torsdag 10. mai 2018

K.Ishiguro - Never Let Me Go

De siste ukene har jeg hatt null energi. I slutten av april sprakk blindtarmen min under operasjon av akutt blindtarmbetennelse på sykehuset, og jeg har hatt bukbetennelse og vært i dårlig form i etterkant. I mens jeg var innlagt hørte jeg på lydbok - Never Let Me Go av Kauzo Ishiguro. Helt siden jeg leste The Buried Giant, som tok meg med storm for snart tre år siden, har jeg tenkt at jeg må bli bedre kjent med denne forfatteren.



Katie, Tommy og Ruth vokser opp på en institusjon ved navn Hailsham i Storbritannia. Veilederne er svært opptatt av kultur og kunst, og barna oppfordres til å skape egne verk, diskutere og leve kreative og sunne liv. Det lurer selvfølgelig noe bak fasaden.

Forfatter: Kazuo Ishiguro

TittelNever Let Me Go (2005)

Sideantall288 sider


Sitat:
“Memories, even your most precious ones, fade surprisingly quickly. But I don’t go along with that. The memories I value most, I don’t ever see them fading.”

“The problem, as I see it, is that you've been told and not told. You've been told, but none of you really understand, and I dare say, some people are quite happy to leave it that way.”


Er det egentlig noe moralsk dilemma som noen ville hatt forskjellige meninger om her?
Det største tankekorset er hvor lett samfunnet aksepterer noe som er dypt urettferdig når det er beleilig.

Resten av boken synes jeg slo inn åpne dører - og fra et moralsk eller filosofisk standpunkt var den ganske uinteressant, fordi alle ville være enige om at det som egentlig praktiseres på Hailsham er totalt uakseptabelt uavhengig av gevinst. Kanskje med unntak av det kinesiske kommunistpartiet, ut i fra det jeg leser om politiske fanger i kinesiske arbeidsleire. Plottet er også kjent fra et 50-talls ulike bøker og filmer i ulike variasjoner, så det føltes ikke originalt.

Ellers var historien sober, usentimental og fokuserte på relasjonen mellom tre barndomsvenner fra Hailsham. Noe jeg synes fungerte godt.

Jeg sitter igjen med at jeg kanskje misset noe her - for jeg trodde jeg skulle elske den, fordi jeg synes The Buried Giant var så tankevekkende. Men etter å ha tenkt på den ei uke, klarer jeg fortsatt ikke å finne noe mer. Jeg ser imidlertid at boken har sanket "full score" fra mange på Goodreads.


Karakter: C-

torsdag 12. april 2018

E. Ferrante - The lost daughter (Den dunkle dottera)

Jeg er akkurat ferdig med Elena Ferrantes The Lost Daughter, en frittstående liten bok. Jeg har tidligere tenkt at dette er en perfekt bok å gi til folk som jeg ønsker å introdusere for Ferrante, for jeg elsket Napolikvartetten - men å selge inn en bokserie på fire bøker er ikke alltid like lett. Så jeg har gitt bort The Lost Daughter, uten å ha lest den selv.  Jeg burde heller gitt bort My Brilliant Friend.

bildet er lånt fra Scroll.in som har skrevet en artikkel om hvorfor en journalist synes det var en god ide å avsløre identiteten til Ferrante.


Forfatter: Elena Ferrante (Psaudonym)

Tittel: The Lost Daughter (2008)

Sideantall: 140 sider

Plot
Leda er på ferie alene. Hun er 47 år (men ser ut som 40), skilt og har to voksne døtre. På stranden observerer hun en storfamilie fra Napoli. En vakker ung mor med en tre år gammel datter fanger oppmerksomheten hennes. Leda reflekterer over sine egne valg som mor og forholdet til døtrene som voksen. Hun begår også en merkelig liten forbrytelse som får større ringvirkninger enn hun kunne forutsett.

Favorittutdrag
“How foolish to think you can tell your children about yourself before they're at least fifty. To ask to be seen by them as a person and not as a function. To say : I am your history, you begin from me, listen to me, it could be useful to you.”

How many ways can I write my one book
Elena Ferrante forteller den samme historien eller i det minste en historie som er veldig lik som historien til Elena fra Napolikvartetten (som kom etter The Lost Daughter.) Både Elena og Leda kommer fra Napoli, men har lagt byen og de fleste familierelasjonene bak seg for en akademisk karriere. Begge har også forlatt mann og to unge døtre for å leve ut egne ambisjoner, for så å vende tilbake til familien. Flere av karakternavnene er de samme og det er en generell stemning av at begge bøker er skrevet ut fra det samme selvopplevde materialet. Men her spekulerer jeg.

