan - Washington Black. Er ca 100 sider inn i den nå og liker den veldig godt.
  • Daisy Johnson - Everything Under. Påbegynt, men lagt til side
  • Robin Robertson - The Long Take . Hørt bra ting!


Håper å få lest minst Washington Black og Everything Under ferdig innen prisen deles ut 16 oktober. Selv om det meste er greit, så lenge The Overstory vinner. Jeg skjønner selv at det kan bli en stretch. Jeg mener det var Labben som pekte på at det ville bety at man kåret en amerikansk mannlig forfatter til vinner for tredje året på rad. Sånn sett har kanskje Milkman av irske Anna Burns best sjanse i år?

Det beste hadde såklart vært å fått lest ferdig alle, men ti dager på tre bøker er litt knapp tid for meg om dagen. Brukte alt for lang tid på å vente på shipping fra BookDepository i steden for bare å lese på Kindle. Tenkte jeg skulle ta fine bilder av bokomslag med tekopper, katten og tepper og greier. Bah! Feilvurdering.




torsdag 20. september 2018

Under en halvtime til Man Booker shortlist slippes

Hvilke seks bøker som kjemper om årets Man Booker-litteraturpris får vi vite klokken 10 BST, det er klokken 11.00 norsk tid. 13 bøker skal bli seks, og den 16 oktober kåres vinneren. Her er oversikten over de nominerte og mine ønsker til shortlist. Jeg har ikke tatt høyde for forfatterens nasjonalitet, noe som er naivt, siden man normalt forsøker å få med en spredning, men hei.

Jeg har lest syv av tretten bøker på lista. Min soleklare favoritt er The Overstory, som jeg håper vinner.

Min drømmeshortlist ser slik ut:
  • The Overstory
  • Warlight
  • Sabrina
  • Everything Under
  • The Water Cure
  • The Long Take

Fasiten får vi om drøye 20 minutter

tirsdag 18. september 2018

R. Kushner - The Mars Room (Man Booker longlist 2018)


Dette var en bok jeg trodde jeg kom til å like bedre. Jeg ventet i det lengste på at historien skulle begynne. Boken var som alle scenene i mellom selve handlingen i Orange is the new black. De scenene som skal fortelle deg hvordan det er å være i kvinnefengsel. 

bilde: the spinoff

Forfatter: Rachel Kushner

Tittel: The Mars Room (2018)

Sideantall: 338 sider

I et nøtteskall: Hvordan det er å ikke ha noen fremtid og være adskilt fra barnet sitt.

Favorittutdrag: (hentet fra Goodreads siden jeg hørte boken som audiobok)
All the talk of regret. They make you form your life around one thing, the thing you did, and you have to grow yourself from what cannot be undone: they want you to make something from nothing. They make you hate them and yourself. They make it seem that they are the world, and you’ve betrayed it, them, but the world is so much bigger

A man could say every day that he wanted to change his life, was going to change it, and every day the lament became merely a part of the life he was already living, so that the desire for change was in fact a kind of stasis that allowed the unchanged life to continue, because at least the man knew to disapprove of it, which reassured him not all was lost.

The Mars Room er en kritikk mot amerikansk fengselsvesen. Rachel er overført til Stanville Women’s Correctional Facility i California. Fengselet har nylig lagt til «rehabilitation» i navnet sitt, men det er lite som minner om rehabilitering som foregår der.  Ikke at målet med Rachels opphold er rehabilitering, for hun soner to livstidsstraffer. Fengsel, slik det skildres i Mars Room er først og fremst straff, sekundært ser det ut til å være en konkurranse i laveste pris pr. måltid, minst sympatiske arbeidskraft og de mest oppfinnsomme måtene å frakte saker fra en celle til en annen. 

Det er et eksempel med en femten år gammel fange som føder under transport i en buss – der to medfanger legges i håndjern for å  forsøke å hjelpe henne. Barnet var borte da jenta våknet fra utmattelsen etter fødselen. Logikken til de fengselsansatte var noe slik som at om du hadde ønsket å være en mor for barnet ditt hadde du ikke tatt de valgene du gjorde som førte til at du kom i fengsel. Denne visdommen delte de generøst ut til alle kvinnene i fengselet.

En ting jeg er takknemlig for er at Laura Lip aldri fikk fortalt hva det gamle paret gjorde med barna de kidnappet fra fornøyelsesparken Magic Mountain.

Karakter: D

mandag 10. september 2018

D. Ryan - From a low and quiet sea (Man Booker Longlist 2018)


Irske Donal Ryan er nominert til Man Bookers litteraturpris med denne boken. Det er fem år siden sist han var nominert, da med The SpinningHeart – om den irske finanskrisen. En god bok med 21 unike perspektiver. Men dette skal handle om «from a low and quiet sea» en bok som også inntar ulike perspektiver. Farouk har flyktet fra krig med kona og sin eneste datter. Lampy klarer ikke å slutte å tenke på Chloe, som har gjort det klart at hun er ferdig med ham. John er en gammel løgner og halvkjeltring som angrer på hvordan han har levd. De tre har lite til felles utover at de alle er menn som har mistet den de elsket og forsøker å finne en ro og tilfredshet.

Bildet er lånt fra Penguins Twitterkonto

Forfatter: Donal Ryan

Tittel: From a low and quiet sea (2018)

Sideantall: 192 sider

I et nøtteskall: Menn som savner kvinner.

