tirsdag 26. mai 2015

T. Morrison - God Help the Child

Jeg fant God Help the Child på en eller annen liste over "most anticipated books of 2015". Det er kanskje ikke så rart, for forfatteren, Toni Morrison - har vunnet både en Pulitzer og Nobels litteraturpris. Du kjenner henne kanskje best som forfatteren av Beloved, som ble filmatisert i 1998 (den fikk en 5.8  på IMDB og hadde Oprah i hovedrollen, så en must-see er den ikke).

Sweetness begynner med å forklare oss at det ikke er hennes skyld. Det er ikke hennes genpool den sortblå huden til datteren kommer fra. Ikke har hun vært utro heller, så at Bride ikke har fått farens eller hennes  lyse "high yellow" hudfarge er ikke noe hun ønsker å lastes for. Sweetness klarer aldri å føle kjærlighet for Bride, og barnet er ulydig for å få oppmerksomhet og kroppskontakt, selv om det kommer i form av straff.

Som voksen er Bride vakrere og mer suksessfull enn moren kunne drømt om. Det er likevel fortiden som skal felle henne, som får mannen hun elsker til å si at hun ikke er "jenta han vil ha" og forlate henne. De har begge arr fra barndommen, men er de for ødelagte til å gjenkjenne kjærlighet?




Forfatter: Toni Morrison

Tittel: God Help the Child (2015)

Sidetall: 178 sider

I et nøtteskall: Precious som tynn, vakker karrierekvinne søker kjærlighet hos annet brent barn.

Favorittutdrag:
They will blow it, she thought. Each will cling to a sad little story of hurt and sorrow - some long ago trouble and pain life dumped on their pure and innocent selves. And each one will rewrite that story forever, knowing the plot, guessing the theme, inventing its meaning and dismissing its origin. What a waste.

Dette er bedre fortalt av andre. Kanskje også av forfatteren selv, tidligere.
Jeg leste denne boken på en dag. Til å begynne med likte jeg den godt, så begynte den å irritere meg - også rant tiden og sidene ut før forfatteren tok noe som begynte som et interessant utgangspunkt og gjorde det til en chick flick etter å ha rullet i elendighet i midtstykket. Det føles som å lese en skisse til en bok, der det gjenstår å fylle ut mer enn de grove trekkene jo nærmere slutten man kommer.

Det er utrolig hvor mange seksuelt misbrukte barn Morrison klarer å presse inn på 178 sider. Ja, det er forferdelig trist. Ja, det får konsekvenser for voksenlivet og seksualiteten deres. Ja, det trengs mer åpenhet og mindre tabu rundt det - men gudbedre, kvinne.Her virker det som om forfatteren bare har tenkt, hvordan kan jeg gi denne kjærlighetshistorien en ekstra dimensjon? Jo, la oss ta utgangspunkt i barn som voksne har ødelagt. Så nevnes de i fleng, men behandles overfladisk hele boken igjennom.

Jeg tror jeg hadde vært mer mottakelig for det at Morrison bruker (så mange) seksuelt misbrukte barn som utgangspunkt for argumentene sine dersom konklusjonene ikke var så selvfølgelige. At det var lærdommer utover:
- hvordan du behandler barn betyr noe, for de husker og fordi det former voksenlivet deres.
- det er mulig å overkomme sinne og destruktive tanker
- en dårlig barndom kan gjøre deg ganske selvsentrert, og kan gjøre at du ikke ser de rundt deg.
- monstre ser nesten aldri ut som monstre.

Det hadde også vært mer tilgivelig dersom ikke alle de misbrukte karakterene ble kastet til side så snart de hadde demonstrert forfatterens poeng. Ingen av karakterene er mer enn misbruket og sinnet sitt. De er objekter dette er gjort mot, og de har en klar funksjon i historien - men personer lar Morrison dem aldri bli. Det synes jeg er vanskelig å tilgi.

Ingenting ble fortalt i denne boken som jeg ikke har lest andre forfattere fortelle bedre.

Karakter: E

Tags: #ohthehype, #raseproblematikk, #misbruk, #kjærlighet, #morbarnrelasjon, #nobelvinner, #pulizervinner.



fredag 22. mai 2015

M. Semple - This One is Mine

Du har kanskje lest, eller hørt om den fabelaktige "Where'd you go, Bernadette?" utgitt som "Hvor ble du av Bernadette?¨" på norsk?  Det var Maria Semple. Forfatteren som er kjent for å skrive TV show som Mad About You og Arrested Development har beveget seg over i litteraturen. This One is Mine var debutromanen hennes.