Ledas karakter minnet meg om de minst sympatiske delene av Elena i Napolikvartetten. Perioden der hun sliter som småbarnsmor. Å få barn kan være nærmest selvutslettende, og Ferrante skriver godt om det hun kaller "the shattering" av selvet. Å ikke kunne tenke, å ikke lenger ha tid til å være kreativ og på denne måten føle at du mister det som definerte deg. Både Elena og Leda er akademikere som lever for og av å skrive, og som vokser på anerkjennelse av sin intelligens. Morsrollen føler de seg mislykket i, for barna vil alltid ha mer enn de gir. De er ikke alene om å ha det slik, men Elena Ferrante drar det litt lengre.

Sånn avslutningsvis vil jeg si at Elena Ferrante for meg er den litterære versjonen av Coldplay. How many ways can I sing my one song, eller i dette tilfellet write my one book. Jeg hadde det litt slik med Murakami og, og akkurat som 1Q84 er det beste han har skrevet - er Napolikvartetten trolig det beste Elena Ferrante har skrevet. Nå skal jeg ikke være så bombastisk, for jeg har lest mer Murakami enn Ferrante. Så les Napolikvartetten - start med My Brilliant Friend/Mi briljante venninne og se om det er noe for deg. Det er bedre enn å ta denne bare fordi den er frittstående og relativt kort.

Karakter: C

Anbefales: Mødre som er skikkelig ferdig med å kjøre bil på teppet og kle på dukker.

Tags: #Ferrantelapskaus, #GodMenIkkeDetBesteHunHarSkrevet, #LesNapolikvartettenIsteden, #FortjenteDenKongla

mandag 2. april 2018

Lydbok og Minty Breeze i påsken


Det har vært stille fra meg i påsken. Sorry! 

Jeg har hatt maling på fingrene og sett tidenes påskevær fra innsiden av leiligheten med malekosten i hånden. Vi skal selge leiligheten og gjør den klar for fotografering og visning. Minty Breeze everywhere (elsker den fargen)! Oppsiden er at jeg har hørt lydbok imens jeg har arbeidet. 


Jeg ble endelig ferdig med Little Women som Labbens lesesirkel leste januar. Omtale er rett rundt hjørnet. Jeg er også halvveis ut i A Story of a Brief Marriage av Anuk Matthew. Den er forferdelig trist og nummen på samme tid om folkemordet på den tamilske minoritetsbefolkningen i Sri Lanka.

Ellers håper jeg at dere har hatt en super påske. Noen som leste noe bra?

fredag 16. mars 2018

G. Honeyman - Eleanor Oliphant Is Completely Fine

Joda, Eleanor Oliphant er normal hun, men bare ved siden av en valgfri Sara Stridsberg-karakter (hun setter på en måte rekorden i ustabile kvinnelige protagonister).

Jeg husker ikke helt hvor jeg kom over denne, men det er ikke så lenge siden - og jeg husker jeg tenkte at denne boken måtte jeg lese. En flytur/retur Budapest ga meg anledningen.



Forfatter: Gail Honeyman

Tittel: Eleanor Oliphant Is Completely Fine (2017)

Sideantall: 336

I et nøtteskall: Bridget Jones er sosialt dysfunksjonell til en score 3 på en skala fra 1-10. Eleanor er en god sjuer.

Plot: Eleanor arbeider med fakturering og regnskap i et selskap som driver med grafisk design. Hun er keitete sosialt og sier akkurat det hun tenker i de fleste sammenhenger. På hjemmefronten spiser hun pasta (billig) fra Tesco Metro, drikker vodka og googler en lokal sanger (åpenbart en fremtidig potensiell kjæreste) for å få tiden til å gå. Ellers er hun alene.

BTW: Boken er under filmatisering. Produsenten er ingen ringere enn Reese Witherspoon.

Ensomhet er en muggsopp
Boken var drivende og lettbent selv om tematikken var ganske tung. Man skjønner raskt at det ligger noe alvorlig galt bak Eleanors væremåte. Forfatteren skriver med varme og humor om ensomhet. Hvordan møter du forresten den "rare" kollegaen på jobb - det er noe å tenke på. Eleanor blir mobbet av kollegaene. Ingen kjenner historien hennes, eller henne - for den saks skyld, men det er lett å finne noe å le av. 

Ensomhet er en slags muggsopp som vokser på en, forklarer forfatteren. Noe andre senser umiddelbart, og som gjør det enda vanskeligere å få innpass. Ikke at "jeg-våknet-sånn-stilen" hjelper nevneverdig heller.

Det er en fin liten bok, og jeg likte den godt.

Karakter: C

Her er noen andre (ikke lettbente, men skikkelig bra) bøker om ensomhet og kvinner som sliter.


