torsdag 9. april 2015

H. Yanagihara - A Little Life

Det ble ikke så mye tegneserier på meg i påsken. Jeg leste Saga Deluxe bok 1, og ble ganske mettet. Det var greit, men ikke mer enn det. Så jeg plukket i stedet opp den helt ferske A Little Life. Den er skrevet av Hanya Yanagihara – forfatteren av the People in the Trees, som var en av de tre beste bøkene jeg leste i fjor. Forventningene var store.

Hovedkarakteren i A Little Life, Jude St. Francis, er omgitt av gode venner og dårlige barndomsminner. Han forteller så lite han kan om seg selv og har som mål å gli i ett med omgivelsene. Forfatteren trekker med seg den mørke tematikken fra the People in the Trees, men fokuserer her mer på livet etter overgrep og hvordan det påvirker selvbilde, relasjoner og intimitet. Boken er både forsiktig optimistisk og bunnløst trist på samme tid.

Bilde: Bustle, jeg leste boken på Kindle.

Forfatter: Hanya Yanagihara

Tittel: A Little Life (2015)

Sideantall: 710 sider.

Favorittutdrag:
How was a friendship any more codependent than a relationship? Why was it admirable when you were twenty-seven but creepy when you were thirty-seven? Why wasn't friendship as good as a relationship? Why wasn't it even better? It was two people who remained together, day after day, bound not by sex or physical attraction or money or children or property, but only by the sheer agreement to keep going, the mutual dedication to a union that could never be codified.

The only trick of friendship, I think, is to find people who are better than you are - not smarter, not cooler, but kinder, and more generous, and more forgiving - and then to appreciate them for what they can teach you, and try to listen to them when they tell you something about yourself, no matter how bad-or good- it might be, and to trust them, which is the hardest thing of all. But the best, as well.

Finnes det små liv? Og om det gjør det, hva er et lite liv? Betyr det at livet er kort, dårlig, verdiløst eller ubetydelig?

Dette er noen av spørsmålene forfatteren ønsker å diskutere med leseren i boken. Jude har overlevd en fornedrende barndom og det setter selvfølgelig spor – men er det fortiden som definerer ham?. Ikke for de rundt ham som elsker ham, men for Jude selv, er skammen noe som gjennomsyrer alt.

Jeg ser på Goodreads at flere lesere fremhever at det er en vanskelig historie å lese, fordi den er både lang og dyster, og har skildringer av selvskading og vold. Det er sant. Det er vondt å lese de over 700 sidene om Judes liv etter overgrepene – men det er et par ting som gjør det lettere, og som gjør at du kanskje likevel burde ta deg bryet:

1) Språket er nydelig.
2) A Little Life er mer enn melankoli, den er en hyllest til vennskap – og det å ha gode venner gjennom hele livet.
3) Forfatteren drøfter med leseren, heller enn å være belærende, bastant eller moraliserende.
4) Dette er ikke en bok om overgrep, men en bok om livet etter overgrep.

Det som skurrer for meg, er at så få av de rundt Jude mister tålmodigheten med Jude og at han klarer å forme disse dype båndene med andre uten å slippe noen innpå seg.

Det ble ikke full score hos meg, fordi det ble så kompakt håpløst. Jeg forstår at forfatteren ikke vil beskyldes for å undervurdere/bagatellisere langtidsskadene av misbruk, men jeg hadde likt om det hadde vært litt mer glimmer av håp.

Anbefales: De som tåler 700 sider elendighet og de som har dårlig samvittighet for ikke å tilbringe nok tid med venner etter etableringen av familie.

Karakter: C

Tags: #seksueltmisbruk, #livetetter, #vennskap, #selvskading, #kjærlighet, #homofili, #funksjonshemninger, #familie, #karriere

7 kommentarer:

  1. Jeg likte også treboka svært godt men tror ikke jeg er klar for 700s med elendighet. Passer meg utmerket at noen testleser - så jeg slipper.

    (NB, siden jeg ikke finner deg på fb, sjekk gruppa for endring av venue. )

    SvarSlett
  2. Ja, det er kjekt slik.

    Jeg er ikke lenger på Facebook. Kunne du lagt ut på bloggen din når og hvor neste treff er? Denne gangen var jeg i Helsinki og gikk glipp av hele moroa, men jeg er innstilt på å gjøre comeback.

    SvarSlett
  3. Har du forlatt facebook, uten store oppslag og massebrev?
    Kan slikt gå an? (jmf hu i VG som måtte reise helt til Egypt for å skrive kronikk....)
    Det er den 12. som vanlig - men jeg satser på at vi framover kjører Østbanehallen.
    De aller fleste av oss kommer uansett med toget. Akkurat i vår/sommer dog kan det hende vi holder oss til
    Oslo Mek, grunnet gode uteserveringsmuligheter - sier ryktene.
    Men, ja, ser nå at det kan være lurt å legge ut på blogg -))
    Håper du hadde det fint i Helsinki!

    SvarSlett
    Svar
    1. Haha, ja det går an - men jeg merker jeg selv må være litt flinkere til å ta initiativ til å treffe folk og at jeg er litt paranoid og tenker at jeg går glipp av alle mulige typer "invites". Men hei. Mest følte jeg vel egentlig at Facebook forsterket behov som jeg helst vil minimere. Behovet for å eksponere, og behovet for å titte. Jeg logget meg dessuten inn alt for ofte.

      Helsinki var fint, men veldig kaldt. Brukte to uker på å bli frisk fordi jeg ikke hadde lue og skjerf. Høydepunktet var da bestevenninna dusjet hele kroppen med det hun trodde var en håndholdt dusj, men som i realiteten var en rumpespyler til toalettet. Flotte saker.

      Slett
  4. Litt sent ute, men jeg har akkurat bestilt meg denne og er veldig spent på hva jeg vil synes. Etter treboken har jeg rimelig høye forventninger, og ser på Yanagihara som en potensiell favoritt. Jeg lurer forresten på om hun konsekvent kommer til å skrive fra et mannlig perspektiv.

    SvarSlett
  5. En fantastisk bok, jeg har allerede lest den to ganger.Det er mange lærerike ting i den . Jeg elsker bøkene i denne sjangeren, men av og til er jeg lei av dem ... Da kommer til unnsetning http://casinonsvenska.eu/unibet/. Det er et fantastisk sted for å kose seg!

    SvarSlett

 
BLOG DESIGN BY DESIGNER BLOGS