Violet har ikke et spesielt krevende liv. Hun har et fantastisk hus i Hollywood, der hun ikke trenger arbeide fordi mannen er en mogul innen musikkbransjen i LA. Violet er derfor hjemme mesteparten av tiden med den nydelige datteren Dot og den spanske barnepiken. Mannen som før forgudet henne og kalte henne Ultra (UltraViolet), er tydelig oppgitt og kjip med henne. Enter gartneren/poolboy'en eller what have you tenker du kanskje nå. Vel, du er ikke så langt unna. Enter Teddy Reyes. En hepatitt-C smittet, økonomisk katastrofe av en ung mann som spiller i et Rolling Stones tribute band. Dette er chic lit, ja - men det er chic lit med hjerne. Hurra!


Denne er min!

Forfatter: Maria Semple

Tittel: This One Is Mine (2008)

Sideantall: 290 sider

I et nøtteskall: Frustrerte fruer i Los Angeles

Favorittutdrag:
In a college psych book, she once read that conversations were like contracts between people. Everyone should prefer to talk all the time, but if they did, the person they were talking to would lose interest and end the conversation. Therefore, in order to keep talking, a person had to stop talking and listen to the other person. Then, and only then, could they continue talking themselves. At the time, Violet had found it cynical. But after sixteen years of marriage, what she would give! She didn't expect David to genuinely care about a person she'd helped, or ha present she'd bought for his sister, but he could at least act as if he cared. One time as an experiment, Violet had decided to only listen to what he said and never bring anything up about herself. After a couple of days, he grew depressed and became hostile toward her. Still, he had never asked a single question about her day or how she was. Violet had secured her proof that he was a selfish asshole, but she felt terrible to have been responsible for any strife. The whole thing taught her to every day volunteer something about herself. Even knowing it would be met with indifference. 
Back in the days, Kurt began every morning by chanting. It was part of the Buddhism he was into where you'd chant for money. Sally didn't think it was all that Buddhist to have your one wish in life be to get rich. But Kurt had explained he was only chanting for money so, once he had it, he cold devote himself to world peace. Money first, world peace second. Sally was suspicious.

En moderne Anna Karenina i Los Angeles?
Violet savner helt klart identiteten sin. Hun pleide å speile seg i ektemannens øyne og få bekreftelse på at hun var fantastisk, interessant og morsom. Så ga hun bort selvstendigheten sin, kjedet seg, ga mindre i forholdet og fikk gradvis mindre bekreftelse tilbake. Det er bekreftelsen og følelsen av å bli sett som gjør Teddy så attraktiv for henne. Semple viser oss farene ved å lene oss tilbake og omgi oss med vakre ting. Et rikt liv kan fort bli fattig og en som ikke fyller livet sitt med arbeid, venner eller familie - kan fort føle at hverdagen, ganske riktig, er blitt tom.

Det å hige etter mer, bli rik og for noen å gjøre så lite som mulig er kjernen i LA-filosofien. Det er, som leseguiden bak i boka påpeker, ikke tilfeldig at handlingen er lagt hit. Søsteren til David er en kvinne av kaliberet som inspirerte Kanye West til å skrive sangen Gold digger. Hun ønsker seg alt Violet har, og under mottoet "kontroller det, ellers kontrollerer det deg" - som hun bruker på de fleste områder i livet, klarer hun i løpet av fire måneder å gifte seg med en rik TV-kjendis, bli gravid og planlegge et bryllup. Hun får med seg at ektemannen har stygge sko og alltid går med ørepropper, men det faktum (som slår leseren med en gang karakteren introduseres, så jeg spoiler virkelig ikke her nå) at han har asperger syndrom går henne totalt hus forbi.

Det beste med boka er humoren, den får meg flere ganger til å trekke på smilebåndet og noen ganger til å le høyt. Man får sympati for (nesten) alle karakterene og liker dem godt nok til å bry seg om skjebnene deres. Dette var en bok jeg raskt plukket opp hver gang jeg fikk anledning til å lese. Det som ikke var så bra var at jeg synes det ble viet litt for mye oppmerksomhet til trekantdramaet. Noe jeg i utgangspunktet ikke synes er særlig fascinerende.

