fredag 22. september 2017

G. Tallent - My Absolute Darling

Rykende fersk og bestselgende amerikansk litteratur anmeldt på bloggen i dag. Lesere over hele verden har latt seg fascinere av den selvstendige og harde fjortenåringen Julia "Turtle" Alveston. Hun bor i et forfallent hus i skogen med faren, Martin, som er survivalist (det heter visst selvberger på norsk). Nærmeste nabo er den alkoholiserte bestefaren. I tillegg til å isolere dem fra samfunnet trener faren opp Turtle så hun skal bli hard og selvstendig, med våpen og kampscenarioer. Vår heltinne har lite tilfelles med de andre jentene på skolen og søker ikke vennskap eller aksept. Hennes hardeste kamp er imidlertid ikke mot omverdenen, men mot faren som hun har et ambivalent forhold til. Hun vet han elsker henne og hun ham, men Martin er ikke bare en karismatisk og eksentrisk einstøing. Han er en kontrollerende overgriper.



Forfatter: Gabriel Tallent

Tittel: My Absolute Darling

Utgitt: 29.august 2017

Sideantall: 432 sider.

Audible: Jeg hørte den som lydbok, det tok 15 timer og 47 minutter. Oppleseren var Alex McKenna, og hun leste ganske sakte og har en hes stemme som jeg ikke synes passet til en 14-år gammel jente. Det irriterte meg litt til å begynne med, men gikk fort over.

I et nøtteskall: en slags emosjonell houdini-act der det står om livet.

Utdrag fra boken:
jeg hørte den på lydbok og finner ingen utdrag jeg likte spesielt godt når jeg googlet. Men boken var ganske full av: landskapsskildringer, våpen og svært nedlatende indre monologer.


Boken er drivende, men ganske hypet
Martin prepper Turtle for farene som kommer som følge av en verden der alle goder er knappe. Kampen skal imidlertid stå på hjemmebane og isoleringen fra samfunnet har først og fremst vært gunstig for Martin, slik at han har kunnet brutt så mange grenser uten innblanding fra omverdenen. Martin har, i likhet med mange som begår overgrep, lite empati.

Finnes det i heletatt ekte mennesker i verden utover oss, spør han henne. Folk snakker som om vi er et fellesskap at det finnes et slags kollektivt oss. Men smerte avslører at det er en løgn, forklarer Martin, du kan ha vondt og jeg har det helt fint.

At Martin ikke er særlig glad i kvinner lærer vi fort, ut fra Turtles tanker om seg selv. You cunt, you slit, you bitch. Alle kvinner er bitches, whores og cunts. De er svake og bedragerske. Turtle er enten Martins "absolute darling" eller "a little bitch", avhengig av dagsform. Han kaller henne "kibble". Det beste med boken er hovedkarakteren, og motet hennes - hvordan hun tenker om sin egen situasjon, og hvordan hun vokser som person når noen viser henne godhet. Turtle reflekterer over hva slags person hun er og hva hun er i stand til. Det er vanskelig ikke å få respekt for Turtle. Hvor utrolig sterk hun er. I tillegg er boken drivende, den er mørk - men særlig etter hun møter Jacob og Martin, to gutter fra skolen, i skogen, åpner det seg en ny verden. Størst forandring i Turtle ser vi likevel etter faren kommer tilbake, etter å ha vært borte i flere uker. Han har med seg Cayanne, som er ni eller ti år gammel, bitteliten med tynne lemmer og stort brunt hår.

Boka er ikke gjennomgående sterk. Jeg skulle ønske den dvelte mer ved Turtles forhold til moren, som er død. Kanskje har forfatteren valgt å ikke gjøre dette for å forsterke tosomheten til far og datter. Det er noe som irriterer meg grenseløst med denne boka og det er at forfatteren har gjort så godt som alle karakterene til lesere av highbrowlitteratur. De siterer den ene klassiske forfatteren etter den andre og har alltid en 1001-bok i fanget gitt at de sitter. Unntaket er Cayanne, som leser Twilight. Jeg skulle ønske jeg hadde skrevet ned alle titlene som ble name-droppet, men det er som om forfatteren har sittet med en liste over bøker han vil hedre og har jobbet dem systematisk inn i teksten. Midt i whitetrashødemarken i utkanten av California virker det litt påtatt. Apropos ting som skurrer - når noe virkelig skurrer på skolen så er det ofte med god grunn og mye lidelse kunne vært avverget om vi voksne griper inn, selv om det er ubehagelig og selv om vi er usikre. Turtle sin lærer hadde en dårlig magefølelse og innkalte far og datter til et møte hos rektor, men det kom ingenting ut av det. Turtle var mutt og Martin forsøkte ulike hersketeknikker.

Om jeg ikke har vært tydelig nok tidligere, boken beskriver seksuelle overgrep mot barn, slik at du er advart.

Karakter: C

Jeg anbefaler forresten The People in the Trees som toucher innom samme tema, men ellers svært ulik My Absolute Darling.


fredag 15. september 2017

A.Smith – Autumn (Seasonal #1)

Autumn er på shortlisten til Man Booker, og konkurrerer med fem andre titler om den jeve litteraturprisen. Det er to dager siden Man Booker annonserte shortlisten til årets litteraturpris. Tretten bøker har blitt seks. Prisvinnende og genierklærte Days Without End og The Underground Railroad kom ikke med og kanskje enda mer overraskende; The Ministry of Utmost Happiness var heller ikke med. Det var nok flere som stusset over hvor "kommersiell" listen over bøker i år var. Den var flott og leservennlig, men hadde flere bestselgere enn den pleide. Kanskje det var en strategi for å rekruttere nye lesere og posisjonere seg i forhold til andre litteraturpriser? Eller kanskje årets dommere bare hadde en litt annen tilnærming. Uansett, jeg er godt fornøyd med kortlisten. Jeg har lest tre av bøkene, og har tre igjen å lese. De jeg har lest er: Lincoln in the Bardo, Autumn og History of Wolves. Jeg liker alle tre, men favoritten min er Lincoln in the Bardo fordi den var så original og blandet humor og sorg på en herlig måte. Jeg har igjen å lese Elmet, 4 3 2 1 og Exit West. 

Jeg tror imidlertid Atumn har best vinnersjanser av bøkene på kortlisten, det har ikke vunnet en brite siden Hilary Mantel vant i 2012 med Bring up the Bodies og de tre siste årene har menn vunnet prisen (The Sellout, A Brief History of Seven Killings og The Narrow Road to the Deep North). Er ikke sikkert dommerne tenker slik. Jeg håper jo på enda en mann og amerikaner, men tror ikke det er slik det blir.




Forfatter: Ali Smith

Tittel: Autumn (Seasonal #1) (2016)

Sideantall: 264 sider.

Plot:
Daniel Glock har skylt opp på en stand. Han er naken, og nesten sikker på at han er død. Han tar seg i å være skuffet over at kroppen ikke er mer ungdommelig i etterlivet. Han er fanget i gammelmannskroppen. Bortover stranden ligger flere døde, nakne kropper som tilhører mennesker i alle forskjellige aldre. Han hører latter og ser en gruppe jenter nærme seg. Kroppen hans har endret seg og er ung igjen, bemerker han fornøyd.

Elisabet Demand er tidlig i 30-årene og forsøker forgjeves å få fornyet passet sitt på postkontoret. Daniel er Elisabets – og dette ordet tar jeg ikke i bruk ofte- sjelevenn, og omtrent 70 år eldre enn henne. I bokens innledende kapittel er han innlagt på en institusjon der han svever mellom liv og død.

I et nøtteskall:

Ali Smith har en herlig stemme, og hun forteller om påvirkningskraften vi har på hverandre– og om todelingen av samfunnet i immigrasjons-debatten – som foregår under navn som EU-debatt og verdidebatt.

Favorittutdrag:
“We have to hope, Daniel was saying, that the people who love us and who know us a little bit will in the end have seen us truly. In the end, not much else matters.” 
"All across the country, people felt it was the wrong thing. All across the country, people felt it was the right thing. All across the country, people felt they'd really lost. All across the country, people felt they'd really won. All across the country, people felt they'd done the right thing and other people had done the wrong thing. All across the country, people looked up Google: what is EU? All across the country, people looked up Google: move to Scotland. All across the country, people looked up Google: Irish Passport Applications. All across the country, people called each other cunts. All across the country, people felt unsafe. All across the country, people were laughing their heads off. All across the country, people felt legitimised. All across the country, people felt bereaved and shocked. All across the country, people felt righteous. All across the country, people felt sick. All across the country, people felt history at their shoulder. All across the country, people felt history meant nothing. All across the country, people felt like they counted for nothing. All across the country, people had pinned their hopes on it. All across the country, people waved flags in the rain. All across the country, people drew swastika graffiti. All across the country, people threatened other people. All across the country, people told people to leave. All across the country, the media was insane. All across the country, politicians lied. All across the country, politicians fell apart. All across the country, politicians vanished...”

Tanker i ettertid:

Autumn har klare referanser til A Tale of Two Cities (it was the best of times, it was the worst of times) og ser på hvordan nabolag blir todelt i diskusjoner som i all hovedsak handler om innvandring eller nasjonale interesser vs. felles interesser (Brexit og flyktningkrisen). Hvordan ingen snakker om det. Hvordan alle snakker om det. Hvordan Brexit var en stor seier. Hvordan Brexit var et stort tap. Flyktninger dra hjem. Flyktninger: Vi er allerede hjemme, tusen takk. Det beste i denne boken bortsett fra skildringene av relasjonene til Daniel og Elisabeth – er Ali Smiths stemme. Hun er klok og ukonvensjonell. 