1. History of Wolves av Emily Friedlund.
Denne blir bare bedre og bedre jo mer jeg tenker på den. A history of Wolves er ikke en historie om ulver, men noe av nøkkelen i tematikken ligger nok i ulven som symbol for ensomhet og det å sultent søke etter tilhørighet i en flokk med likesinnede. Hva er vi villig til å gjøre for å bli sett og hørt, og hva er vi villig til å overse når vi først har funnet vår plass? Det er noen av bokens sentrale spørsmål.

2. Eileen av Ottessa Moshfegh
Eileen liker virkelig ingenting ved seg selv, kanskje med unntak av at morens klær er alt for store til henne og at hun ergo ikke er voksen. Eileen er ekstremt selvbevisst, hun er av typen som holder munnen lukket hele tiden fordi hun synes det er for intimt at noen skal se tannkjøttet hennes. Det som gjør boken spesiell, er også det som gjør den litt frustrerende å lese. For det er en interessant historie der, men den er ikke Eileen sin. Den havner i bakgrunnen, for i forgrunnen er en oppmerksomhetssyk Eileen. Likevel er det akkurat denne hungeren etter samhørighet og anerkjennelse som kommer til å forme Eileens bane.

3. Darling River av Sara Stridsberg
Som Francis Underwood sier i House of Cards: Alt handler i bunn og grunn om sex, med unntak av sex. Sex handler om makt. Darling River er inspirert av Lolita. Stridsbergs Lolita (Dolores som hun egentlig heter) er 37, møkkete og halvveis skallet. Hun går i oppløsning og dekkes av skitt – forfallet er større enn Kristopher Skau noen gang kommer til å klare å simulere i et butikkvindu. Dette er bekmørkt, men det er også kunst.

 

onsdag 14. mars 2018

J.Egan - Manhattan Beach

Totalt MIA hele februar. Til mitt forsvar: jeg var i Budapest. Ok, det var tre dager. De andre 25 dagene er det litt verre med. Jeg hadde bursdag en av dem, og sånn ellers har det vært generelt hektisk. JA, altså jeg rakk å se Netflix. Yoga derimot. Det rakk jeg ikke. Ikke å lære å prioritere heller, tydeligvis. Men nok utenomsnakk, for jeg har rukket å lese litt i februar og her kommer anmeldelsen av Manhattan Beach.



Forfatter: Jennifer Egan

Tittel: Manhattan Beach (2017)

Sideantall: 438 sider.

Plot: Anna er ung og er med faren i jobbærend. Primært for å få mistenkelige møter der konvolutter utveksles til å se mindre mistenkelige ut. Det er depresjonstid. Anna blir 12år og faren bestemmer seg for at hun ikke lenger bør være med på ærendene. Annas siste besøk med faren er til gangsteren Dexter Styles. Senere forsvinner faren, og familien lever i uvisshet om hva som egentlig skjedde. 

Ti år senere er USA i krig (andre verdenskrig) og kvinner må til for å fylle mennes stillinger. Dette gir Anna muligheten til å bli dykker. Hun reparerer krigsskip på Brooklyn Navy Yard. På en nattklubb møter hun Dexter Styles - er han nøkkelen til å finne ut hva som egentlig skjedde med faren? 

Mottakelse: Må si den har fått en varm mottakelse. Den har vært nominert til flere priser:
  • National Book Award Nominee for Fiction (2017), 
  • Women's Prize for Fiction Nominee for Longlist (2018), 
  • Andrew Carnegie Medal for Fiction (2018), 
  • Goodreads Choice Award Nominee for Historical Fiction (2017) (Kilde: Goodreads)
Not a ship in sight - skjer det noe snart?
Jeg har tidligere lest A Visit From the Goon Squad (2010) fra samme forfatter. Manhattan Beach er mer tilgjengelig i det at den eksperimenterer mindre i formatet. Her er ikke flere sider med to-ords setninger, eller hele kapitler i powerpoint-format. Tanken om at fortiden innhenter oss, som stod sentralt i A Visit From the Goon Squad er premissgivende også i Manhattan Beach. Jeg skal ikke nevne alle måtene dette manifesterer seg på, for det vil være å spoile - men parallellene i tematikk er påfallende. Et sted i Manhattan Beach referer hun også til en Goon Squad.

Denne boken fant aldri helt formen synes jeg. Jeg ventet hele tiden på at den skulle bli mer drivende, men det ble den aldri. Den har en sterk kvinnelig hovedkarakter, med viktige oppgaver fremfor seg - men blir likevel ikke særlig spennende. 

Min favorittdel av boken var farens refleksjoner rundt forholdet til sin yngste datter gjennom boken.