Dette er smart og morsom chic lit. Les den på stranda i sommer.

Anbefales: Kvinner 25+

Karakter: C

Tags: #chiclit, #morsom, #trekantdrama, #LosAngeles, #musikkbransjen, #debutantroman, #NYTbestselger, #2008,

torsdag 21. mai 2015

N. Gaiman - Havet ved enden av veien

Hvor lenge er det siden du ble lest eventyr for? Sikkert ganske lenge. Gaiman gjenskaper spenningen av en virkelig god historie og barndommens åpne sinn i denne fantasyromanen for voksne. Tidligere har jeg lest tegneserieromanen The Sleeper and the Spindle, av samme forfatter.

En mann er på vei til en begravelse i hjembyen, men trekkes mot stedet barndomshjemmet pleide å være. Så han kjører innom. Derfra ledes han til en gård i enden av veien, der han møter en gammel kone, som viser han veien til en dam bak huset. Plutselig faller biter på plass, med minner om en barndom som ville sikret ham plass på psykiatrisk institusjon om han fortalte om den. En barndom som ble reddet av en fregnete elleve år gammel jente, med navnet Lettie Lempstock. Men alt dette kan da umulig ha skjedd?



Forfatter: Neil Gaiman

Tittel: Havet ved enden av veien (The Ocean at the End of the Lane)

Sideantall: 181 sider

I et nøtteskall: Eventyr for ungdom (15+) og voksne. En liten gutt blir innfiltrert av ondskap – og selv den minste bit ondskap kan vokse seg stor og uhåndterlig. Venner er helt avgjørende, særlig venner med magiske krefter.

Favorittutdrag:
"Er det bare dere tre?" spurte jeg. "Er det ingen menn?"
"Menn!" fnøs gamle Mrs Hempstock "Jeg vet ikke hva en mann skulle være godt for! Ingenting en mann kan gjøre her på gården som jeg ikke kan gjøre dobbelt så fort og fem ganger så godt."
"Det var bare en andedam, borte på baksiden av gården. Den var ikke særlig stor. Lettie Hempstock sa at den var et hav, men jeg visste at det bare var tull. Hun sa at de var kommet hit over havet fra gamlelandet."

Plottet er originalt, men innsiktene Gaiman trekker ut av det er floskler
Det beste med boka er spenningen og hvordan boka er vanskelig å legge fra seg. Historien som fortelles holder et godt tempo og mye skjer på få sider. Det som ikke er så bra er forfatterens forsøk på å være filosofisk og dyp - observasjonene hans er stort sett Paulo Coelho-aktige selvfølgeligheter servert som om de var både originale og fascinerende. Eksempler inkluderer "Det finnes ingen voksne, bare folk som later som" (hørt det før?) og "forskjellige mennesker husker ting forskjellig." Eller, "Uhyrer finnes i alle utgaver. Noen av dem er ting folk er redde for. Noen av dem ser ut som ting folk pleide å være redde for, for lenge siden. Noen ganger er uhyrer noe mennesker burde være redde for, men ikke er det." Javel. Spennende hvis du er 13. Not so much hvis du er 30.

Når forfatteren så sper på med sitater fra noe jeg regner med er hans litterære helter i en slags "tip of the hat" blir den samlede effekten ganske pretensiøs. For hovedkarakteren er jo kun åtte år. En belest åtteåring, men likevel - når livet hans er i fare, sitter han og siterer Lewis Carroll. Ved siden av noen av disse passasjene i boka har jeg skrevet med kulepenn "jabler i vei".

Det er likevel ikke slik at boka er helt uten kvaliteter. Den sier noe om det å være barn. og alle mulighetene man er åpen for. At man både tåler og observerer mer enn voksne får med seg, og at barn til og med ofte beskytter foreldrene sine gjennom ikke å la dem vite hva de har opplevd. Boken åpner med et sitat av Art Spiegelman, som har skrevet Maus om andre verdenskrig. Sitatet er hentet fra en samtale med Maurice Sandak og går slik:
Jeg husker tydelig min egen barndom... jeg visste grufulle ting. Men jeg visste at jeg ikke måtte la de voksne få vite at jeg visste. Det ville ha skremt dem."
Jeg tror kanskje dette sitatet er favorittdelen min av boka. Og det er litt synd, siden det kommer helt først, og ikke er skrevet av forfatteren.