Vennskapet til Daniel og Elisabeth viser hvordan to personer med veldig lite annet til felles enn at de er naboer kan ha et vennskap så dypt at det former livene deres. Daniel er en gammel mann, han er kulturelt interessert, nysgjerrig, liberal og belest. Elisabeth formes mye av Daniel, som moren ber henne ikke ha kontakt med fordi han er "en gammel homo med huset fullt av arty-art og dessuten trolig utenlandsk, gitt etternavnet Glock" eller noe slikt. Elisabeth er nysgjerrig og sosial, men mye alene. Moren som er ganske selvsentrert og dømmende, og som foretrekker TV-game shows foran annen input er ofte på hotell og møter fremmede menn. Så kommer en 70 års aldersforskjell på toppen av det. Likevel ser de to hverandre og vennskapet dem imellom er en flott illustrasjon på broer som kan bygges mellom tilsynelatende motsetninger, om man bare legger nysgjerrighet og godvilje til.

Så rart, forresten at Knausgaard er ute med en bok som heter Autumn, og som også er første bok i en Seasons Quartet. Jeg har ikke noe poeng her. Jeg bare synes det var merkelig.

Karakter: B

Anbefales: Alle som liker en god samtale, et godt vennskap og et godt glass vin. Som de fleste andre bøker, er der vel slik at de som hadde hatt størst utbytte av å lese den ikke er mottakelig for informasjon fra utsiden av ekkokammeret.

tirsdag 29. august 2017

A. Huxley - Brave New World

Noen bøker må man bare ha lest. Brave New World er en av dem. Det begynner å bli et par uker siden boka var ferdiglest og den er briljant diskutert i forordet av Margaret Atwood. Derfor blir dette en ganske kort anmeldelse.

Jeg leste boka gratis ved hjelp av e-bokappen eBokBib, der man bruker vanlig bibioteklånekort og kan låne e-bøker fra alle landets bibliotek. Så boka er lest på mobiltelefonen. Om du ikke har eBokBib anbefaler jeg den!



Brave New World er den totalitære motsatsen til 1984. Her har man en slags ulitmat kapitalistdystopi, om man kan si det slik. En verden der alle er opptatt av konsum og nytelse i form av uforpliktende relasjoner og kjemisk stimuli (soma) og helt grunnleggende verdier og institusjoner - som forhold til natur og familie, er borte. Menneskene dyrkes i laboratorier for å bli Alfaer, Betaer, Gammaer og lavere klasser - med dedikerte yrkesmuligheter og begrensninger. Den eneste som ser ut til ikke å innfinne seg er Bernard Marx, han planlegger en tur til reservatet. Der bor ville mennesker i usiviliserte former.

Det er litt morsomt at jeg akkurat er ferdig med denne, for hovedkarakteren Elisabeth, i Atumn av Ali Smith som jeg hører på lydbok om dagen leser også Brave New World.

Forfatter: Aldous Huxley

Tittel: Brave New World (1932)

Sideantall: 268 sider

I et nøtteskall: Alle behov blir møtt og menneskene er lykkelige, men valgene er forhåndsprogrammert og målet er konsum. Kapitalisttotalitært samfunn.

Favorittutdrag:
Fra forordet:"How does it stand up, seventy-five years later? And how close have we come, in real life, to the society of vapid consumers, idle pleasure-seekers, inner-space trippers, and programmed conformists that it presents? (...) The answer to the second question, Dear Reader, rests with you. Look in the mirror: do you see Lenina Crowne looking back at you, or do you see John the Savage? If you’re a human being, you’ll be seeing something of both, because we’ve always wanted things both ways. We wish to be as the careless gods, lying around on Olympus, eternally beautiful, having sex and being entertained by the anguish of others. And at the same time we want to be those anguished others, because we believe, with John, that life has meaning beyond the play of the senses, and that immediate gratification will never be enough."
fra selve boken:"Sleep teaching was actually prohibited in England. There was something called liberalism. Parliament, if you know what that was, passed a law against it. The records survive. Speeches about liberty of the subject. Liberty to be inefficient and miserable. Freedom to be a round peg in a square hole."
"I hadn’t been feeling very keen on promiscuity lately. There are times when one doesn’t. Haven’t you found that too, Fanny?’ Fanny nodded her sympathy and understanding. ‘But one’s got to make the effort,’ she said sententiously, ‘one’s got to play the game. After all, everyone belongs to everyone else.’ ‘Yes, everyone belongs to everyone else,’ Lenina repeated slowly and, sighing, was silent for a moment; then taking Fanny’s hand, gave it a little squeeze. ‘You’re quite right, Fanny. As usual. I’ll make the effort."

Klassiker!
Ingen må noen ting. Med mindre de lever i totalitære stater. Men jeg vil varmt anbefale å lese Brave New World. Særlig om du har lest 1984. Om du ikke har lest 1984 bør du lese begge. De er ganske interessante å sammenlikne. Linnformasjonen His Fordship commands it. Kanskje har du allerede lest den. Da bør du lese den igjen. Så god var den.

Dersom du har lest både Brave New World og 1984, og er klar for flere klassikere som beskriver verden som et sted det meste har gått galt anbefaler jeg The Handmaids Tale. HBO-adapsjonen er heller ikke verst, selv om den avviker ganske mye fra originalen.

Jeg lovte å holde det kort.

terningkast A.


fredag 25. august 2017

Emily Fridlund – History of Wolves (Man Booker Longlist 2017)

Nykommeren Emily Fridlund har doktorgrad i litteratur og History of Wolves er hennes første roman, så pulsen må ha blitt rimelig høy da hun fikk vite at History of Wolves var langlistet til Man Booker-prisen. Hun har tidligere skrevet novellesamlingen Catapult, som har vært nominert til tre ulike litteraturpriser, hvorav den vant en (Mary McCarthy Prize). 

bildet er lånt fra powells.com som også har et fantastisk intervju med Fridlund
Forfatter: Emily Fridlund

Tittel: History of Wolves (2017)

Sideantall: 288 sider

Plot 
Hovedkarakteren i History of Wolves er Madeline (Linda) som er fjorten år og ganske isolert på skolen i Minnesota. Linda betrakter verden nærmest utenfra og er ei ensom jente. I et forsøk på å inkludere henne ber den nye historielæreren henne forberede en presentasjon om et valgfritt tema innen historie til en elevsammenkomst. Linda velger å lage en presentasjon om The History of Wolves, som trolig har ganske lite med historie å gjøre i det heletatt, men hun vinner prisen for mest originale foredrag.

Etter det kaller læreren henne frøken original, det er i det minste hyggeligere enn "freak" som noen av medelevene bruker, de gangene de i det heletatt anerkjenner at hun eksisterer. Linda er fascinert av Lily, en jente i klassen som har magnetisk tiltrekningskraft. Linda ønsker nok på mange måter å være som henne, siden Lily får oppmerksomheten som Linda ønsker seg. Det sprer seg et rykte om at Lily har blitt seksuelt misbrukt av historielæreren, og politiet har funnet bilder i leiligheten til læreren som styrker mistankene. Den største innflytelsen i livet til Linda er likevel den unge moren Cleopatra (Patra). Patra lever også isolert og er mye alene med sønnen Paul, så Linda er velkommen i deres hjem. Patra forklarer Linda at hun arbeider med korrektur av vitenskapelige artikler som ektemannen hennes, Leo, skriver. Han forsker på stjerner. Selv om Linda ikke liker Paul spesielt godt, eller ser ut til å ha glede av pengene hun tjener, sitter hun stadig barnevakt for ham. Hun får innpass i familien til Patra, men dette utfordres når Paul blir dårlig og faren oftere er hjemme.

I et nøtteskall: Man kan utvilsomt bli litt rar og intens av å være ensom. Boken tar opp problemstillinger som hvorvidt man skal dømmes for det en har gjort, eller det en har tenkt.

Favorittutdrag
: Fra brevet som historielæreren skriver til Linda

"I’ve found that some people who’ve done something bad will just go ahead and condemn everyone else around them to avoid feeling shitty themselves. As if that even works. Other types of people, and I’m not saying you’re this, necessarily, but I’m just putting it out there, will defend people like me on principle because when their turns come around, they want that so badly for themselves. My two cents, for what it’s worth."

Intenst ensom ulv søker flokk
A history of Wolves er ikke en historie om ulver, men noe av nøkkelen i tematikken ligger nok i ulven som symbol for ensomhet og det å sultent søke etter tilhørighet i en flokk med likesinnede. Hva er vi villig til å gjøre for å bli sett og hørt, og hva er vi villig til å overse når vi først har funnet vår plass? Det er noen av bokens sentrale spørsmål.

Hva betegner oss og våre intensjoner mot hverandre i størst grad, det vi tenker eller det vi gjør – og på bakgrunn av hva bør vi dømmes?

Jeg slet med første tredjedel av boken og mislikte hovedkarakteren. Jeg begikk samme feil som klassekameratene hennes ved å tenke at denne selvsentrerte og oppmerksomhetssyke personen orker jeg ikke å forholde meg til, og slik bidrar vi faktisk til holdningene som setter banen for resten av boka.