Karakter: C-

Tags: #historisk, #thegreatdepression #wecandoit, #gangsterlovin #savnerlekenhetentilgoonsquad, #skjerdetnoesnart? #notashipinsight

onsdag 31. januar 2018

Little Women


Lesesirkelen til Labben leser Little Women i januar, et bokvalg jeg var glad for. Når jeg er ferdig med den skal jeg se mini-serien fra 2017. Rettighetene til NRK nettTV har utløpt, men får nok tak i den på et vis. Jeg er ikke ferdig å lese i tide og må stå på!
Hittil er Little Women veldig from og ganske hyggelig. Moralen så langt er at man må huske å være glad for det man har, for det er lett å ønske seg mer og være en "ungrateful little wretch". Så selv om man i utgangspunktet er både snill og god er selvforbedring et fulltidsgesjeft for de fire søstrene.  Når Jo forteller moren at hun sliter med temperamentet og av og til blir sint og sier stygge ting, erkjenner moren at hun har det likt (tenke seg til). Og gjennom å snakke om det og se at moren har samme feil og mangler som hun selv, blir det lettere for Joe å ta seg i det når hun holder på å miste besinnelsen. Jeg mistenker at dette er hovedformålet med hele boka. Å inspirere og lede folk til å bli mer takknemlig for det de har, og søke selvforbedring.
Jeg forsøkte å bildegoogle Little Women, for å få opp noen bilder av hvordan søstrene ser ut i ulike filmatiseringer og tegninger. Et av de første treffene var et datingprogram for kortvokste. De neste var miniserien som kom i fjor.
Little Women - synes de ser litt store ut? Meg (helt til høyre) er 16 år når serien starter og Amy (blondinen i midten) skal være 12. Men mulig dette er et stykke ut i fortellingen. Dette ser mer ut som Pretty Little Liars ala 1860.
Nå har jeg sytet litt, men jeg liker boken godt. Det er gode verdier den promoterer - og jeg gleder meg resten. Anmeldelse kommer så snart jeg er klar.
 
 

søndag 28. januar 2018

C.Ng - Little Fires Everywhere

Denne boken ble Goodreadslesernes favoritt i året som gikk og det gjør den jo til et ganske hett lesetips. Jeg har i tillegg hørt bra ting om "Everything I Never Told You" av samme forfatter.

Hva gjør noen til en mor? I dyreverden er saken enkel, barnet hører til kroppen som har født den, husker jeg moren i "Vær snill med dyrene" resonnerte. Med oss mennesker er det litt vanskeligere. Hva hvis moren etterlot babyen i en pappeske på vinteren, og babyen i tillegg var kraftig underernært og full av utslett som tydet på mange timer i møkkete bleier? Har hun fortsatt rett til å oppdra barnet om hun angrer seg? Shaker Heights splittes i spørsmålet om adopsjonssaken til lille Mirabelle. Det, i tillegg til det at Izzie Richardson mistenkes for å ha brent ned familiens hus er det folk snakker om. Hun passet tross alt aldri inn med Dr.Martens støvlene sine i BrooksBrothers-land.



Screenshot fra Goodreads


Forfatter: Celeste Ng

Tittel: Little Fires Everywhere (utgitt september 2017)

Sideantall: 338

I et nøtteskall: Drivende, men hypet historie om hva som skaper en familie, hvorvidt A4 er noe å trakte etter og om planlegging noen gang kan være en tilstrekkelig forsikring mot kaos.



Favorittutdrag:
“One had followed the rules, and one had not. But the problem with rules... was that they implied a right way and a wrong way to do things. When, in fact, most of the time they were simply ways, none of them quite wrong or quite right, and nothing to tell you for sure what side of the line you stood on.”

“It bothers you, doesn’t it?” Mia said suddenly. “I think you can’t imagine. Why anyone would choose a different life from the one you’ve got. Why anyone might want something other than a big house with a big lawn, a fancy car, a job in an office. Why anyone would choose anything different than what you’d choose.”


Drivende, lettlest og til tider fryktelig irriterende bok
I Celeste Ngs Little Fires kommer vi inn i en småby rett utenfor Cleveland. Shaker Heights er et planlagt samfunn, der det er regler for det meste.  Innbyggerne er øvre middelklasse, hovedsakelig hvite og føler seg betrygget av disse reglene. De tre tillatte byggstilene på hus har foreksempel et utvalg aksepterte malingfargevalg, folk som ikke klipper plenen får varsel fra offentlig hold - før det etter tre dager kommer noen for å klippe og sender bot. Her er alt på stell. Alltid. 