Anbefales: Fans av Gaiman og yngre lesere (som likevel er gamle nok til noen sexscener)

Karakter: D

Tags: #Gaiman, #voksenfantasy, #eventyr, #plattfilosofi, #svulstig, #actiondrevet #malendekatterheletiden, #tomåner1Q84?

tirsdag 19. mai 2015

B. Johnson - The Churchill Factor

Det er 50 år siden ikonet Winston Churchill døde i år. Hvem var han og hvorfor skal vi huske ham?

Den konservative britiske politikeren og historikeren Boris Johnson argumenterer sterkt for at Churchill er mannen vi har å takke for mye av friheten og den nasjonale suvereniteten vi i dag tar for gitt, og at vi skal huske ham fordi han er beviset på at en mann kan gjøre en forskjell. Bare for å få en rask oversikt over noen av hans meritter:
  • Skrev flere publiserte ord enn Shakespeare og Dickens tilsammen. Er en av verdens mest siterte menn. Dog mange sitater er tilskrevet ham i ettertid for å gi "middagshistorier" litt ekstra schwung.
  • Vant Nobels Litteraturpris (noen kritikere mener dette kun var noe Sverige gjorde for å dekke over skammen av nøytraliteten i andre verdenskrig.)
  • Kjempet kriger på fire kontinent, gjemte seg på ingen måte unna når krigen herjet.
  • Holdt alle sentrale valgte posisjoner i Storbritannia, inkludert statsminister (to ganger).
  • Gjorde en uvurderlig innsats i to verdenskriger
  • Du har garantert ord Winston Churchill oppfant i vokabularet ditt. Eksempler her er jernteppet (the iron curtain), Midtøsten (the middle east) og summit.
  • Fikk solgt maleriene han hobbykludret med for like mye som en Monet, etter sin død.

Jeg leste boken før jeg dro til London for å besøke Churchill War rooms.Guiden fortalte noe interessant, nemlig at taket på bunkeren var så tynt at det ikke ville kunne motstått en bombe - noe Churchill visst nok skal ha vært klar over.

Boken, her avbildet i bunkeren til Churchill - foran møterommet der kabinettet satt. Stolen med oval rygg i midten av hesteskoformasjonen var Churchills plass. Kan se for meg sigarettrøyken lå tykk og stemningen var amper her til tider. 

Johnson, som du kanskje kjenner igjen best på en peroxidfarget hårfrisyre i Donald Trump-ligaen, er sittende ordfører i London og forfatter av 11 bøker, hvorav The Churchill Factor (2014) er den siste.

Boris Johnson - illustrert i London Evening Standard (Kilde)
 
Forfatter: Boris Johnson

Tittel: The Churchill Factor (2014).

Sideantall: 408 sider, hvorav de siste er kildehenvisninger og liknende.

Favorittutdrag:
Åh, det er så mange å velge mellom. Boken er fornøyelig å lese og flere ganger ble samboeren og katten lest høyt for. Det var imidlertid jeg som synes det var mest gøy. Her følger noen utdrag.

He means something to not just the politicians who claim to espouse his ideals, but to a huge spread of humanity. He is there as a role model for anyone who wasn't much good at school, anyone who never made it to university, anyone who wasn't much cop at maths. He speaks for all those who have worried about living up to the expectations of their parents, anyone who has felt that they are a failure, anyone who has struggled with depression, anyone who has eaten or smoked or drunk more than was strictly good for them, anyone who feels that they must battle on against the odds. Add those categories together, and you have a lot of human beings.

It has been said that Churchill never saw a hat he didn't like. That wasn't quite true: He'd put on a Glengarry, the traditional Scots cap, in the trenches, looked at himself in the mirror and said "Christ!" before taking it off again. (Dette er morsomt fordi alle bildene i biografien er av Churchill med rare hatter på).