Mer vil jeg ikke si, men det tok seg opp og jeg leste resten av boken sammenhengende. Jeg synes den var klok, mørk og undrende samtidig. Anbefales!


 Karakter: C+

Tags: #ensomhet, #ungdomstid, #gudsforlattesteder, #christianscience, #intensogmørk, #ubesvartespørsmål, #gråtnesten #anbefales #liteulvoglitehistoriemenbralikevel


tirsdag 8. august 2017

G.Saunders - Lincoln in the Bardo (Man Booker Longlist 2017)

Særdeles original bok! Jeg leste den på Kindle – men samboer skal høre den på lydbok. Han begynner på den i morgen, så jeg skal melde tilbake hvordan han synes lydboken var. Det er visst ny verdensrekord i antall lydbokopplesere, hele 166 stemmeskuespillere er hyret inn av Penguin for å formidle George Saunders bok. Flere kjente navn var det også (mer om det hos Wired).



Forfatter: George Saunders

Tittel: Lincoln in the Bardo (2017)

Sideantall: 368 sider.

Plot i et nøtteskall: Boken handler om president Lincoln og elleveåringen hans, Willie som dør av sykdom rett før borgerkrigen i 1862. To dager etter begravelsen tilbringer Lincoln natten ved graven. Boken følger handlingen gjennom natten - og her skjer det ikke rent lite – det er mange ånder (!) som har mye på hjertet. Historisk med en skikkelig kreativ tvist med andre ord.

Utdrag fra boken:

"My apologies. Good God. To be confined to a sick-box while still a child—and have to listen to an adult detailing the presence of a dried poop in his sick-box—is not exactly the, uh, ideal way to make one’s entree into a new, ah— A boy. A mere lad. Oh dear. Many apologies."

"He was the sort of child people imagine their children will be, before they have children."

"Please do not speak to us of fairness, the woman said. Fairness, bah, said the Vermonter. Did I murder Elmer? the woman said. You did, said the Brit. I did, said the woman. Was I born with just those predispositions and desires that would lead me, after my whole preceding life (during which I had killed exactly no one), to do just that thing? I was. Was that my doing? Was that fair? Did I ask to be born licentious, greedy, slightly misanthropic, and to find Elmer so irritating? I did not. But there I was."

En perfekt leseropplevelse
Jeg elsket denne boken! Forfatteren balanserer et portrett av sorgen over å miste et barn – kanskje den hardeste sorgen man kan rammes av – med et historisk perspektiv, en god dose fantasi og en særegen humor. Likevel blir det aldri uverdig fra Saunders. Dette er en bok man har lyst til å fortelle alle om, men som det er vanskelig å kommunisere merittene til. En bok om president Lincoln, og et barn som dør – og den er hysterisk morsom? Kollegaene rundt lunsjbordet ga meg et spørrende blikk. "The Bardo" er et slags mellomstadie mellom død og gjenfødsel i buddhisme (takk, Wikipedia).

Boken er original på flere måter – men det er kanskje lettest å peke på språk og struktur. Det er tre ånder som er hovedfortellerne våre gjennom boken, ingen av dem vil innse at de er døde, de anser seg selv som syke og bruker en rekke eufemismer. Kisten er for eksempel en "sick-box". De tre fortellerne er interessante, komplekse og sympatiske alle sammen; vi har 46-årige Hans Vollman, som døde før han fikk fullbyrdet ekteskapet til sin unge brud, Roger Bevins iii som ikke fikk mannen han elsket og The Reverend Everly Thomas som bærer på en stor hemmelighet, som gjør at alt annet han forteller de andre udøde virker trivielt. Boken består hovedsakelig av små avsnitt signert de ulike karakterene eller kilder fra samtiden. Åndene har navnene sine skrevet med små bokstaver. Kanskje for å vise at de ikke lenger er personer. De ulike åndene som vil kommunisere har alle sin unike stemme og sin måte å snakke på, som rangerer fra drukkenboltene ekteparet Betsy og Eddie Barons f-this og f-that til Elson Farwell som er så velartikulert at få i det heletatt forstår hva han sier.
"Say it more simple, Elson. So they can f-ing follow you." betsy baron.
Utklippene fra historiske bøker, oftest memoarer – ser det ut til, er også interessant og gir mange perspektiver på familien Lincoln i den vanskelige tiden. Uten at Lincoln noen gang inntar fortellerstemmen, får man et solid og privat inntrykk av ham.

Dette er en bok som må oppleves. Jeg tror den enten treffer skikkelig godt, eller ikke i det heletatt hos de som leser den. For meg gjorde kombinasjonen av originalitet, humor og dybde den til en innertier.
Jeg håper å se den på shortlist om en drøy måned.

Karakter: A

onsdag 2. august 2017

C. Whitehead - The Underground Railroad (Man Booker Longlist 2017)

Det skal godt la seg gjøre å finne en aktuell skjønnlitterærbok som er mer anerkjent enn The Underground Railroad om dagen. Den var Obamas sommerbok, vant en Pulitzer og National Bookaward for Fiction og er nå nominert til prestisjefulle Man Booker. 



Forfatter: Colson Whitehead

Tittel: The Underground Railroad (2016)

Sideantall: 306 sider.

Plot: Dette er historien om Cora, som rømmer fra Randall-plantasjen, men også historien om den underjordiske jernbanen – som hun blir lovet at skal vise henne det "ekte" Amerika, samt alle de gode kreftene som arbeider for å drifte jernbanen.


Utdrag:
The whites came to this land for a fresh start and to escape the tyranny of their masters, just as the freemen had fled theirs. But the ideals they held up for themselves, they denied others.

“I don’t get where it says, He that stealeth a man and sells him, shall be put to death,” Cora said. “But then later it says, Slaves should be submissive to their masters in everything – and be well-pleasing.” Either it was a sin to keep another as property, or it had God’s own blessing. But to be well-pleasing in addition? A slaver must have snuck into the printing office and put that in there. “It means what it says,” Ethel said. “It means that a Hebrew may not enslave a Hebrew. But the sons of Ham are not of that tribe. They were cursed, with black skin and tails."

Freedom was a community laboring for something lovely and rare.

Til ettertanke:

De første ti sidene i denne boken er noe av det mest oppslukende jeg har lest noen gang. Kapittelet "Ajarry" som er bokens første, er en litterær ørefik. Coras bestemor følges fra Afrika til plantasjen i Georgia, som Cora vokser opp på. Det er usentimentalt på en måte som gjør hendelsene nesten absurde og uvirkelige å lese om, selv om man vet det dessverre ikke er tilfelle. Jeg er glad boken hadde slik en krevende, men sterk start. Det rykker leseren ut av eventuelle forestillinger om at man leser "enda en bok om en slave på rømmen". Jeg likte også kapittelet om Mabel godt.

Jernbanen er et interessant grep, for den er det eneste som ikke er virkelig. Eller, The Underground Railroad er virkelig, men ikke som en faktisk jernbane. Wikipedia oppgir at The Undergroud Railroad var et uformelt nettverk av hemmelige ruter og sikre hus som slaver i sørstatene benyttet for å rømme nordover. Det er estimert at "jernbanen" hjalp 100.000 slaver å flykte nordover. Så når jeg leste boken så tenkte jeg; en hemmelig jernbane som går under store deler Amerika, gravet av slaver. Hvor sannsynlig er det? Men jernbanen er jo virkelig ikke det mest absurde i denne historien og det andre er jo historisk riktig.

Jeg kommer nok til å tygge på denne en stund, særlig slutten – som jeg synes var det mest interessante elementet i hele boken. Jeg synes slutten sier noe om hva vi er villig til å risikere og hvem vi er villige til å stå sammen med når man møter en felles urett. Jeg skal ikke spoile. Starten var suveren, midstykket litt slepende og slutten var god og åpen for tolkning. Jeg tror ikke det er mulig å fortelle denne historien uten å føle sinne, eller lese den uten å føle sorg.

Karakter: B
 



#manbookerlonglist2017, #slaveri, #motstandsbevegelse, #forbrytelsermotmenneskeheten, #flyktninger, #flukt, #rase, #vunnetmangepriser

fredag 28. juli 2017

The Circle er sluppet på Netflix

Bilde: Time Magazine

Jeg har gledet meg til filmatiseringen av the Circle siden januar 2016. Nå er den her og etter det jeg har lest tenker jeg at det ikke haster sånn med å få sett den likevel.

Emma Watson. Veldig bra
Boka The Cirle av Dave Eggers. Veldig bra (lenke til anmeldelse her).
Regissøren James Ponsolt. Veldig bra. Gjorde en god jobb med End of the Tour, som handler om David Foster Wallace.

Filmen The Circle?
Fullstendig krise, sier folk. Rotten Tomatoes har gitt den 15%.

Den kommer ikke på kino engang, men ble sluppet på Netflix 30 juli uten særlig bravur. (Telegraph: Emma Watsons flop tech thriller circle quietly dumped on Netflix).

torsdag 27. juli 2017

Man Booker Longlist 2017 - rekordleservennlig?

Jeg håper dere har en god sommer! Favorittdagen i sommerferien er kommet - dagen der Man Booker slipper listen over nominerte bøker til den prestisjefylte prisen. Langlisten rommer tretten bøker - som omtales som "Man Booker-dusinet". Jeg vet flere gode norske bokbloggere har tenkt å lese disse bøkene og ser frem til å utveksle lesererfaringer og meninger underveis mot kåringen av en vinner 17.oktober. 

