tirsdag 8. august 2017

G.Saunders - Lincoln in the Bardo (Man Booker Longlist 2017)

Særdeles original bok! Jeg leste den på Kindle – men samboer skal høre den på lydbok. Han begynner på den i morgen, så jeg skal melde tilbake hvordan han synes lydboken var. Det er visst ny verdensrekord i antall lydbokopplesere, hele 166 stemmeskuespillere er hyret inn av Penguin for å formidle George Saunders bok. Flere kjente navn var det også (mer om det hos Wired).



Forfatter: George Saunders

Tittel: Lincoln in the Bardo (2017)

Sideantall: 368 sider.

Plot i et nøtteskall: Boken handler om president Lincoln og elleveåringen hans, Willie som dør av sykdom rett før borgerkrigen i 1862. To dager etter begravelsen tilbringer Lincoln natten ved graven. Boken følger handlingen gjennom natten - og her skjer det ikke rent lite – det er mange ånder (!) som har mye på hjertet. Historisk med en skikkelig kreativ tvist med andre ord.

Utdrag fra boken:

"My apologies. Good God. To be confined to a sick-box while still a child—and have to listen to an adult detailing the presence of a dried poop in his sick-box—is not exactly the, uh, ideal way to make one’s entree into a new, ah— A boy. A mere lad. Oh dear. Many apologies."

"He was the sort of child people imagine their children will be, before they have children."

"Please do not speak to us of fairness, the woman said. Fairness, bah, said the Vermonter. Did I murder Elmer? the woman said. You did, said the Brit. I did, said the woman. Was I born with just those predispositions and desires that would lead me, after my whole preceding life (during which I had killed exactly no one), to do just that thing? I was. Was that my doing? Was that fair? Did I ask to be born licentious, greedy, slightly misanthropic, and to find Elmer so irritating? I did not. But there I was."

En perfekt leseropplevelse
Jeg elsket denne boken! Forfatteren balanserer et portrett av sorgen over å miste et barn – kanskje den hardeste sorgen man kan rammes av – med et historisk perspektiv, en god dose fantasi og en særegen humor. Likevel blir det aldri uverdig fra Saunders. Dette er en bok man har lyst til å fortelle alle om, men som det er vanskelig å kommunisere merittene til. En bok om president Lincoln, og et barn som dør – og den er hysterisk morsom? Kollegaene rundt lunsjbordet ga meg et spørrende blikk. "The Bardo" er et slags mellomstadie mellom død og gjenfødsel i buddhisme (takk, Wikipedia).

Boken er original på flere måter – men det er kanskje lettest å peke på språk og struktur. Det er tre ånder som er hovedfortellerne våre gjennom boken, ingen av dem vil innse at de er døde, de anser seg selv som syke og bruker en rekke eufemismer. Kisten er for eksempel en "sick-box". De tre fortellerne er interessante, komplekse og sympatiske alle sammen; vi har 46-årige Hans Vollman, som døde før han fikk fullbyrdet ekteskapet til sin unge brud, Roger Bevins iii som ikke fikk mannen han elsket og The Reverend Everly Thomas som bærer på en stor hemmelighet, som gjør at alt annet han forteller de andre udøde virker trivielt. Boken består hovedsakelig av små avsnitt signert de ulike karakterene eller kilder fra samtiden. Åndene har navnene sine skrevet med små bokstaver. Kanskje for å vise at de ikke lenger er personer. De ulike åndene som vil kommunisere har alle sin unike stemme og sin måte å snakke på, som rangerer fra drukkenboltene ekteparet Betsy og Eddie Barons f-this og f-that til Elson Farwell som er så velartikulert at få i det heletatt forstår hva han sier.
"Say it more simple, Elson. So they can f-ing follow you." betsy baron.
Utklippene fra historiske bøker, oftest memoarer – ser det ut til, er også interessant og gir mange perspektiver på familien Lincoln i den vanskelige tiden. Uten at Lincoln noen gang inntar fortellerstemmen, får man et solid og privat inntrykk av ham.