Underholdende ja, men er The Churchill Factor en god bok?
Jeg har ikke lest så mange biografier, og har ikke lest noen bøker dedikert til Churchill før. Så hvordan kan jeg si noe om hvorvidt dette var en god biografi? Noen lesere sverger til oppslagstesten, som består av to enkle trinn – når de skal vurdere kvaliteten på non-fiction. 1) Slå opp noe du kan mye om i boka, og se om den beskriver det tilfredsstillende. 2) Slå opp noe du vil lære mer om og se om du ble vesentlig klokere etterpå. Passerer boka disse to testene, vil den trolig være en god og nyttig leseropplevelse. Jeg kunne ikke mer enn Wikipedia fortalte meg om boken på forhånd, så således var jeg ikke akkurat godt egnet til å vurdere kvaliteten på kunnskapen om Winston Churchill.

Har boken et tydelig og velstrukturert argument, og beviser forfatteren at hovedargumentene sine er sanne? Mja, forfatteren overbeviser meg om at Winston Churchill hadde avgjørende betydning for utfallet av andre verdenskrig. Men det er mer som å ta en øl med en som kunnskapsrikt og underholdende forteller om sitt store forbilde enn noe man føler er en objektiv rapport. Men hei. Biografier skal jo være gøy å lese også!
 
Johnson tar direkte til orde mot Tolstoys (og mange historikeres) standpunkt at enkeltmennesker ikke har avgjørende betydning for historiske hendelser. Tilhengere av denne teorien mener i et nøttekast at "Menneskehetens historie er ikke en historie om store menn (og kvinner!) og heltemodige gjerninger. Det som påvirker historien er sterke økonomiske krefter, teknologisk innovasjon, prisen på råstoffer og en rekke kjedelige og hverdagslige menneskelige gjøremål i fellesskap." Johnson ønsker å vise at Winston Churchill og Winston Churchill alene utgjorde en enorm forskjell. Dette kaller han "The Churchill factor".

"Churchill matters today because he saved our civilisataion. And the important point is that only he could have done it. He is the resounding human rebuttal to all Marxist historians who think history is the story of vast and impersonal economic forces. The point of the Churchill Factor is that one man can make all the difference." (s5)

 Det er jo klart det er inspirerende, og dette er nok nøkkelen til mye av Churchills popularitet. Han brakte frem motet i folk.
 


Churchills berømte bowlerhatt og to flasker Pol Roger champagne fotografert av undertegnede på Churchill museet i London (mai 2015). Champagnemerket var ett av de få som nektet å catre Nazityskland under andre verdenskrig, og skiftet etikett til sort da Churchill døde for å markere sorg.

Forfatteren har latt seg inspirere av Churchills språk. Churchill lagde ofte setninger av typen:

"Elections exist for the sake of the House of Commons and not the House of Commons for the sake of elections." 1953, during a debate to change elections

"He has to conceal what he would most wish to make public, and make public what he would most wish to conceal." 1962, Churchill is talking about the duties of a Foreign Secretary

"They have done what they like. Their difficulty is to like what they have done." 1936 letter on policies adopted by the French

"You don't make the poor richer by making the rich poorer." (disse er alle hentet fra National Churchill Museum)

Her er et eksempel på hvordan Boris Johnson ordlegger seg
…he lived to be a Prime Minister when she was crowned, and it is almost certainly true to say that she was crowned only because he had lived to be Prime Minister." (Om møtet med dronning Elisabeth II)
På en rekke poenger i boken er forfatteren bastant og argumentene svake. Som "Churchill beordret militæret til å bombe lokalbefolkningen i Tyskland, noe som jo er råttent – men eneste måte Storbritannia kunne skade Tyskland på." Hvorfor var det eneste måte, lurte jeg lenge på etterpå. Det virker tidvis som forfatteren er mer opptatt av å desarmere kritikere av WC enn å komme til bunns i hvorvidt enkelte avgjørelser var gode eller ikke.

 Jeg synes også Johnson spilte på følelser, retorikk og sannsynliggjøringer, heller enn å holde seg til dokumenterbar fakta i flere tilfeller. Det gjorde at jeg holder litt tilbake i begeistringen min for boka som helhet. Dette er en bok skrevet av en fan for fans.

Tags: #Churchill, #politikk, #britisk, #krig, #ikon, #ettglasstiltakk, #inspirerende, #fanlitteratur

onsdag 6. mai 2015

E. Healy – Elizabeth is missing

Emma Healy vant debutantprisen til Costa i 2014 med Elizabeth is Missing. Boken er basert på hennes erfaringer med demens hos bestemødrene sine. Boken, med sitatet "How do you solve a crime when you can't remember the clues?" – har spøkefullt blitt omtalt som Gone Gran og en ny sjanger – demenskrim.

