torsdag 10. mai 2018

K.Ishiguro - Never Let Me Go

De siste ukene har jeg hatt null energi. I slutten av april sprakk blindtarmen min under operasjon av akutt blindtarmbetennelse på sykehuset, og jeg har hatt bukbetennelse og vært i dårlig form i etterkant. I mens jeg var innlagt hørte jeg på lydbok - Never Let Me Go av Kauzo Ishiguro. Helt siden jeg leste The Buried Giant, som tok meg med storm for snart tre år siden, har jeg tenkt at jeg må bli bedre kjent med denne forfatteren.



Katie, Tommy og Ruth vokser opp på en institusjon ved navn Hailsham i Storbritannia. Veilederne er svært opptatt av kultur og kunst, og barna oppfordres til å skape egne verk, diskutere og leve kreative og sunne liv. Det lurer selvfølgelig noe bak fasaden.

Forfatter: Kazuo Ishiguro

TittelNever Let Me Go (2005)

Sideantall288 sider


Sitat:
“Memories, even your most precious ones, fade surprisingly quickly. But I don’t go along with that. The memories I value most, I don’t ever see them fading.”

“The problem, as I see it, is that you've been told and not told. You've been told, but none of you really understand, and I dare say, some people are quite happy to leave it that way.”


Er det egentlig noe moralsk dilemma som noen ville hatt forskjellige meninger om her?
Det største tankekorset er hvor lett samfunnet aksepterer noe som er dypt urettferdig når det er beleilig.

Resten av boken synes jeg slo inn åpne dører - og fra et moralsk eller filosofisk standpunkt var den ganske uinteressant, fordi alle ville være enige om at det som egentlig praktiseres på Hailsham er totalt uakseptabelt uavhengig av gevinst. Kanskje med unntak av det kinesiske kommunistpartiet, ut i fra det jeg leser om politiske fanger i kinesiske arbeidsleire. Plottet er også kjent fra et 50-talls ulike bøker og filmer i ulike variasjoner, så det føltes ikke originalt.

Ellers var historien sober, usentimental og fokuserte på relasjonen mellom tre barndomsvenner fra Hailsham. Noe jeg synes fungerte godt.

Jeg sitter igjen med at jeg kanskje misset noe her - for jeg trodde jeg skulle elske den, fordi jeg synes The Buried Giant var så tankevekkende. Men etter å ha tenkt på den ei uke, klarer jeg fortsatt ikke å finne noe mer. Jeg ser imidlertid at boken har sanket "full score" fra mange på Goodreads.


Karakter: C-

4 kommentarer:

  1. Håper det går bedre med helsa :) Flott omtale, gode refleksjoner. Synd du ikke likte boken bedre, selv ga jeg den en 5`er, så jeg var nok hakket mer fornøyd enn deg.

    SvarSlett
  2. Synd ikke boken falt i smak. Selv har jeg ikke lest den ennå, men den ligger i ventebunken. Ønsker deg masse god bedring! :-)

    SvarSlett
  3. Hm, tror jeg ga 4/5 stjerner og var begeistret en gang i tiden, men jeg har alltid puttet den nesten-nederst på lista når jeg rangerer (det jeg har lest) av Ishiguros bøker. Tenkte dog aldri over at det kanskje var selve plottet som var svakt (som du sier, det er jo egentlig ikke noe dilemma). Trodde jeg ikke ble ordentlig revet med fordi jeg delvis hadde fått spoilet plottet. Så er det jo et svakhetstegn i seg selv at det å kjenne "overraskelse-momentet" gjør at kvaliteten på hele leseropplevelsen synker, synes jeg. Et problem jeg har med flere av Ishiguros bøker foresten, - liker ikke bøker hvor alt står og faller på en plott-twist. Fint å lese dine refleksjoner om denne, ga meg litt å tenke på.

    ( The Buried Gigant <3 <3 <3)

    SvarSlett
  4. Først: Herregud til blindtarmsprekk. Det var min største skrekk som barn, kunne ikke tenke meg noe verre, (sikkert fordi morra mi truet med det til enhver tid, i 'Mor Sa' ånd. - hvis du spiser for mange blåbær, hvis du stikker hånda ut av bilvinduet, prater med fremmede, erter søstera di -. Trodde den skulle sprekke hver gang jeg kjente noe som helst mageubehag.. føler meg litt sånn sensasjonslystennysgjerrig, og skal derfor unnlate å spørre om hvor vondt det var, hvordan det kjentes, etc etc. UNNLATE.. (Håper alt er bra nå)

    Ishiguro. Ble fullstendig tatt på senga, overrasket og sjarmert av denne i sin tid. Aner ikke hva jeg ville ha syntes nå. Tror det jeg fant sterkest var den manglende viljen til oppgjør, kanskje fordi den er mer realistisk enn - alle mann til barrikadene, ledet av et karismatisk individ (= de fleste YA bøker)??

    SvarSlett

 
BLOG DESIGN BY DESIGNER BLOGS