I fjor var det bemerkelsesverdig mange kjente forfattere, som flere forventet å finne på listen som ikke var inkludert. Clementine skrev det best når hun sa at "det mest oppsiktsvekkende med denne (fjorårets) liste er alle som IKKE er med." I år er det helt motsatt! Av de 10 bøkene flest GoodReadslesere forventet å finne på listen er åtte kommet med. Jeg kan ikke huske at det har skjedd noen gang. Jeg har pleid å begynne å lese "Eligible for Man Booker"-lista tidlig hvert år i håp om å komme tidlig i gang, men den har pleid å bomme langt oftere enn den treffer. Kanskje frister årets liste flere, siden den i større grad baserer seg på velkjente forfattere og bøker som allerede har gjort seg bemerket. Jeg skulle ønske det var flere asiatiske og afrikanske bøker med i år, ellers er det godt å se irene tilbake på listen.

Årets liste har like mange briter som amerikanere - tilsammen åtte, to irer, to britiske pakistanere og en inder. Det er syv menn og seks kvinner. Tre av forfatterne er debutanter. Kun en av forfatterne har ikke vunnet noen litteraturpriser før, etter det jeg kan se. 



Årets nominerte er (drumroll, please)

Sebastian Barry (Ireland) - Days Without End *259 sider
Denne boken vant Costa-prisen i 2016. I tillegg til å vinne skjønnlitteraturkategorien vant den "årets bok". Barry er Man Booker-veteran og har knivet om Man Booker-prisen to ganger før. Days without End lå på andreplass på Goodreads liste over bøker leserne håpet å finne på Man Bookers longlist. Den historiske romanen følger 17-årige McNulty fra sultkatastrofen i Irland til hans nye liv i Amerika der han kjemper mot indianere, og senere også i borgerkrigen. Les mer om Days Without End på Goodreads.


Emiliy Fridlund (USA) - History of Wolves *288 sider
Nykommeren Emily Fridlund har doktorgrad i litteratur og History of Wolves er hennes første roman. Hun har tidligere skrevet novellesamlingen Catapult, som har vært nominert til tre ulike litteraturpriser, hvorav den vant en (Mary McCarthy Prize). History of Wolves har av noen blitt kategorisert som YA, jeg er ikke sikker på om det stemmer. Hovedkarakteren Madeline er fjorten og ganske isolert på skolen i Minnesota. Hun er fascinert av en livlig og attraktiv jente i klassen og den karismatiske historielæreren som senere blir arrestert for besittelse av barneporno. Les mer om History of Wolves på Goodreads.


Mohsin Hamid (Pakistan-Storbritannia) - Exit West *231 sider
How to get filthy rich in rising Asia var en av 2013s beste bøker, synes jeg - så jeg er nysgjerrig på Exit West. Dette er en kjærlighetshistorie der trusselen om borgerkrig driver et ungt par på flukt. Les mer på Goodreads om Exit West.


Mike McCormack (Irland) - Solar Bones *223 sider
Ny forfatter for meg, men ikke en debutant. Irene på ManBookerlisten pleier å ha interessante bidrag. McCormack har vært nominert til tre andre litteraturpriser med Solar Bones og vunnet en (Goldsmiths Prize 2016). På allhelgensaften kan de døde vekkes til live og det er akkurat det som skjer når Marcus Conway finner veien tilbake til middagsbordet for å reflektere over hvordan det kunne gå så galt. Les mer om Solar Bones på Goodreads.


Jon McGregor (Storbritannia) - Reservoir 13 *336 sider
McGregor har vært med på ManBookerlisten to ganger før, og er enda en prisvinnende forfatter. Årets liste ser nesten ut til å ha hatt det som uformelt krav at man skal ha vunnet minst en litteraturpris fra før. Handlingen er lagt til hjertet av England, der en ung jente som ferierer med familien blir borte og hvordan dette preger menneskene og stedet de neste tretten årene. Les mer på Goodreads.


Fiona Mozley (Storbritannia) - Elmet *320 sider
Listas andre debutant har en bok som i skrivende stund ikke er på markedet enda, og dette er hennes første nominasjon til en litteraturpris (for en pris å starte med!). Goodreads oppgir at Elmet kan ventes publisert 10.august. Elmet er navnet på et lite sted Daniel bor med Cathy og Pappa, som er mye sint. De lever enkelt og isolert og Cathy og Daniel er mye overlatt til seg selv. Situasjonen er uholdbar og Daniel bestemmer seg for å rømme. Mer om Elmet kan du lese på Goodreads.


Arundhati Roy (India) - The Ministry of Utmost Happiness *464 sider
Dette er nok boken på listen som det er knyttet mest forventninger til. Hun vant i 1997 med debutromanen sin, The God of Small Things. Den står i hylla og gir meg dårlig samvittighet nesten hver måned. I Ministry (...) følger vi Anjum som er hirja, Indias tredje anerkjente kjønn, på en reise gjennom India. Hirja ser ut til å omfatte tvekjønnede, men også transpersoner er en del av kulturen. Jeg har holdt Balansekunst høyt så lenge, og håper Ministry kan gi meg en opplevelse i samme gate. Les mer om The Ministry of Utmost Happiness her.


George Saunders (USA) - Lincoln in the Bardo *343 sider
Årets pussigste bok mistenker jeg. Mange kjenner kanskje 10th of December, som vant Folio-prisen i 2014. Jeg har den stående i bokhylla, men har ikke lest den. Forfatterens første roman handler om Abrahham Lincoln og elleveåringen hans, Willie som dør rett før borgerkrigen i 1862. To dager etter begravelsen tilbringer Lincoln natten ved graven. Boken følger handlingen gjennom natten - og her skjer det ikke rent lite. Denne gleder jeg meg til, skal se om jeg for overtalt kjæresten til en samlesing. Lincoln in the Bardo er beskrevet nærmere på Goodreads sine sider.


Paul Auster (USA) - 4 3 2 1, *866 sider
Årets Man Booker-murstein er skrevet av Auster. Jeg lurer litt på å se an om den kommer med på kortlisten før jeg går løs på den, rett og slett fordi 866 sider er litt mye. Men før eller siden må jeg lese noe av Auster, så det er på høy tid. Kona til Paul Auster, norskættede Siri Hustvedt var på listen i 2014 med The Blazing World. Men hei, la oss holde oss til Paul Auster. Boken er en av listens mursteiner. 4 3 2 1 handler om en mann som lever fire liv samtidig, les mer om boken på Goodreads.


Kamila Shamsie (Storbritania - Pakistan) - Home Fire *288 sider
Shamsie er enda en prisvinnende forfatter, og har fått oppmerksomhet og anerkjennelse både i India og internasjonalt. Home Fire har ikke kommet ut enda, men kan ventes 15 august. Isma er den ansvarlige storesøsteren som tar over som familiens overhode når moren dør. Hun bor i en leilighet i London med søsknene sine. Så mottar hun et fristende studietilbud i USA, og ser muligheten for å endelig prioritere seg selv. Samtidig gir søsknene henne nok å bekymre seg for i London når de engasjerer seg i politikk. Les mer om Home Fire her.


Ali Smith (Storbritannia) - Autumn *264 sider
Herlige Ali Smith er tilbake, hun er Man Booker-veteran. Jeg husker henne best som forfatteren med bustete hår og buksesmekken åpen under ManBookerarrangementet for alle kortlistede forfattere i 2014. Jeg har lest How to be both (2014) og The Accidental (2005), begge har vært nominert til Man Booker. Atumn er den første av fire bøker i serien Seasonal (kan jo gjette hva de tre andre skal hete) - og diskuterer hva rikdom, verdi og høsting er i en moderne kontekst. Interessant! På Goodreads ser det nesten ut som hun har samme cover som Elmet.


Zadie Smith (Storbritannia) - Swing Time *453 sider
Artig å se Zadie Smith tilbake på Man Bookers liste. Hun var kortlistet for On Beauty i 2005. Jeg gleder meg til å bli kjent med denne forfatteren. Swing Time handler om to venninner som begge ønsker å bli dansere, men kun en av dem har talent. Den andre har imidlertid noen interessante ideer. Handlingen er lagt til London og Vest-Afrika og rase/etnisitet er et sentralt tema. Les mer på Goodreads!


Colson Whitehead (USA) - The Underground Railroad *306 sider
Denne leste Obama i sommer - og den vant en Pulizer og National Book Award. Just saying.... The Underground Railroad toppet listen over bøker Goodreadsleserne håpet å se på Man Bookers longlist, et ønske som ble innfridd. Jeg leser den nå, og liker den godt. Tenk deg at det går en hemmelig togbane som frakter slaver på rømmen fra sørstatene til frihet. Det er utgangspunktet for Whiteheads roman. Vi følger Cora som har rømt fra en brutal plantasje i Georgia, med livet som innsats. Usentimental og kjapp i vendingen så langt. Les mer på Goodreads.  Det overrasker meg om den ikke kommer med på Shortlist, men er vinnersjansene redusert av at The Sellout vant i fjor? De er jo ganske forskjellige, men tematikken er jo den samme. 

Hvilke håper dere å se på shortlist? 

