søndag 7. juni 2015

Into the Wild - Helen Macdonald på Litteraturhuset fre 5 juni 2015

Jeg hadde gjort Into the Wild til en litteraturdate, for jeg tenkte at dette temaet på fenge villmarksmannen min. Kjæresten min er Lars Monsen Light. Takk gud for light. I går var vi på Villmarksmagasinet og kjøpte jaktdress til meg som jeg kan ha på når vi går lange skogsturer. Jeg har aldri hatt på meg en kjole som har vekket like mye entusiasme hos ham som denne militærgrønne grilldressen. "Den tar vi!" sa han, uten engang å se på prislappen. Uansett, det var kvelden på Litteraturhuset jeg skulle fortelle dere om.


Dette er Helen. Bildet er fra Independent.

De som satt på scenen på Litteraturhuset denne kvelden var:

Helen Macdonald: Forfatter av H is for Hawk - som har revitalisert naturbøker og gjort sjangeren tilgjengelig og attraktiv for oss som ikke vanligvis går for disse. H is for Hawk har vunnet både Costas Litteraturpris og Samuel Johnsons litteraturpris for non-fiction i 2014. Vidre har den fått en overveldende respons av superlativer fra aviser verden over, og Economist utpekte den til Book of the Year.

Harald Eia: Sosiolog og komiker. Trolig Norges morsomste og smarteste mann. Det er vel ikke så mange som ikke er kjent med Harald Eia. Det var han som intervjuet gjestene i Skavlan-stil.

Ole Giæver: Norsk filmskaper som lager filmer med seg selv i hovedrollen. Invitert for å diskutere sin nyeste film, den prisvinnende "Mot Naturen" - om en mann som får nok av dagliglivet sitt og rømmer til fjells. Filmen ble godt mottatt av norske kritikere, og har også hevdet seg på filmfestival i Europa. Giæver jobber for tiden på en ny film, der plottet er at han sitter på balkongen i et år.

Jeg skal ikke si noe særlig om Eia og Giæver. Selv om filmen til Giæver virket interessant, tror jeg intervjuet hadde blitt bedre uten ham tilstede, fordi engelsken hans satte så mange begrensninger i diskusjonen. Jeg kunne tenke meg en diskusjon mellom Erlend Loe (med utgangspunkt i Doppler) og Giæver på norsk hadde vært mer interessant. Uansett, det var Helen Macdonald jeg var der for å se, så jeg skal fokusere på henne.

Harald og Helen venter på å gå på scenen på Litteraturhuset

Et mesterlig møte av sjangre i en bok
Helens bok handler om falkonering, men den rommer mer enn det - den er et portrett av sorgen forfatteren kjemper med når faren dør og en slags skyggebiografi av forfatteren TH White også. Jeg stusset på at TH White ikke ble nevnt med et ord under hele arrangementet, for han utgjorde en stor del av boka. White er best kjent for å ha skrevet romaner om kong Arthur - "The Once and Future King", best kjent herfra er nok Sverdet i Steinen. Boken Macdonald ilegger størst fokus er naturlig nok boken "The Goshawk", som handler om Whites mislykkede forsøk på å temme en hønsehauk. Forfatteren leste den for første gang da hun var åtte år gammel. I H for Hawk beskriver Helen førsteinntrykket sitt:

This was a book about falconry by a man who seemed to know nothing about it. He talked about the bird as if it were a monster and he wasn't training it properly. I was bewildered. Grown-ups were experts. They wrote books to tell you about things you didn't know; books on how to do things. Why would a grown-up write about not being able to do something? What's more, the book was full of things that were completely beside the point. It talked, disappointingly, of things like foxhunting and war end history. I didn't understand its references to the Holy Roman Empire and Strindberg and Mussolini and I didn't know what a pickelhaube was, and I didn't know what any of this was doing in a book that was supposed to be about a hawk.
          Later I found a review of the book in an old British Falconers' Club journal. It was superbly terse. "For those with an interest in the dull introspective business of manning and training a hawk, The Goshawk will be a well-written catalogue of most of the things one should not do" it said. The men in tweed had spoken. I was on the right side, was allowed to dislike this grown-up and consider him a fool.