Mia Warren er fotokunstner og bytter bosted så fort hun har fullført et fotoprosjekt. Nye steder gir henne ny inspirasjon. Med seg har hun tenåringsdatteren Pearl, som bytter skole 2-3 ganger i året. De leier halvdelen av et hus av den velhavende familien Richardson i Shaker Heights, og Mia lover Pearl at de skal bli boende denne gangen. Pearl tilbringer mye tid med familien Richardson og deres tenåringsbarn Moody, Lexie, Trip og Izzie. Moren ser med engstelse at Pearl fascineres og påvirkes av Richardsonfamilies oppgraderte A4-liv. Men engstelsen går også andre vei. For moren til Richardson-barna ser at deres barn, særlig Izzie tilbringer mye tid med Mia, som de anser som en oppvigler og egoist basert på livsvalgene hun har tatt.

Jeg synes boka var fengende, men det er to ting som irriterer meg 
1. Forfatteren overestimerer hvor mottakelige folk (alle slags folk) er for litteratur og kunst. F.eks ønsker en selvsentrert tenåring å flytte til New York fordi hun har lest om byen i en klassiker (husker ikke hvilken) som liten. Resten av karakteren virker som hun ville være mer mottakelig for hva Kardashians driver med. Det blir litt lite troverdig. Jeg husker dette plaget livet av meg i My Absolute Darling også, der alle karakterene hadde en 1001-bok i fanget til enhver tid. Det virker som forfatteren skinner gjennom og vil hylle noen bøker som betydde mye for dem under oppveksten eller noe slikt, og det bryter illusjonen av historien fordi det er så lite troverdig i måten det gjennomføres. I Little Fires Everywhere avhenger også slutten av historien av akkurat denne mottakeligheten for kunst.

2. Alt overforklares. Det er en god historie, og drivende også, men gudbedre - du trenger ikke bruke en kalori på å tenke selv.

Så alt i alt, det er mye bra her - men det gjennomføres på en litt irriterende måte, og det er vitterlig ikke det beste som er skrevet i 2017.

Karakter: C

#ohthehype, #goodreadsbestof2017, #americanlit, #kunstner #A4påspeed #Audible2018

onsdag 24. januar 2018

Lynomtale: Exit West og Elmet

Jeg har hatt det travelt og ikke rukket å skrive om to bøker jeg har lest i forbindelse med Man Booker i fjor, de får derfor en liten lynomtale i dag.



Mohsin Hamid - Exit West (2017) 231 sider
How to get filthy rich in rising Asia var en av 2013s beste bøker, synes jeg - så jeg var veldig nysgjerrig på Exit West. Dette er en kjærlighetshistorie der trusselen om borgerkrig driver et ungt par på flukt. Nadia går tradisjonelt kledd i fotlang sort kåpe, med tildekket hår. Hun er liberal og ikke religiøs, men har funnet ut at livet er lettere om hun ser ut som hun er det. Saeed er religiøs og på mange måter mer konservativ enn Nadia, han er en mild mann og han forguder henne. Når man leser en bok om flyktninger er man forberedt på å lese om selve flukten. Den er totalt fraværende her, i stedet beskrives livet på hvert nye sted paret ankommer – som om de har falt ned fra himmelen og landet akkrurat der. Eller bare gått gjennom en dør.  Det er et uventet og kreativt grep som jeg likte. Jeg ble dessverre ikke så grepet av Exit West. Jeg har sagt det før, men jeg står ved min oppsummering av denne boken: Ungt par forlater et land og entrer et annet (via en dør), røyker en joint og glir litt lengre fra hverandre. Repeat.

Fiona Mozley - Elmet (2017) 320 sider

Elmet er navnet på et lite sted der Daniel bor med Cathy og faren. De bor i et hus faren har bygget selv på en tomt som tilhører en lokal bonde med mye ego. Slikt blir det bråk av. Det blir ikke bedre av at moren til Daniel og Cathy er ungdomskjærligheten til nevnte bonde. Faren pleide å tjene penger på å sloss i turneringer på sosiale tilstelninger som underholdning. Han var ubeseiret i regionen, men er blitt eldre. Han er ikke sikker på om han fortsatt har det som trengs for å vinne, når bonden utfordrer ham til en siste kamp om retten til tomta huset er bygget på. Historien fortelles fra Daniels perspektiv, han er sin fars rake motsetning. En stille og tander gutt som mange tror er jente ved første øyenkast. Søsteren Cathy er den av dem som likner mest på faren, hun gjør noe forferdelig (dog ikke uberettiget) som leder hele familien til et kritisk punkt. Dette var en god bok! Lavmælt, men sterk. Anbefales! 

mandag 22. januar 2018

Little Fires Everywhere

Amazons Book of the year 2017! Jeg er forgapt i Little Fires Everywhere av Celeste Ng. Er snart halvveis og klarer knapt å legge den fra meg. Synes den er såpass drivende at jeg gledelig tar husarbeidet for å kunne høre lydbok. Det er ikke verst.