Maud er mer enn glemsk. Hun har kjøkkenskapet fullt av hermetiske ferskener, fordi det er det eneste hun kommer på at hun liker når hun er i matbutikken. I handleveska ligger en lapp med "Ikke kjøp mer hermetikk!" Hvorfor ikke, undres Maud. Hun kan vel kjøpe hva hun vil. Det er et fritt land. Vår demente forteller husker imidlertid en ting – venninnen Elizabeth som bor i nabohuset er borte. Det bekreftes av en sammenkrøllet lapp hun har i lomma: Elizabeth er borte. Ingen andre ser ut til å bry seg om dette, de ber henne slutte å mase om det. Maud er likevel dedikert til oppgaven å finne Elizabeth – hun har allerede mistet en søster, for 70 år siden, å miste en venninne nå er helt uaktuelt.
 

 
Kan ikke bare spise kake

Forfatter: Emma Healy

Tittel: Elisabeth is Missing (2014)


Sideantall: 320 sider

I et nøtteskall: Uegnede hobbyetterforskere plott nr.100 - Detektiv Demens. Siste tilskudd i historier om hobbyetterforskere med vanskelig utgangspunkt er den demente etterforskeren. Har allerede lest om hobbyetterforskeren på 11 år og hobbyetterforskeren med aspergersyndrom. Det bekymringsverdige er at de alle gjør en bedre jobb enn politiet.

Favorittutdrag:
Elizabeth is the only friend I have left; the others are in homes or graves. She's a fan of these running-about-selling-things programmes, and has a hope of one day finding a disregarded treasure. She buys all sorts of hideous plates and vases from charity shops, her fingers crossed for a fortune. Sometimes I buy her things too, bits of garish china mostly, it's a sort of game – who can find the ugliest piece of pottery at Oxfam. Rather childish, but I have found that being with Elizabeth, laughing with her, is the only time I feel like myself.
I have a note that the nurse made for me: Are you hungry? If not, don't make any toast, I'm surprised they let me decide for myself if I'm hungry. 
 
Et sannferdig portrett av en folkesykdom
Selve leseropplevelsen var god, jeg tenkte, lo og var trist om hverandre. Dette er en slik bok du kommer til å le høyt av på bussen. Bokas første tredjedel var den jeg likte best, jeg tror det er fordi fortellerstilen til den demente hovedkarakteren vår blir frustrerende å forholde seg til etter hvert, kombinert med alle flashbacks'ene til Mauds barndom og ungdomstid med søsteren Sukey. Men slik er demens, og jeg kan ikke se at boken kunne vært skrevet på noen annen måte og gitt samme sannferdige bilde av sykdommen. Det blir slitsomt for de pårørende, og i dette tilfellet – for leseren. Det er også frustrerende, tidvis uutholdelig for den som er syk å være forvirret og omgitt av mennesker som ikke forstår, eller som er lei av å forklare. Healy får frem dette godt.
 
 15-20 % av alle over 75 år har en type demenssykdom (Kilde). Healy portretterer demens mesterlig med Maud som forteller i denne historien. Vi får svar på grunnleggende spørsmål (som er langt viktigere enn hvor det har blitt av Elizabeth) som:
  • Hvordan er det å leve med demens?
  • Hvordan kan og bør vi som pårørende oppføre oss ovenfor slektninger med hukommelsessvikt?
  • Hvordan møter samfunnet rundt den demente? Offentlig tjenestemenn, butikkpersonell, buss-sjåfører, etc?
Jeg brydde meg ikke så mye om selve krimgåten i boken og det trekker nok noe ned. For meg var det dette å få innsyn i hvordan Maud tenkte og handlet som var interessant. Maud var full av humor som spilte på referanser andre manglet og hun var lojal og smart. Alt i alt en imponerende debut av Healy. Jeg gleder meg til å se hva hun skriver om neste gang.
 
 
Anbefales: Alle egentlig, vi møter alle demente på en arena eller en annen, og om denne boken kan hjelpe oss å bli litt flinkere i de møtene ville det vært flott.
 
Karakter: C

Andre mener:
 
 
Tags: #demensthriller, #gonegran, #debutant, #costa2014, #prisvinner, #looggråt