Bildet av White nyanseres gjennom boken, og han omtales med respekt og sympati. Det er tydelig at han søkte noe av det samme forfatteren selv lette etter gjennom relasjonen til sin hauk.

Noe av det jeg likte best med H is for Hawk er at den er mange ting. Den er en slags biografi, den er sorglitteratur, den er naturlitteratur, den er humoristisk, poetisk og forteller om både natur og menneske - og den gjør det på en uanstrengt måte.

Med ansiktet mot himmelen
Helen var opptatt av fugler fra tidlig av. Som seksåring forsøkte hun å sove med armene foldet bak på ryggen som vinger. På skolen, når de ba (de ba på skolen!) pleide hun å bytte ut "God" i bønnen med "Horus" - en egyptisk Gud med falkehode. "Jeg hadde sett bilde av ham, og tenkte umiddelbart - DET er min Gud, ikke han gamle fyren med skjegget." Faren, som var fotograf av yrke var ofte med henne ut for å se etter fugl. Han hadde også blikket festet mot himmelen, men så etter fly. De var allierte raringer.

"Those are bad pants" sa Helen i det bildet kom opp på skjermen. Kan ikke være uenig i det.

I en alder av 67 år døde faren av hjerteinfarkt. Det var moren til Helen som fortalte henne hva som hadde skjedd over telefonen. På dette tidspunktet var Helen "evig student" i Cambridge der hun jobbet med å skrive ferdig en thesis som en del av doktorgraden sin. Den blir nok aldri fullført, lo hun under arrangementet. Hun leide bosted og manglet på mange måter strukturen rundt seg for å klare å beholde grepet om virkeligheten.  Nettene ble fylt med drømmer om hauker. Spesielt en scene ble spilt omigjen og omigjen. En hauk som slippes fri og flyr og forsvinner, som i en lomme i himmelen.

Helen fikk sin første falk som 12-åring. I en alder av 37 bestemte hun seg for at hun skulle fly en hønsehauk (goshawk). Hun ble frarådet det av flere med kjennskap til både falk og hauk. Haukene var kjent for å være de vanskeligste å temme, de var større og mer blodtørste enn falkene. "Skaff deg noe som er bedre egnet for en dame, en liten falk kanskje". Sa de. Helen visste likevel at det var en hønsehauk hun skulle ha. Kort tid etter fikk hun kyllingen Mabel, fra en selger som drev oppdrett i Skottland. Man fanger ikke kyllinger vilt lenger.

"Det er mange måter det er akseptert å være original på i Cambridge. Å gå rundt med en hauk på armen er ikke en av de"forteller forfatteren. "Smågutter pleide å rope Harry Potter etter meg."


Helen og Harald på scenen

Var det en projisering av sorgen?
Det å temme en hauk hjalp egentlig ikke på sorgen. Det er ikke som jeg var trist, også skaffet jeg meg en katt også ble jeg glad. Det var ikke slik. Jeg trengte antidepressiva. Jeg husker jeg satt hos legen med håret i en stor floke, jeg hadde ikke dusjet på tre uker - og jeg besvarte et spørsmålsskjema som skulle brukes til å evaluere den mentale formen min. Et av spørsmålene var om jeg hadde blitt mindre flink til å pleie eget utseende og stelle meg. Der satt jeg, møkkete og fæl - og kunne ikke helt bestemme meg for hvorvidt det var tilfelle eller ikke. Jeg var ikke i god form. Men jeg er bra nå

Når hauken fløy var jeg en del av naturen, når Mabel tok et bytte ble jeg fort dratt tilbake til det å være menneske. Jeg var stolt av hauken min som hadde fanget noe, en fasan eller kanin, men jeg hadde sympati med byttet. Dessuten er det slik at hauken bare begynner å spise, og på et tidspunkt i spisingen dør byttedyret. Jeg skyndet meg alltid å knekke nakken på byttedyrene så de ikke skulle lide. I det øyeblikket følte jeg meg som et menneske igjen. Jeg måtte være human.

Var boken grief work?
Jeg tenkte at den ikke var det da jeg skrev på den. Men da jeg skrev på de siste sidene følte jeg meg fysisk syk. Å skrive boken var nok en slags ordentlig avskjed med faren min.




1 kommentar:

  1. Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

    SvarSlett

 
BLOG DESIGN BY DESIGNER BLOGS