Når jeg er ferdig med denne skal jeg starte på Little Women, i anledning Labbens boksirkel.

Bildet er lånt fra Paperback Paris.




fredag 19. januar 2018

C.McCullers - The Heart is a Lonely Hunter

Forfatteren var bare 23 år da hun skrev denne kloke lille perlen av en bok i 1940. Hun inntar imponerende mange standpunkt på en troverdig måte. Tittelen kan gi inntrykk av at det er snakk om en kjærlighetshistorie, men det er det ikke. The Heart is a Lonley Hunter handler om å stå alene (eller føle at man gjøre det) ovenfor sitt livs kamp.

Modern Library har rangert den som #17 i sin liste over de 100 beste engelskspråklige romanene i det 20.århundre.



Forfatter: Carson McCullers

Tittel: The Heart is a Lonely Hunter (1940)

Sidetall: 368 sider

I et nøtteskall: Ensomhet og det å føle seg misforstått er sentrale temaer. Felles for flere av karakterene er at de har drømmer om å oppnå noe prisverdig (like rettigheter for sorte og hvite, bedre vilkår for ansatte og særlig ufaglært arbeidskraft, muligheten til å skape kunst) men at suksessen uteblir.

Favorittutdrag:

“The most fatal thing a man can do is try to stand alone.”

“It was like she was cheated. Only nobody had cheated her. So there was nobody to take it out on. However, just the same she had that feeling. Cheated.”

“We live in the richest country in the world. There's plenty and to spare for no man, woman, or child to be in want. And in addition to this our country was founded on what should have been a great, true principle - the freedom, equality, and rights of each individual. Huh! And what has come of that start? There are corporations worth billions of dollars - and hundreds of thousands of people who don't get to eat.”

Om å stå alene
John Singer er døvstum og hans faste bord på cafeen til Biff Brennon har blitt den lille sørstat-byens skrifterom. Han er en sympatisk og mild mann, men hvor mange av de som utleverer seg til ham kjenner ham egentlig? De tilskriver ham personlighetstrekk og en bakgrunn som passer deres egen.

Mest frustrert er Benedict Copeland, en sort doktor som er skuffet over barna sine – som han har lagt "hele sjela si i" å forme, men som han mener ikke utmerker seg slik han hadde håpet. Han døpte en av dem Karl Marx. Det synes jeg sier litt om nivået på forventningene. En annen som er opptatt av Marx er fylliken Jake Blount, som deler hele verden opp i "de som vet og de som ikke vet". Han ser det som sin oppgave å informere "de som ikke vet" om hovedbudskapet i kommunismen og egger opp til fagforeningskamp. Det er to sentrale sosiale kamper som pågår i boken, rasekampen og kampen for ansattes rettigheter. Copeland og Blount er langt på vei enige om målet, men ikke om metoden. De klarer ikke å engasjere andre og mobilisere.

Mick Kelly kan ikke bli voksen raskt nok. Hun drømmer om å kjøpe et piano og komponerer musikk inspirert av klassiske verk. Vi følger henne fra gutte-jente i shorts til ung kvinne. Hun kunne under andre omstendigheter blitt en kunstner, men realitetene innhenter henne. Det er likevel håp i boken. Det finner jeg hovedsakelig i nestekjærligheten og omsorgen som gis gjennom vennlige gester.

Jeg likte boken, og kommer nok til å tenke på den en stund.

Karakter: B

Tags: #southerngotic, #hjerteknuser, #amerikanskklassiker, #rasekamp, #sosialurettferdighet, #littformyeMarxformeg



mandag 8. januar 2018

Å føre statistikk over det man leser - last ned excelmal her

På fredag skal jeg møte en gjeng bokbloggere på Kulturhuset for tvangslesing. Det gleder jeg meg veldig til, for det er lenge siden jeg har sett "kollegaene". Flere av oss har tatt en gjennomgang av det vi leste i fjor, for meg var det en kjapp affære - 21 titler synes jeg ikke ga grunnlag for noen videre analyse utover hvem som var de tre beste. Tidligere år har jeg ført i Excel, jeg jobber med statistikk og analyse - så selvSå når det i et kommentarfelt hos Moshonista ble etterlyst Excelbistand tenkte jeg at jeg kunne hjelpe til.