Uten å ha mer enn lest meg 1/3 inn i The Underground Railroad, ønsker jeg meg følgende liste:

  • The Underground Railroad
  • Autumn
  • Lincoln in the Bardo
  • The Ministry of Utmost Happiness
  • Elmet 
  • History of Wolves 
spent på hvordan listen ser ut etter jeg har lest litt mer. Jeg har heller ikke tenkt på kjønn/nasjonalitet/tematikk etc. Bare på hva jeg gleder meg mest til å lese.




onsdag 28. juni 2017

C. Beckett - Dark Eden Trilogy (Dark Eden, Mother of Eden, Daughter of Eden)

Jeg kjenner jeg er litt rusten på bokblogginga om dagen, men jeg må fortelle dere om en spennende bokserie jeg har lest! Wikipedia klassifiserer den som social science fiction, hva nå enn det er – men en god bok er en god bok, uavhengig av sjanger, så ingen grunn til å gi den en kald skulder selv om du ikke er romskipentusiast.
 
Dark Eden er en fascinerende beboelig planet der etterkommere av to strandede astronauter er fanget i påvente av at noen fra jorden skal komme tilbake for å hente dem. Den solløse planeten er varmet opp fra kjernen og de eneste lyskildene er lanternene på trærne og vegetasjonen og noen av dyrene. Når vi entrer historien består Familien av litt over 500 mennesker som alle er etterkommere av astronautene Angela og Tommy, hvis romskip havarerte i atmosfæren utenfor Dark Eden. Kollegaene deres har forsøkt å reise tilbake til romskipet med landingsfartøyet for å be jorda om hjelp til å komme hjem. Familien har ikke flyttet seg fra landingsplassen til Angela og Tommy, selv om det er gått flere generasjoner. De mener det er her de har størst sjans for å bli funnet igjen, om en redningsaksjon kommer. Den første boka følger 15-åringen John, som mener Familien må spre seg over større områder for å kunne sikre seg nok mat. Det gjør at vi oppdager mer av Eden og gir rot til en konflikt som går hele trilogien igjennom. Kommer det noen gang til å komme noen fra jorda for å hente beboerne av Dark Eden hjem og hvor mange generasjoner kan det gå før jorda ikke lenger er å anse som hjemme? 
 
Forfatter: Chris Beckett
 
Tittel: Dark Eden trilogy bestående av:
  • Dark Eden (Dark Eden #1), 400 sider, utgitt januar 2012.
  • Mother of Eden (Dark Eden #2) på 468 sider, utgitt mai 2015
  • Daughter of Eden (Dark Eden #3) 400 sider, utgitt oktober 2016.
I et nøtteskall: Eden versjon 2.0 - sosiologi og innavl i verdensrommet. Noe av det mest originale du kommer til å lese i år.
 
Favorittutdrag:
"In fact sometimes whole groups would turn on one another like when Hitler and the Jar Men turned on the Juice."
 
"Having a soft spot for someone you never knew was another way of not having to be with equals, wasn’t it? Dead people can’t talk back, and you can choose what you want to hear them say, and know they’ll never tell you you’re wrong."
 
"Science will take us all kinds of places, but it will never take us home."
 
Klokt om vitenskap vs religion
 Jeg elsket denne triologien og leste alle bøkene raskt etter hverandre. Den var eksotisk, humoristisk og spennende, samtidig som den hadde slagkraft. Jeg synes den skrev klokt om vitenskap og religion og demonstrerte vitenskapens manglende gjennomslagskraft, selv i lys av ganske overveldende bevismengde. Beckett sier selv at han ville ta historien om Eden fra Bibelen og snu den på hodet. To mennesker befolker Eden, men det er et sted man ønsker seg vekk fra. På samme måte som ganske hverdagslige historier i gamletestamentet antar mytiske proposjoner, har Dark Eden en liknende utvikling (Intervju av Chris Beckett, Kirkus Reviews. 2 april 2014, oppgitt som kilde i Wikipediaartiklen).
 
Den første boken var kanskje den som fenget meg mest, for jeg likte så godt skildringene av Dark Eden og det å få utforske plante- og dyrelivet der. Språket i boka bærer begge preg av at alle er i familie og er fortalt de samme historiene om ting fra jorda som er abstrakte for dem. Det er ingen utenfra som kan korrigere og forvitringen danner nesten grunnlag for et nytt språk. Etter hvert som det blir mer krevende å jakte slutter man også med undervisning fordi man trenger barna til å hjelpe til å sanke mat. Innavlen og næring som ikke er tilpasset oss mennesker gjør også at fysikken gradvis utvikler seg dårligere. Man sier for eksempel ikke at man er "very hungry", men at man er "hungry hungry". Å ligge sammen, altså "sleep together" har blitt "slip" eller "slippy", "Jews" har blitt "juice" – de er forøvrig i konflikt med "Jar men " og det var Hitler som korsfestet Jesus, "radio" har blitt "rayed-yoo" og "vehicle" er "veekle". Du ser hvor dette bærer. Bøkene er spennende og forteller om konflikter rundt kjønn - hvordan kvinner utøver makt på en annen måte enn menn, behovet for å tro på noe større enn seg selv og hvordan konflikter og maktkamper oppstår i samfunn og ulike måter å lede samfunn på.
 
Jeg vil ha en 4. bok – eller i det minste en filmatisering! Isteden har jeg nøyet meg med å google FanArt og snakke med kjæresten som også likte bøkene godt. Han har ikke lest siste bok enda, så jeg må jobbe hardt for ikke å spoile, siden jeg veldig gjerne vil diskutere slutten med ham. Om noen andre vil diskutere slutten med meg, ta kontakt!
 
Jeg synes hele serien fortjener: B
 
Første og siste bok er sterkest, midterste bok engasjerte meg litt mindre. Sånn er det vel ofte når det er tre bøker i en serie.
 
Tags: #DarkEden, #vitenskapogreligion, #SocialScifi, #sosiologi, #familieifleng, #nyverden #JarMenLeaveTheJuiceAlone

fredag 31. mars 2017

S. Meyer - The Chemist (lydbok)

Juliana er på flukt fra det hemmelige offentlige byrået hun tidligere arbeidet for, etter de har bestemt seg for at hun sitter på kunnskap som kan skade deres fremtidige planer. Hun flytter jevnlig og bytter navn ofte, hun sover med gassmaske på og feller med dødelig giftgass på dørene. Hun omgir seg ikke med venner eller familie. Det ville være å be om trøbbel. Jobben har allerede forsøkt å drepe henne uten forvarsel tidligere, og det er ingen grunn til å tro de ikke kommer til å prøve på nytt. Så mottar hun en henvendelse fra en tidligere kollega som tilbyr henne muligheten for å avslutte katt og mus jakten – om hun bare aksepterer et siste oppdrag. Er det en felle? 
 
Bildet er lånt fra Happy Books

Forfatter: Stephanie Meyer
Tittel: The Chemist (2016)
Sidetall: 512 sider – jeg hørte den som lydbok på Audible (17 timer).

Førsteinntrykket er at dette er en dårlig kvinnelig Jason Bourne rip-off, men det tar seg opp!
Om du leser beskrivelsen av boka og tenker at denne boken – som en Goodreadsleser helt riktig påpeker- har blitt skrevet 1000 ganger før, skal jeg ikke si deg imot. Men den er fengende, særlig for oss som ikke leser så mye fra denne sjangeren til vanlig. De mest fornøyde leserne tror jeg vil være dedikerte Meyer-fans. De minst fornøyde er nok de som leser mye spenning og krim og som vil synes kjærlighetshistorien er et forstyrrende element.

Selv om dette i motsetning til Meyers tidligere verk ikke er YA, inkluderer hun mange av de samme ingrediensene til historien. Vi har den musete hovedkarakteren og den fantastisk tiltrekkende kjærlighetsinteressen, ulven og lammet – og det å trekkes inn i en helt "ny" virkelighet som man som ordinær borger hittil har vært forskånet for og/eller uvitende om og forfatterens evne til å fortelle på en drivende god måte. Jeg så paralleller til både The Host og Twilight. Men det er kanskje ikke så rart at Meyer følger suksessoppskriften sin. The Host er for øvrig min favoritt av disse tre bøkene jeg har lest av forfatteren.

Kort oppsummert, god underholdning og en bok jeg tror vil falle best i smak hos dem som ikke leser så mye krim og spenningsbøker til vanlig. Likte du Twilight for 10 år siden er det en bonus.

Karakter: C

fredag 10. mars 2017

Biblioterapi - bøker som medisin

Jeg leste i Klassekampen i dag –jada, Høyrevelgere og NHO-ansatte leser også Klassekampen- om biblioterapi. Altså det å lese om andre sine erfaringer for å bedre forstå seg selv og få til endring. Artikkelen bar tittelen "Prosa i staden for Prozac?" og anbefales varmt. Lesing utvikler tross alt empatien, så hvorfor skulle ikke bøker vi har lest endre hvordan vi oppfatter både oss selv og andre? Gode bøker minner oss på at perspektiv og hvilke deler av historien vår vi velger å ilegge betydning bestemmer hvordan vi lever med den videre. De gode bøkene viser oss hva man kan overkomme og leve med og setter egne erfaringer i perspektiv. Jeg synes kanskje det er litt overilt at det finnes en yrkestittel i USA som heter Certified poetry therapist (som omfatter biblioterapi, poesiterapi og dagbokterapi), men at det å lese er sunt for hode og hjerte tror jeg absolutt.

Her er noen av bøkene som har fått meg til å tenke litt ekstra.