Sterk åpning - men usikker på resten
Jeg begynte å le da jeg hørte (lydbok) åpningen av Donal Ryans bok:
«Let me tell you something about trees. They speak to each other. Just think, what they must say. What could a tree have to say to a tree? Lots and lots. I would think they could talk forever. Some of them can live for centuries. The things they must see, what happens around them. The things they must hear. They speak to each other through tunnels that extend from their roots opened in the earth by fungus, sending their messages cell by cell with a patience that can only be possessed by a living thing that cannot move. It would be like me telling you a story by saying one word each day.»
Var det blitt sendt ut en memo? «Hør her folkens, om dere skal ha noen sjans om å bli nominert til Man Booker i 2018 bør dere ha med minst en av følgende «trees talking and men stalking». Så begynnelsen av From a Low and Quiet Sea var ganske Overstory.

Jeg likte historien om Farouk best, den historien var virkelig sterk – særlig flukten over Middelhavet i båt. Det er egentlig litt synd at ikke bare denne historien fortsatte. Så synes jeg historiene ble gradvis svakere, etter Farouks prøvelser var sympatien for Lampy mindre enn det han kanskje fortjente. John fortjener ingen sympati og får heller ingen. Guri, jeg leste ikke denne boken som om det er jeg som har jobben med å vurdere syndende skriftere altså, selv om det kan høres slik ut nå. Det virket som om boka hadde følgende disposisjon: 30% om Farouk. 30 % om Lampy. 30 % om John. 10 % knytte disse tre historiene sammen på slutten, slik at det med rette kan kalles en roman. Slutten er ikke dårlig. Den bare føles underdimensjonert ut i fra utgangspunktet og de detaljerte introduksjonene av karakterene. 


Karakter: C-

fredag 7. september 2018

A.Burns – Milkman (Man Booker Longlist 2018)



Jeg hørte Milkman på Goodreads, det kan anbefales. Oppleseren gir språket og boken et lite løft.

Forfatter:
Anna Burns

Tittel: Milkman (2018)

Sideantall: 352

I et nøtteskall: Det kan komme ganske mye trøbbel ut av å være høflig og foreta seg «ingenting». Forfatteren utfordrer ideen om at det må ha blitt gjort eller sagt noe for at noen berettiget skal ha følt seg trakassert og ser på hvordan en by endrer karakter som følge av en politisk konflikt.


bildet er lånt fra forlagets Twitterkonto. Jeg hørte boken som lydbok på Audible

Et samfunn redusert til sladder og paranoia

Forfatteren har ikke navngitt steder eller personer i boka, med unntak av noen få gatenavn. Det er et interessant grep, for det gjør historien spesifikk og universell samtidig. Det skjedde her, men det kunne skjedd overalt det er konflikt.

Karakterene i boka er «Middle sister», «3rd brother in law», «maybe boyfriend», «milkman» og «the real milkman» og mange flere. Det er imidlertid lett å forstå når og hvor handlingen finner sted. Det gjelder å ikke tiltrekke seg oppmerksomhet i denne ryktemøllen av en by. Den politiske situasjonen har gjort folk mindre tolerante og Middle sister får allerede kritikk for noe så harmløst som at hun går og leser samtidig. Det blir ikke bedre når en karakter som kalles Milkman begynner å dukke opp der hun er. Det er tydelig at han er interessert i Middle Sister. Interessen gjengjeldes ikke. Middle Sister føler seg forfulgt, og det begynner å gå et rykte om at hun er Milkmans unge elskerinne. I det politiske klimaet som råder er dette en oppmerksomhet som ikke bare er ubehagelig, men også farlig.

Burns har et muntlig og repeterende språk i Milkman. Middle sister har alltid mange måter å si samme ting på, noe hun gjør – i overkant ofte. I tillegg har boken den irriterende faktoren der du har lyst til å riste karakteren og si «nå må du gjøre det du vet er riktig!» - men sånn er jo livet. Vi gjør ikke alltid det vi bør. Det mest interessante synes jeg var måten menneskene interagerte på under konflikten som ble beskrevet. All form for ikke-konformitet var grunnlag for ryktespredning, noe så uskyldig som å gå og lese bøker samtidig gjorde at hovedkarakteren ble sett på som «beyond the pale» - altså ikke en av «oss». Det ble også en gutt som snakket litt for mye om våpenkappløpet mellom USA og Sovjetunionen, noe som ble ansett som totalt irrelevant tatt i betraktning at landet handlingen foregår i hadde sin egen konflikt. Alt ble analysert, forklart med og sett i lys av den pågående konflikten. Det ble mindre tillit i samfunnet, og flere turte ikke leve det livet de egentlig ønsket – med den partneren de egentlig elsket – for hva ville andre si? Konflikten brakte frem den småligste versjonen av et samfunn. Den typen som får et telt på vidda til å høres ut som et godt alternativ.

Det kan være jeg er preget av å nylig ha lest The Water Cure, men Milkman hadde også elementer av menn som gjør kvinner vondt. Forfatteren trakk også frem volden mot katter (primært utført av menn), som en slags parallell til vold mot kvinner. Den sa noe slik, eller i det minste husker jeg det slik; som at noen kvinner ble utsatt for vold fordi de var for katte-aktige i sin holdning og autonomi, og at katter ble tolket som symbol for det feminine med sine elegante bevegelser. Så katter ble utsatt for vold fordi de minnet om kvinner og kvinner som minnet om katter ble også utsatt for vold. Et eller annet med katter gnir tydeligvis en del menn ganske feil. Kanskje bare tull, men det sitter igjen.


Karakter: C+
 
BLOG DESIGN BY DESIGNER BLOGS