En statistikk over lesevanene våre er nok ikke noe som kommer til å tiltrekke mange lesere utover andre bokbloggere (om noen). Men gudbedre så tilfredsstillende det er å lage grafer. Dessuten kan man måle en hel haug av ting. F.eks var 2017 et bedre leseår enn 2016? Om du har et slags numerisk "karaktersystem" om enn bare for deg selv, så kan du regne gjennomsnitt pr. mnd og pr år. Du kan også se variasjoner i gjennomsnittlig leste sider pr. måned eller dag eller år, en bok er jo ikke en bok. Jeg synes det er ok å fokusere på sider i tillegg til antall bøker lest, det motiverer meg i større grad til å lese flere mursteiner.

Jeg har laget et excelark som dere kan begynne å føre i. Det er bare å legge til eller slette kolonner med ting å måle. Kanskje setter du ikke karakter, eller du vil ha med måling av noe jeg ikke har lagt opp til. Om du ikke får redigert Excelarket slik du ønsker, kan du sende meg det på mail (linn.k.pettersenALFAKRØLLgmail.com) med instuksjoner eller møte meg på Kulturhuset i Oslo fredag 12. januar mellom 15.30 og 18.00ish. Jeg er hun som ser ut som hun ikke har sovet mer enn to timer sammenhengende på to år. Hvilket er nærmere sannheten enn jeg skulle ønske. Men hei.

EXCELMAL I GOOGLEDOCS KAN LASTES NED HER
NB! Inne i Google Docs, trykk file-> download as og velg Excelfil før du begynner å gjøre endringer. Gjør du endringer direkte i googledocs spreadsheeten du kommer til med lenken endrer du malen. 

Om du sliter med å få det til å virke, eller heller vil ha det på e-post, så send meg en mail.

I Excelmalen har jeg valgt å inkludere:

  • Forfatternavn
  • Tittel
  • Årstall boken er publisert
  • Sidetall (pleier å hente dette og årstall boken er publisert fra Goodreads om jeg ikke har det for hånden når jeg skal føre inn i Excel)
  • Når boken ble lest. Du skriver inn start og sluttdato, excel regner antall dager du brukte og hva som var gjennomsnittlig lesefart (antall sider/antall lesedager).
  • Forfatterens nasjonalitet
  • Om boken er bok, e-bok eller lydbok
  • mm

 Det er bare å slette og legge til kolonner.

Her er noe av statistikken jeg laget for meg selv med liknende oppsett i 2015.

fredag 5. januar 2018

De tre beste leseopplevelsene mine i 2017

Jeg leste 21 bøker i 2017. Det er helt klart færre enn planlagte og ønsket å lese, men jeg er optimist og skal jobbe med å få mer tid til å lese i 2018. Jeg vil likevel si at året som gikk var et år med mye leseglede. Det jeg leste var stort sett bra, etter mine egne standarder. Favorittene i året som gikk var:



Lincoln in the Bardo av George Saunders. 
Boken handler om president Lincoln og elleveåringen hans, Willie som dør av sykdom rett før borgerkrigen i 1862. To dager etter begravelsen tilbringer Lincoln natten ved graven. Boken følger handlingen gjennom natten - og her skjer det ikke rent lite – det er mange ånder (!) som har mye på hjertet. Historisk med en skikkelig kreativ tvist med andre ord. Dette er en bok som må oppleves. Jeg tror den enten treffer skikkelig godt, eller ikke i det heletatt hos de som leser den. For meg gjorde kombinasjonen av originalitet, humor og dybde den til en innertier. Denne fungerer også utmerket som lydbok. Jeg vet flere norske bokbloggere elsket denne boka, flere av oss leste den i forbindelse med Man Bookers litteraturprisutdeling i 2017 - som den vant.

Napoli kvartetten av Elena Ferrante (Min Briljante venninne i Norge). 
Jeg må innrømme at jeg er helt bergtatt av Napoli-kvartetten til Elena Ferrante. Jeg leser med en interesse jeg ikke har hatt for bøker på over ett år. Det er interessant i hvor stor grad dynamikken mellom to personer settes tidlig. Lina og Elena har forandret seg mye siden de første årene de lekte sammen som småjenter, men maktforholdet og synet på hverandre er tilnærmet uforandret. De dannet en identitet da, om hvem de var – alene og sammenliknet med den andre, som ingen av dem bryter fri fra. Felles for dem begge, er at de har ambisjoner. Ekstraordinært fortalt om sylskarpe, men ikke alltid særlig sympatiske venninner i kamp med omgivelsene i Napoli. Min favoritt var bok to, men les alle sammen i riktig rekkefølge. 