The Vegetarian sier noe om introvert raseri, og om det å miste noen og føle deg maktesløs i volden de utøver ovenfor seg selv. The Buried Giant hadde et brilliant poeng om at rettferdighet krever at vi husker, imens fred avhenger av at vi er villige til å glemme. The Perks of being a wallflower driver hovedkarakteren litt biblioterapi selv i mens han setter alle andre sine behov foran sine egne. Darling River er beksort og Lolita-inspirert. Ikke mye trøst å hente her, men et spark bak - om det trengs.

 
Lest noe du mener passerer som prosa-prozac? Fortell!

fredag 24. februar 2017

M. Isakstuen - Vær snill med dyrene

Karen skiller seg fra mannen og familien på tre går i oppløsning. Datteren på tre år bytter hjem annenhver uke. Dette er et dypdykk i følelsene til en mor som kjenner på at hun ikke lever godt med delt omsorg og splittet hjem. Hun har selv hatt foreldre som gikk fra hverandre og det ga henne mye sinne som liten. Sinne som manifesterte seg i at hun rev bena av insekter og brant maur med forstørrelsesglass. Tittelen forstår jeg derfor som en slags bønn til datteren; jeg vet du kommer til å ha sinne, men ikke ta det ut over stakkars småkryp. Vær snill med dyrene. 
 
Bilde fra: forfatterens blogg.

Forfatter: Monika Isakstuen
Tittel: Vær snill med dyrene (2016)
Sideantall: 208 sider.

I et nøtteskall:

Favorittutdrag:
"De yngste døtrene klamrer seg til mødrene i visshet om å være elsket.
De små døtrene lener seg inn mot mødrene med krav om å bli tatt vare på.
De litt større døtrene betror seg til mødrene med forventning om å bli forstått.
De voksne døtrene oppsøker mødrene i håp om ikke å bli avvist."

"Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den."

"For dyrene er saken enkel. Barnet tilhører kroppen som har født det."
Mamma annenhver uke
Karen er nyskilt og i begynnelsen av 30-årene. Forfatteren gir ikke noe innsikt i hva som har ledet opp til skilsmissen, boken rendyrker fortvilelsen over å være adskilt fra barnet sitt annen hver uke. Det blir derfor ingen avveining om hvorvidt skilsmissen var berettiget, eller verdt det på noen måte. Når Anna på tre år er sammen med Karen, skildrer hun stort sett øyeblikkene hun ikke klarer å være mentalt tilstede. Ellers beskrives savnet etter barnet på utallige kreative måter. Eksempler fra dyreverdenen er flittig brukt gjennom hele boken. Grønnlandsselen forlater for eksempel ungene sine etter om lag tolv dager etter fødselsen. Da er de ferdig fetet opp. Karen forstår ikke hvordan hun bare kan svømme bort fra de fire hvite pelsklumpene som ligger igjen på isen. Er det en ting hun har lært om seg selv, så er det at hun ikke er en moderne skilt kvinne som synes det er kjekt å kunne reise, drikke og jobbe overtid annenhver uke.

Jeg synes dette er interessant og godt skrevet, men ble litt overrasket over at dette var alt. Jeg forstår på en side rendyrkingen, og det er nok materiale til ettertanke. Men jeg skulle likevel ønske at boken var mer, at det var flere problemstillinger side om side og flere karakterer ble hørt.

Karakter: C

Tags: #norsklitteratur, #2016, #skilsmisse, #C

fredag 17. februar 2017

En poke bowl i Berlin?

Det er helg og jeg håper dere har hatt en fin uke så langt og at dere har hyggelige planer eller ingen planer for dagene som kommer. No plans are the best plans. Med mindre man har noe skikkelig artig på tapeten, da.

Jeg har en kortweekend i Berlin planlagt første helgen i mars. Langweekend er så 2014. Neida, men jeg vil ikke dra fra ettåringen så lenge, enda. Sammen med en god venninne er planene å rusle gatelangs i Mitte, leve kafelivet og spise hipstermat. Hvilket ikke burde være vanskelig, har hørt Berlin er hipsterby #1. Så kan man diskutere om det er bra eller ikke, men en ting skal hipsterne ha. De har den beste maten.


Poke bowl - NAM! (bilde: foodnetwork.com)
Shakespeare & co har godt utvalg av engelsk litteratur. Bildet er fra Pinterest, og jeg har ingen ide om det er fra starten av 90-tallet eller om dette er hipstere fra 2017. Kudos til fyren i døråpningen som er kledd helt i trå med mitt moodboard fra forrige post.
Jeg har vært i Berlin før, da fikk jeg unnagjort ganske mye krigshistorie og kultur. Siden tiden er så kort denne gangen vil jeg helst ha byliv og kos. Har dere noen tips til hva vi kan finne på og hvor vi bør dra? Vet du kanskje om en veldig hyggelig cafe, en super burger, eller en sjarmerende bokbutikk? Gi lyd i kommentarfeltet, jeg vil gjerne høre om det. Tenkte å bo i Mitte. Jeg har notert meg Shakespeare and Sons som selger engelsk og fransk litteratur i Friedrichshain. Ellers håpet jeg å se byen fra sykkel med lokal guide, om været tillater det.

På bokfronten leser jeg de siste 15 % av Malazan-seriens første bok, Gardens of the Moon. Det har vært en ganske intens leseropplevelse. Skal skrive anmeldelse når jeg får gjort meg ferdig. Jeg har fått hang-up på HBO-serien The Affair, som faktisk minner litt om den fantastiske Fates and Furies i fortellermåte og tematikk. Anbefales! Er slettes ikke så steriotyp som tittelen kan gi inntrykk av, eneste drawback er at den kvinnelige hovedrolleinnhaveren ser ut som Pennsatucky Doggett fra Orange is the New Black, og det er litt vanskelig å se kjærlighetsdrama med Pennsatucky… Uansett, jobber med å ignorere den stemmen i hodet som sier: Hvorfor kysser McNulty på Pennsatucky?!

Ok, hårfint bokalibi for denne bloggposten. Det ble mest prat om ting jeg gleder meg til og som opptar meg. Håper dere har en super helg!

torsdag 9. februar 2017

A. Rees - The Curated Closet + workbook 2016

Det er jo veldig i vinden å rydde og skrive bøker om organisering om dagen. Jeg har startet med klesskapet, hvilket er mye morsommere enn kjøkkenskapet. Dette blir en litt annerledes bokomtale, rett og slett fordi dette er en litt annerledes bok enn jeg pleier å lese. DET ER EN SELVHJELPSBOK! Neida. Joda. Det er  iallfall en nyttig bok for folk som stadig bruker penger på klær, har et skap de nesten ikke får igjen døra på og fortsatt ikke klarer å sette sammen et antrekk man er mer enn terningkast tre fornøyd med etter for lang betenkningstid. Jeg har lest flere bøker om garderobebygging og stilutvikling, men ingen som har engasjert meg som denne.

Forfatter: Anuschka Rees

Tittel: The Curated Closet (2016)

Sider: 272

I et nøtteskall: Oppskrift til å bygge drømmegarderoben, men ikke på 1-2-3.

Rees er en tysk blogger, psykologistudent og motelsker, som ønsket å bruke pensum innen beslutningsteori til å forme valgene hun tok om mote og innkjøp. Selv er hun tilhenger av en ganske minimalistisk stil, men det trenger ikke du å være for å få noe ut av boken hennes.

Hovedforskjellen mellom The Curated Closet og andre bøker jeg har lest om samme tema er at denne ikke tar utgangspunkt i at man har en "type" stil: f.eks at man er klassisk preppy, sporty, rocka eller liknende for så å gi deg en liste over basisplagg du må eie for å fullføre stilen. Den tar avstand fra bruk og kast, og raske trender, men forteller deg heller ikke at du må begrense deg til å bygge en minimalist kapselgarderobe der du kun får eie 30 plagg, som alle kan brukes sammen. Selv om sistnevnte i teorien ikke høres så dumt ut. Men regelbaserte bøker gir raske fasiter og resultatet kan fort bli at man kjøper mange plagg raskt, som er dyrt - og at man ikke har tatt seg tiden til å la egne preferanser modnes. Så man kjøper en slags "stilmal" og resultatet blir at man kan føle at man går rundt i en haug nye klær som er fine nok, men som man ikke føler seg hjemme i.

The Curated Closet tar sikte på at du skal utvikle en personlig stil over tid og at du skal bygge en garderobe bestående av plagg du elsker, som passer sammen i mange kombinasjoner. En mindre men bedre garderobe, i høy kvalitet - som varer i mange år. Boken hjelper deg steg for steg å bygge drømmegarderoben, men det krever at leseren gjennomfører endel øvelser i boka og aksepterer at ting tar tid. Jeg har vært ekstra ivrig og lastet ned arbeidsheftet fra nett i tillegg. Jeg koser meg med å planlegge, finne inspirasjon og kikke. For eksempel begynner boka med at man tar utgangspunkt i hvordan man kler seg nå. Man tar bilder av antrekkene sine over en to-ukers periode og vurderer hvordan man føler seg i klærne, og hvor godt de passet til det man gjorde den dagen. Det gir et utgangspunkt for prosessen. Jeg vurderte å legge ut noen av bildene mine her, men ain't nobody got need for dat. La oss bare si det er rom for forbedring.

Så samler man inspirasjon, fra blader, blogger og nettsider. Jeg har brukt Pinterest ivrig. Her er et av mine moodboards som viser farger, stiler og snitt jeg tiltrekkes av.