Dette er en bok som må oppleves. Jeg tror den enten treffer skikkelig godt, eller ikke i det heletatt hos de som leser den. For meg gjorde kombinasjonen av originalitet, humor og dybde den til en innertier.
Jeg håper å se den på shortlist om en drøy måned.

Karakter: A

onsdag 2. august 2017

C. Whitehead - The Underground Railroad (Man Booker Longlist 2017)

Det skal godt la seg gjøre å finne en aktuell skjønnlitterærbok som er mer anerkjent enn The Underground Railroad om dagen. Den var Obamas sommerbok, vant en Pulitzer og National Bookaward for Fiction og er nå nominert til prestisjefulle Man Booker. 



Forfatter: Colson Whitehead

Tittel: The Underground Railroad (2016)

Sideantall: 306 sider.

Plot: Dette er historien om Cora, som rømmer fra Randall-plantasjen, men også historien om den underjordiske jernbanen – som hun blir lovet at skal vise henne det "ekte" Amerika, samt alle de gode kreftene som arbeider for å drifte jernbanen.


Utdrag:
The whites came to this land for a fresh start and to escape the tyranny of their masters, just as the freemen had fled theirs. But the ideals they held up for themselves, they denied others.

“I don’t get where it says, He that stealeth a man and sells him, shall be put to death,” Cora said. “But then later it says, Slaves should be submissive to their masters in everything – and be well-pleasing.” Either it was a sin to keep another as property, or it had God’s own blessing. But to be well-pleasing in addition? A slaver must have snuck into the printing office and put that in there. “It means what it says,” Ethel said. “It means that a Hebrew may not enslave a Hebrew. But the sons of Ham are not of that tribe. They were cursed, with black skin and tails."

Freedom was a community laboring for something lovely and rare.

Til ettertanke:

De første ti sidene i denne boken er noe av det mest oppslukende jeg har lest noen gang. Kapittelet "Ajarry" som er bokens første, er en litterær ørefik. Coras bestemor følges fra Afrika til plantasjen i Georgia, som Cora vokser opp på. Det er usentimentalt på en måte som gjør hendelsene nesten absurde og uvirkelige å lese om, selv om man vet det dessverre ikke er tilfelle. Jeg er glad boken hadde slik en krevende, men sterk start. Det rykker leseren ut av eventuelle forestillinger om at man leser "enda en bok om en slave på rømmen". Jeg likte også kapittelet om Mabel godt.

Jernbanen er et interessant grep, for den er det eneste som ikke er virkelig. Eller, The Underground Railroad er virkelig, men ikke som en faktisk jernbane. Wikipedia oppgir at The Undergroud Railroad var et uformelt nettverk av hemmelige ruter og sikre hus som slaver i sørstatene benyttet for å rømme nordover. Det er estimert at "jernbanen" hjalp 100.000 slaver å flykte nordover. Så når jeg leste boken så tenkte jeg; en hemmelig jernbane som går under store deler Amerika, gravet av slaver. Hvor sannsynlig er det? Men jernbanen er jo virkelig ikke det mest absurde i denne historien og det andre er jo historisk riktig.

Jeg kommer nok til å tygge på denne en stund, særlig slutten – som jeg synes var det mest interessante elementet i hele boken. Jeg synes slutten sier noe om hva vi er villig til å risikere og hvem vi er villige til å stå sammen med når man møter en felles urett. Jeg skal ikke spoile. Starten var suveren, midstykket litt slepende og slutten var god og åpen for tolkning. Jeg tror ikke det er mulig å fortelle denne historien uten å føle sinne, eller lese den uten å føle sorg.

Karakter: B
 



#manbookerlonglist2017, #slaveri, #motstandsbevegelse, #forbrytelsermotmenneskeheten, #flyktninger, #flukt, #rase, #vunnetmangepriser
 
BLOG DESIGN BY DESIGNER BLOGS