Brave New World av Aldous Huxley
Den siste boken jeg vil nevne er Brave New World av Aldous Huxley som minnet meg på at noen av den mest ramsalte samfunnskritikken (som treffer bedre i dag enn da den ble skrevet) og de mest originale ideene kan finnes i gamle klassikere. Brave New World er fra 1932 og fremstår som den totalitære motsatsen til 1984. Her har man en slags ulitmat kapitalistdystopi, om man kan si det slik. En verden der alle er opptatt av konsum og nytelse i form av uforpliktende relasjoner og kjemisk stimuli (soma) og helt grunnleggende verdier og institusjoner - som forhold til natur og familie, er borte. Menneskene dyrkes i laboratorier for å bli Alfaer, Betaer, Gammaer og lavere klasser - med dedikerte yrkesmuligheter og begrensninger. Jeg lot meg fascinere og skal lese flere klassikere i 2018. Jeg er godt i gang, årets første bok i 2018 er The Heart is a Lonely Hunter av Carson McCullers.

Hva var dine beste leseopplevelser i året som gikk? Jeg tar veldig gjerne i mot tips til bøker.

tirsdag 2. januar 2018

S + O.King - Sleeping Beauties

Godt nyttår kjære lesere! Håper 2017 ble et godt år for dere, og at 2018 blir et spennende leseår der vi får nye favorittbøker. Kanskje har dere allerede plukket opp årets første bok, hva leser dere på?

Den siste boka jeg fullførte i 2017 var Sleeping Beauties. Jeg leste også Elmet og Exit West som jeg ikke har anmeldt enda. Førjulstiden var hektisk!

Stephen og sønnen – Owen King har samskrevet boken Sleeping Beauties. Jeg leste kort hva den handlet om og klikket den hjem som lydbok. Hvorfor føler jeg meg alltid litt "skyldig" når jeg kjøper slike bøker? Jeg er ikke like ivrig etter å fortelle at jeg leser Stephen King i en alder av 33. Det er snobbete av meg! Litt som å bli sett med en stor hamburger i januar. Som om noen bryr seg, egentlig. Les det du vil. Spis det du vil. Amen. 



Alle kvinnene i den lille amerikanske byen Dewling spinnes inn i kokonger når de sovner. Kort tid etter melder nyhetene at det samme skjer med kvinner over hele verden. Det blir en kamp mot klokka, der kvinnene kjemper for å holde seg våkne. Ingen vet hva som skjer med "mumiene" som er omfattet av det nyhetene omtaler som Aurora-epidemien (etter Tornerose). Det eneste de vet er at man under ingen omstendighet må åpne kokongen for å vekke kvinnene, da blir de ekstremt voldelige. En kvinne sovner og våkner som normalt i en verden populert av menn, vakre Evie. Er hun svaret på Aurora-gåten?


Forfatter: Stephen og Owen King

Tittel: Sleeping Beauties (2017)

Sidetall
: 702 – så murstein.

Favorittutdrag (hentet fra Goodreads, jeg brukte lydbok og fikk ikke markert i Kindle underveis)

“sometimes you get what you want, but mostly you get what you get.”

“All Frank knew was that the ones you really had to watch out for in this world were the ones that couldn’t love even a cat or a dog.”

Gikk for feministisk – landet på sjåvinistisk
Hvordan blir verden om alle av ett kjønn blir borte? I 2 x Kings bok er det kvinnene som forsvinner. På denne måten får man synliggjort den uvurderlige innsatsen og kompetansen hos det andre kjønn. Kingene har gitt kvinnene rollen som samfunnets "coolies". Dette var tradisjonelt de som kastet vann på de glohete maskinene for å unngå overoppheting og påfølgende katastrofe i den gamle bergverksindustrien. 

Det går få timer før mennene er totalt ute av kontroll og tyr til våpen. Alle kvinnene har ikke engang rukket å sovne før noen får ideen om å brenne kokongene kvinnene sover i (de hadde tross alt alltid hatt litt lyst). Og herfra blir mennene bare dummere, sintere og farligere, med unntak av "helten" og et knippe brukbare sidekicks. Jeg ser poenget til King. Menn er drivere for mye av faenskapen i verden, det er historisk ubenektelig – men når man leser boken får man inntrykk av at menn er onde og enkle og at kvinner er ofre og engler. Når kvinner i boken gjør grusomme ting (som å drepe sin egen baby eller ektemann) er det fordi en mann har satt dem i stand til det innledningsvis. Boken hadde vært bedre om den holdt litt tilbake – for flere av poengene er gode, men slik den var skrevet ble den bisarr og parodisk. Den føles markedsmessig opportun og catrer til en slags sjåvinisme der kvinner er overlegne menn på alle måter. Den hadde imidlertid underholdningsverdi. Særlig i starten.

Karakter: D
Tags: #StephenKingogOwenKing, #sleepingbeauties, #dennekanduslippeaalese, #feminismepaasteroider, #y-thelastman, #kjonn, #sci-fi
 
BLOG DESIGN BY DESIGNER BLOGS