Utdrag fra mitt Pinterest Moodboard: The Curated Closet
 I arbeidsheftet og boken er det så øvelser som gjør at man konkretiserer hva man liker på moodboardet sitt, av passform, materialvalg, farger og hvordan klærne er satt sammen og stylet. Hva er nøkkelplagg i denne stilen? Hvilke elementer av denne stilen inngår allerede i garderoben din? Er det noen slags oppskrift på antrekkene som ser ut til å gå igjen? Jeg ser at jeg i det minste kan la være å kjøpe flere skinnyjeans eller fargerike og mønstrede topper - selv om jeg synes de også kan være fine, passer de ikke inn i helheten jeg tiltrekkes av. Så kunne man kanskje tenke seg at neste steg er å identifisere at jeg elsker dressbukser, ullgensere og blyantskjørt i nøytrale farger og bør ut å kjøpe dette med en eneste gang, og helst mens salget fortsatt pågår. Det er fristende, men ikke i tråd med bokas filosofi.

Jeg kommer til å fortsette å bruke boken som et oppslagsverk for å bygge drømmegarderoben min, og forsøker å akseptere at ting tar tid. Jeg går innom Pinterest og gjør små endringer i moodboardet mitt. For eksempel kom jeg på at de fleste stiler som har bare legger er urealistiske i Norge størstedelen av året, jeg er avhengig av strømpebukse - fordi det er så kaldt. Så da er spørsmålet om stilen fungerer like godt med en sort strømpebukse.

Men nå skal ikke jeg fortsette å entusiastisk dra dere gjennom boken. En hver som begir seg ut på prosjektet bør få gjøre det steg for steg, i eget tempo.  Om du er nysgjerrig på hvorvidt The Curated Closet er noe for deg, så kan du jo sjekke ut bloggen til Anuschka Rees først. Det er denne boken bygger på, og at den er gratis er jo heller ikke feil.

Workbooken kan du printe ut selv, den er tilgjengelig fra hjemmesiden hennes. Jeg ga 15 dollar for den og det anbefales at man har den ved siden av boka. Om du bare har tenkt til å kjøpe en, så kjøp boka. Det er nemlig ikke så mye kontekst og forklaring etterhvert som du kommer utover i arbeidsheftet, men referanser til sidetall i boka. De har sikret seg litt der.

Gir dere en oppdatering om et års tid om jeg fortsatt synes dette var en god ide.

søndag 5. februar 2017

E. Ferrante - The Story of the Lost Child

Denne posten vies til siste bok i en firedelt og helt fantastisk leseropplevelse. Jeg har vært på ferie i Italia! Stryk det. Jeg har levd et liv i Italia. Jeg er klar over at det er en ganske pretensiøs ting å si, men det føles slik.


 
Forfatter: Elena Ferrante
 
Tittel: The Story of the Lost Child (Min Briljante Venninne #4) (2014)
 
Sideantall: 480 sider
 
I et nøtteskall: Jeg får ikke fullrost denne serien! Ekstraordinært fortalt om sylskarpe, men ikke alltid særlig sympatiske venninner i kamp med omgivelsene.
 
Favorittutdrag:
 Once, I couldn’t contain myself and I said to Adele: “It was really difficult to live with your son.” “There’s no man it’s not difficult to live with.”
 
The voters were angry with the old, the new, and the very new. If people had been horrified at those who wanted to overthrow the state, now they were disgusted by those who, pretending to serve it, had consumed it, like a fat worm in the apple.
 
She possessed intelligence and didn’t put it to use but, rather, wasted it, like a great lady for whom all the riches of the world are merely a sign of vulgarity. That was the fact that must have beguiled Nino: the gratuitousness of Lila’s intelligence. She stood out among so many because she, naturally, did not submit to any training, to any use, to any purpose. All of us had submitted and that submission had—through trials, failures, successes—reduced us. Only Lila, nothing and no one seemed to reduce her. Rather, even if over the years she became as stupid and intractable as anyone, the qualities that we had attributed to her would remain intact, maybe they would be magnified. Even when we hated her we ended by respecting her and fearing her.
 
Tilbake til Napoli og for en underlig slutt
I siste del av Napoli-kvartetten vender Elena hjem til det gamle nabolaget og blir Linas nabo. Hun fortsetter å nedprioritere familielivet for å realisere seg selv som forfatter. Lina hjelper Elena med barna og ønsker å bruke venninnens språkmektighet og status for å endre hjembyen til det bedre. Goodreadsomtalen av boka bruker ordet ærlig for å beskrive vennskapet mellom Lina og Elena, og det stemmer godt.
 
Er det forresten slik, at de som kjente deg i tiden du kanskje var den mest konsentrerte og ukorrigerte versjonen av deg selv, som kanskje er rundt 15-17 års-alderen, vil fortsette å se deg som denne personen – gjennom resten av livet? Om ja, gjør ikke det at de er i konstant utakt med personen du er i dag, eller gjør det at de kjenner deg bedre enn noen andre?
 
Slutten på boka var ikke umiddelbart tilfredsstillende, men det gikk seg til og jo mer jeg tenker på den jo riktigere var den.
 
Endelig ferdig, eller?
Jeg får ikke helt bestemt meg om jeg endelig er ferdig med Napoli-kvartetten, eller beklageligvis er ferdig med Napoli-kvartetten. Jeg lener kanskje mot sistnevnte. Siste side er lest, slutten er googlet og reflektert over og jeg er i gang med en ny bok. Jeg vet jo Ferrante har skrevet flere bøker før hun skrev disse/denne – så jeg kan jo gå i gang med dem. Noen som har noen erfaringer med noen av de andre bøkene hennes? Titlene kunne vært kapitteloverskrifter i serien jeg akkurat har lest, forresten.
  • L'amore molesto (1992; engelsk oversettelse: Troubling Love, 2006)
  • I giorni dell'abbandono (2002; engelsk oversettelse: The Days of Abandonment, 2005)
  • La frantumaglia (2003; engelsk oversettelse: Fragments, 2016)
  • La figlia oscura (2006; engelsk oversettelse: The Lost Daughter, 2008)
  • La spiaggia di notte (2007; engelsk oversettelse: The Beach at Night, kommer snart)
Kilde: Wikipedia: Elena Ferrante works)
 
Jeg vet ikke om det er helt rettferdig, men jeg tenker kanskje at Napolikvartetten trolig er det beste hun har skrevet og at det andre hun har skrevet leder opp til den. Slik jeg synes alle Murakamis verk leder opp til 1Q84. Ikke at forfattere ikke kan ha mer enn en god bok. Jeg synes nesten alle Murakamis bøker er gode, men det er jo variasjoner av den samme historien, som jeg synes han fortalte best i 1Q84. Når jeg ser titlene på Ferrantes bøker tenker jeg at hun trolig har vært innom de samme temaene som Napolikvartetten spiller på i tidligere bøker, iallfall om de er så selvbiografiske som Napolikvartetten fremstår som. Er de det?
 
Bøkene i serien er en del av en helhet, det er en lang historie og man bør lese alle i riktig rekkefølge. Min favoritt var bok to.
 
Her er lenker til de andre omtalene mine av Ferrantes Napoli-kvartett.
 
jeg synes hele serien fortjener: A
 
tags: #livsverk, #vennskap, #Italia, #haveandhavenots, #politikk, #kvinnerogkunnskap, #kvinnerogandrekvinner, #forhold, #familier, #internjustis, #oppløstegrenser

søndag 22. januar 2017

E. Ferrante - Those who leave and those who stay

Ferrante sier selv at de fire bøkene, egentlig er – og bør leses som en bok. Derfor er det ikke så greit å si så mye om handlingen i bok 3. Det blir jo spoiling! Jeg skal derfor prøve å ikke si så mye om hva som skjer, men heller snakke litt rundt tematikk. Med unntak av begynnelsen, som akkurat som i de andre bøkene er satt til nå-tid med en gammel Elena – omhandler denne delen av boka Elenas etableringsfase i midten og slutten av tyveårene. I mens Lina har vært stjerna i de to første bøkene (kanskje mer den første enn den andre), tar fortelleren selv scenen i bok tre. Elena avanserer innen rammene av et politisk polarisert Italia, med harde fronter mellom sosialister/kommunister og fascister. Avstanden mellom Elena og Lina øker, og det er ikke bestandig helt klart om det er omsorg eller fandenivoldskhet som binder vennskapet sammen.



Forfatter: Elena Ferrante (pseudonym)

Tittel: Those who leave and those who stay (Min briljante venninne #3) (2013)

Sideantall: 400 sider

I et nøtteskall: Drømmer møter realiteter i etableringen av en familie

Favorittutdrag:
"…my husband never praised me but, rather, reduced me to the mother of his children; even though I had had an education he did not want me to be capable of independent thought, he demeaned me by demeaning what I read, what interested me, what I said, and he appeared willing to love me only provided that I continually demonstrate my nothingness." 
"Maybe, I thought, I’ve given too much weight to the cultivated use of reason, to good reading, to well controlled language, to political affiliation; maybe, in the face of abandonment, we are all the same; maybe not even a very orderly mind can endure the discovery of not being loved."
Midttid og hykleri
Tredje del av Napoli-kvartetten begynner med underoverskriften "Middletime". Elena har giftet seg med en ung universitetsprofessor med et kjent navn. Han er sjarmerende uflidd, og litt klønete sosialt. Han brenner for arbeidet sitt, men lever i skyggen av faren – som er en kjent professor og samfunnsdebattant. Elena har på kort tid konstruert livet hun drømte om og klatret i det sosiale hierarkiet. Hun har gått fra å være arbeiderklasse, til å tilhøre den sosialistiske eliten i øvre middelklasse. Her er alle fritt-tenkende og –talende og de elsker henne for å ha arbeidet seg opp.

Elenas selvbiografiske roman får økt anerkjennelse, og hun strever med å skrive en oppfølger. Litt inception det der. Elena Ferrante er Elena Greco slik Elena Greco er Elena Grecos protagonist. Men hei! 

Etter hvert som familie etableres kjenner Elena på samme begrensninger i den sosialistiske, feministiske og akademiske storfamilien hun nå er en del av – som hun kunne forventet hjemme i Napoli hadde hun gått i morens fotspor. Hun observerer at menn kan fortape seg helt i arbeid eller interesser uten å måtte unnskylde tiden de tar fra fellesskapet og oftest partneren sin, innen rammene av en familie. Når det påpekes, svarer partneren tørt at Elena kan arbeide med sin research og sine tekster når hun ønsker, så lenge hun ikke tar tid fra ham og hans arbeid. "Hvem andre kan hun ta tid fra?" spør en fritt-talende gjest. "Ønsker hun det sterkt nok, finner hun alltids tid." er svaret. I mens denne diskusjonen pågår, vasker Elena over gulvene, lager mat og dekker bordet uten hjelp fra noen av dem. Case in point, der altså.

Karakter: B

Tags:#vennskap?, #ambisjoner, #familieliv, #egne behov vs andres behov

fredag 13. januar 2017

E. Ferrante - The Story of a New Name

Jeg må innrømme at jeg er helt bergtatt av Napoli-kvartetten til Elena Ferrante. Jeg leser med en interesse jeg ikke har hatt for bøker på over ett år. Kanskje lengre. Nå har jeg lest ferdig bok to: Historien om et nytt navn. Den var enda bedre enn den første boken. Jeg er ikke så nysgjerrig på hvem som skjuler seg bak pseudonymet Elena Ferrante. Forfatteren har tross alt truet med at hun vil slutte å skrive om identiteten hennes blir kjent. Kanskje er det ikke så viktig for meg, fordi jeg fortsatt har to bøker igjen av serien og således er mer interessert i den fiktive Elena enn den "virkelige Elena"? En journalist meldte i oktober i fjor at han hadde funnet ut hvem hun var. Fans over hele verden responderte med sinne. (Kilde: The "Unmasking" of Elena Ferrante.)

Bokforsiden ser såpass ut som lavkvalitets kiosklitteratur at jeg legger ved lydbokomslaget i steden for ikke å skremme vekk folk og gi feil inntrykk av boka. Jeg leste på Kindle. 

Forfatter: Elena Ferrante

Tittel: The Story of a New Name (Historien om et nytt navn) (2012).

Sideantall: 299 sider.

I et nøtteskall:
 Identitet og vennskap. Å definere seg selv ut i fra andre.

Favorittutdrag:
"If nothing could save us, not money, not a male body, and not even studying, we might as well destroy everything immediately." 
"One becomes affectionate toward men slowly, whether they coincide or not with whomever in the various phases of life we have taken as the model of a man." 
"That people, even more than things, lost their boundaries and overflowed into shapelessness is what most frightened Lila in the course of her life. The loss of those boundaries in her brother, whom she loved more than anyone in her family, had frightened her, and the disintegration of Stefano in the passage from fiancé to husband terrified her."
Kvinnelige ambisjoner og statiske roller venninner i mellom
Bok to inneholder essensen av livene til de to venninnene fra slutten av tenårene til midten av tyveårene. Vi følger Lina i ekteskapet med Stefano og Elena i livet mellom eksamenene. Lila har skapt et liv for seg selv, som er eventyrlig etter standardene i de fattigslige omgivelsene hun har vokst opp i. Hun er likevel ikke fornøyd og gjør i kjent stil livene til alle rundt seg surt. 

Elena fortsetter studiene, og lever etter egen mening fortsatt i skyggen av Lila, selv om vennskapet er i oppløsning i denne boken. Elena er svært opptatt av å bli likt, og skammer seg over mye. Hun forsøker å kamuflere for omverdenen at hun egentlig ikke vet noen ting, men bare gjengir det hun leser. Hun er redd ingen av hennes ideer er originale. Dette er tanker jeg tror mange som har tatt høyere utdanning har. I tillegg skaper utdanningen hennes og språket – det at hun nå snakker raffinert italiensk og ikke den napolitanske dialekten hun er oppvokst med en avstand mellom Elena og familien.

Stranden har en egen rolle i Ferrantes bøker. Det er her man drar for å komme vekk fra det harde dagliglivet, karakterene blir frigjort fra rollene hverdagen pålegger dem. Dette er stedet karakterene i større grad er seg selv, og en rekke hendelser som former historien legges hit.

Det er også interessant i hvor stor grad dynamikken mellom to personer settes tidlig. Lina og Elena har forandret seg mye siden de første årene de lekte sammen som småjenter, men maktforholdet og synet på hverandre er tilnærmet uforandret. De dannet en identitet da, om hvem de var – alene og sammenliknet med den andre, som ingen av dem bryter fri fra. Felles for dem begge, er at de har ambisjoner.

Jeg elsket denne boken! Jeg var villig til å stå opp tidligere om morgenen bare for å få ekstra tid til å lese. Det sier vel litt. Alle som likte bok 1, leser nok bok 2. Så hvem denne anmeldelsen skal overtale er jeg ikke sikker på.

Karakter: A

Tags: #jenter, #60-tallet, #skam, #Napoli, #ekteskap, #aspirere,

søndag 1. januar 2017

H. Kang - The Vegetarian (vinner av internasjonal Man Booker 2016)

Godt nytt år! Jeg håper dere har hatt en fin feiring og at antallet bøker lest i året som gikk oversteg antall tomflasker dere har måttet rydde bort i dag.

Elida tipset meg om The Vegetarian, som vant fjorårets internasjonale Man Booker. Jeg leste den i ett jafs. Han Kang danket ut kritikerfavoritten Elena Ferrante (du vet Min Briljante Venninne-forfatteren) og delte førstepremiepotten med oversetteren sin (kilde). Min kjennskap til sørkoreansk kultur begrenser seg til Gangnam Style, så man kan si det slik at det var på tide med litt påfyll. Oppa Booker Style!

Yeong-Hye introduseres av ektemannen som helt gjennomsnittlig. Det er ingenting spesielt med henne i det hele tatt, kanskje med unntak av at hun helst slipper å ha på BH. Det at hun var så ordinær var noe han fant tiltrekkende, det matchet ham selv, synes han. Så begynner Yeong Hye å ha blodige mareritt som gjør at hun slutter å spise kjøtt. En lavmælt krig begynner mellom Yeong Hye og omgivelsene. Ektemannen vet ikke hva han skal gjøre, og henvender seg til svigerforeldrene - som om konen er en slags vare med produksjonsfeil. De, på sin side - beklager og lover bot og bedring. Ingen ser ut til å være opptatt av den mentale helsen til Yeong-Hye. Hun har fått en "fiks ide" og må kjeftes tilbake til virkeligheten virker som konsensus.  Jo hardere de forsøker jo mer trekker hun seg inn i seg selv, til hun ikke lenger bare avstår fra kjøtt, egg og meieriprodukter - hun har i stor grad sluttet å forholde seg til omverdenen. Kilo for kilo og tanke for tanke forsvinner hun. Søsteren er fortvilet. Hvordan kan hun nå frem til Yeong-Hye før hun blir borte for godt?


Forfatter: Han Kang

Tittel: The Vegetarian (2016) - men tilgjengelig på sørkoreansk fra 2007

Sideantall: 192 sider

I et nøtteskall: Introvert krigføring vs det etablerte

Favorittutdrag:

However, if there wasn't any special attraction, nor did any particular drawbacks present themselves, and therefore there was no reason for the two of us not to get married. The passive personality of this woman in whom I could detect neither freshness nor charm, or anything especially refined, suited me down to the ground.

Psykologisk drivende
Boken er tredelt. Første del forteller Yeong-Hyes ektemann. Han ser ut til å representere det som er satt og har ingen andre ønsker enn å være ubemerkelsesverdig. Bokens andre forteller er svogeren. Han lager kunstneriske filmsnutter og tror kanskje han har giftet seg med feil søster. Han bruker alenetiden sin på å tegne erotiske bilder av Yeong-Hye. Siste del av historien tilhører søsteren, In-Hye - som kanskje er den eneste som søker å forstå. Merkelig nok er delene som er mest interessante fortalt av de mest selvsentrerte fortellerne.

Boken er drivende selv om den er lavmælt. Jeg klarte ikke å legge den fra meg. Det er vanskelig å beskrive men jeg synes asiatisk litteratur og film klarer å formidle noe mellommenneskelig på en subtil og bevegende måte vestlig film og litteratur ikke kan. Jeg er ganske frustrert med meg selv, for jeg klarer ikke å forklare det bedre -  men det føles friskt, og jeg liker det.

Det tror jeg du kommer til å gjøre også, så om du ikke har lest denne lille perlen av en bok synes jeg du skal gi den et forsøk.

Karakter: B

Tags: #manbooker2016, #sørkorea, #psykiskhelse, #søstre




 
BLOG DESIGN BY DESIGNER BLOGS